Det er vondt, men vurderer å kutte ut ei venninne.

[Anonym bruker]

Vi har vært venner i over 10år, ganske nære også, men merker at det gir meg mindre og mindre,føler ikke jeg tilfører så mye positivt for henne lengre siden hun får meg i negativt og dårlig humør.

Hun ødela nesten bryllupet for meg pga sin negative og vanskelige væremåte, og det er slett ikke noe jeg innbiller meg, alle andre har kommentert det i ettertid og var sjokkert i selskapet.

Hun er alltid litt småspydig og veldig krevende, maser alltid og skryter kontant over hvor flott alt er hos dem og hvor mye penger de har. Nå har vi god økonomi selv så jeg er ikke misunnelig, men jeg hater snakk om penger og status. Har et annet fokus som er mye viktigere enn slike ting.

Jeg har barn, hun har ikke barn, kommer med uttalelser og kommentarer ang mine barn som i hvertfall barnløse kan spare seg. Jeg har snille og kjekke barn, men de er barn og aktive av seg slik barn skal være, noe hun ikke forstår tydeligvis.

Merker hun irriterer meg mer og mer, får lyst til å "bite hodet" av henne til tider.

Men det er ikke lett å komme unna, hun ringer støtt, maser og gnåler. Jeg har en travel hverdag selv, orker ikke gnålet lengre, men man kan ikke buse ut med: "nå gidder jeg ikke å være din venn lengre", heller. Jeg har for god oppdragelse og for gode manerer, selv om det er nettopp vennskapet jeg ønsker å kutte ut.

Har gode venner jeg føler meg vel med, som gir meg glede, der jeg faktisk ønsker å gjøre noe godt for vennene mine.De gir glede, overskudd og beriker livet mitt. Hun er og blir en pest og en plage til tider, det er ikke å komme unna. Jeg prøver å legge godviljen til, men det er stopp. Vi har utviklet oss i forskjellig rettning, sånn er livet.

Prøver å minke kontakten gradvis, så kansje hun tar hintet til slutt. Men det er vondt også, jeg er en glad jente, vil alle vel, men nå må jeg være litt egoistisk føker jeg.

[Anonym bruker]

Skriv ut innlegget ditt og gi det til henne. På konvolutten skriver du "Oppsigelse"

[Anonym bruker]

Et vennskap er noe begge parter skal ha glede av.

 

Hvorfor er hun venn med deg?

Hvorfor er du venn med henne?

Hva har dere til felles?

 

Jeg synes det er viktig at venner kan være ærlige med hverandre. Om hun kommer med sårende kommentarer, så si det. Si "det er ikke sikkert du mente det slik, men nå ble jeg lei meg".

 

Vi kvinner er ofte for dårlige til å si ting rett ut, men snakker heller rundt grøten.

 

Jeg synes du skal snakke med henne og stille henne de spørsmålene over. De må du også stille til deg selv.

 

Kanskje er hun ikke klar over hvordan hun er? Kanskje misforstår du?

Uansett må dere gjøre noe med kommunikasjonen.

 

Kanskje en slik alvorsprat i ro og mak (uten at andre er til stede, heller ikke barna) blir bra for begge to?

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk sagt fra og forsøkt gang på gang i flere år nå.

Hun har gode egenskaper også, feks får jeg aldri høre igjen fra andre noe jeg forteller henne i fortrolighet, det skal hun ha.

Men er det nok? Vi har vel vokst fra hverandre, har mindre til felles nå enn vi hadde i starten, da var vi livlige partyjenter begge to, noe ingen av oss er lengre. Har knapt noe til felles overhode pr dags dato i hvertfall.

Jeg har lenge håpt at hun også skal få barn, kansje vi får mer til felles hvis det skjer, og at hun da får et annet fokus enn hun har nå, men det ser ikke ut som det er i planene.

Det er ikke enkelt, men nå er vel livet slik at ikke alt skal være enkelt.

Prøver å unngå å ta ting innover meg, men det holder hardt å holde maska når hun er i gang, jeg har et kraftig temperament selv og er veldig ærekjær, så jeg er slett ikke perfekt selv heller.

[Anonym bruker]

Da er jo saken grei.

Men jeg synest du skal si fra på en skikkelig måte.

[Anonym bruker]

Selvsagt, har egentlig begynt for lenge siden, jeg ringer skjeldent og begrenser kontakten, men er alltid høflig og saklig.

Om hun merker det vet jeg ikke, men før eller senere tar hun sikkert hintet håper jeg uten at jeg må være bøs.

Kommer aldri til å være frekk mot henne eller oversee henne om vi treffes, sånt ligger ikke for meg. Men den fortrolige tonen er det slutt på, trekker meg heller sakte unna over tid.

[Anonym bruker]

Jeg synest det er bedre å si fra, i stedet for å "fade ut".

Det er mest realt å si det som det er. Selv om det kan virke mest ubehagelig.

[Anonym bruker]

Kansje, men vil ikke såre henne heller. Ønsker ikke at hun skal ende opp med sosial fobi, og beskjed om å jobbe med holdningen sin og negativiteten har jeg sagt fra om flere ganger i høflige former.

Det er jo hovedproblemet i vennskapet, hun har en merkelig måte å rakke ned på andre på, og en evne til å bare med sitt blott nærver å skape negativ stemning siden hun har et veldig kraftig kroppsspråk og utstråling.

Igjen når hun er blid så skaper hun glede og begeistring også, det er bare så forbanna synd at det er så skjeldent, og at hun alltid må være senter for oppmerksomhet. Hun trivdes ikke på sidelinja i bryllupet, selv om flere av vennekretsen og familien vår på begge sider forsøkte iherdig å få henne med og i stemning. Så sånn sett var hun senter for oppmerksomhet pga det til slutt, hun lyktes jo på et vis, og da var hun plutselig i topp form igjen. Noe jeg ble ganske så provosert av, så det var hakket før bruda glemte manerene sine og kasta gjesten på huet og ræva ut til slutt.

 

[Anonym bruker]

Kan tenke meg hvor slitsomt det er for deg, dette såkaldte vennskapet. Jeg har ei kusine som minner veldig om din venninne. Bare at hun driver "splitt og hersk"-spill i familien. Har aldri noe godt å si om noen eller noe. Hun er lystløgner og elsker drama. Hun takler veldig dårlig at andre får oppmerksomhet eller at andre lykkes med noe for den saks skyld. Jeg nekter å gi henne næring til sine negative utsagn.. Har konfrontert henne med noen av de alvorligste løgnene tidligere (eks. at jeg var prostituert, narkoman og løgner hun har fortalt meg om andre i familien) og kuttet kontakten en lang periode. Jeg er egentlig ikke særlig glad i konflikter,

men jeg har en viss rettferdighetssans og nekter å være et offer for slike mennesker. Vi har litt kontakt i dag, men minimalt. Hun skjønner at hun må være forsiktig med hvordan hun behandler meg ellers blir det ubehagelig for henne, men hun fortsetter å ringe meg å lyve om alle andre.. Jeg er stemplet som bråkmaker i familien, siden hun rømte til Sverige da jeg konfronterte henne for noen år siden. Jeg sier bare "ja" og "ha" uten å gi noe respons for fredens skyld siden vi bor så langt fra hverandre at jeg slipper noe mer kontakt enn en telefon i ny og ne. Hun mistet mye av makten sin da mamma (som var hennes tante) døde for 1 1/2 år siden...

 

 

Jeg er så lei av å måtte bøye av hele tiden for at andre skal få ture fram uten omtanke for andre. Du velger selv om du skal være et offer eller ikke. Mann deg opp og sett henne på plass. Hva har du vel å tape?

[Anonym bruker]

Vel, hun er ingen løgner og driver ikke med sladder, men kommer mer med direkte små stikk og kommentarer som skaper dårlig steming.

[Anonym bruker]

Det høres ut som hun har veldig dårlig selvtillit og prøver å dytte deg og alle andre ned i søla for å selv løfte seg selv opp... Ikke lett å takle sånne. Har ei i familien som er en sånn "stikker". Det gjør vondt selv om man vet at det er den som stikker som har problemet. Men hvis du uansett har lyst til å forlate henne så har du ingenting å tape på å ta det opp med henne.