Hvordan ble livet etter fellesbarnet kom?

[Anonym bruker]

Hvordan opplever dere livet etter at fellesbarnet kom? Jeg har selv fått barn med en som har barn fra før, og syns det har blitt veldig vanskelig. Det som spesielt plager meg er tiden han bruker/prioriteringer han gjør til fordel for sitt særkulls. Tid som skulle vært brukt på den nye familien hans. Han kan eksempelvis ta seg fri fra jobb til avtaler som gjelder særkulls, men har det fryktelig travelt når det er møter etc som gjelder felles. Jeg har sagt tydelig i fra om dette, veldig konkret, men det ser ikke ut til at han skjønner hva jeg mener:-(

 

Så hva gjør en?

[Anonym bruker]

Helt ærlig så var det et helvete... Har aldri vært så sliten, ulykkelig og ensom i hele mitt liv.samt alle de vonde følelsene rundt barnet vårt og hvorfor han ikke så verdien i å stille opp for henne eller være en familie med oss. Han tok null ansvar for felles og alt ansvar for særkulls.

 

Det jeg innså etter mye kjemping for forholdet fra min side. Er at han ikke klarer å håndere situasjonen, nesten som om han føler at det å være sammen med meg og felles er en form for utroskap mot særkulls. Han passer bedre som helge pappa desverre.... derfor ble han det også. har aldri angret et sekund en gang...

[Anonym bruker]

Hadde det som begge dere to over: så snart særkullsbarna var i sikte, ble jeg enslig mor. Det var surt. Glad det er over.

[Anonym bruker]

Jeg følte meg ensom som gravid, men etter at barnet vårt kom har han vært en helt fantastisk far. Han sier faktisk at han aldri før har opplevd at det var så moro med babyer...

 

 

[Anonym bruker]

Det har egentlig gått superbra =) Det som kan være litt tungt for mammahjertet er at særkullsbarna ser på felles som en "klamp om foten". =( Nå er det en aldersforskjell på 8 år her, men at de da klager på at de ikke får sove fordi felles er tidlig oppe irriterer meg. Det er tross alt felles sitt hjem. De er på besøk kanskje 2 ganger i året..Det er fordi ungene bor langt unna.

Ellers er pappa'n en super far for ungene sine!! =)

[Anonym bruker]

Jeg må henge meg på de fleste andre her og si at det har vært forferdelig ensomt.

 

Å få sitt første barn er en vidunderlig opplevelse, som en skal oppleve sammen med noen. Men det fikk jeg ikke. Som alle andre to-barns foreldre vet, så må en dele seg når andre barnet kommer...far tar ofte av seg den eldste mens mor tar av seg den nyfødte. Dette gjorde at følelsen av å få sitt første barn og dele dette med sin partner ble fullstendig ødelagt. Jeg trillet alene, var våken om natten alene, stellet alene, osv osv...og sorgen og sinne ble bare større og større. Når jeg så par som trillet sammen, og som fortvilt sotd over vognen når barnet skrek, ville jeg bare legge meg ned å gråte der jeg gikk alene og trillet.

 

Nei, ENSOMHET, SORG og SINNE er vel beskrivende ord.

[Anonym bruker]

Sliter med de samme, vanskelige følelsene. Trodde ikke det skulle være noe problem med særkullsbarn fordi jeg stolte på at foreldrene klarte å ordne opp i ting med barnets beste i tankene. Den gang ei.

Ex'en gjør alt - og da mener jeg ALT - for å gjøre ting vanskelig for oss, selv om det egentlig skader hennes egen datter mest av alt. Det er slitsomt og frustrerende å stå på sidelinja og se på hvilken TØFFEL den ellers tøffe mannen min er i forhold til sin ex. For som stemor havner man på sidelinja: Alle avgjørelser som gjelder særkulls blir tatt over hodet på meg. Jeg måtte banke i bordet for å få ham til å forstå at dette er VÅRT hjem og at det påvirker faktisk min hverdag også om han gjør ekstraordinære avtaler om samvær med barnet sitt.

 

Da jeg skulle føde sist, var datteren hans hos oss. Vi ringte moren hennes og spurte om datteren kunne komme hjem til henne, men det kunne vi bare glemme! Ingen tanke på at det kanskje hadde vært det beste for datteren hennes.

Jeg lå mer eller mindre alene på sykehuset i en uke med en nyfødt baby på intensiven mens mannen min tok seg av sin 6 år gamle datter. Følte meg skikkelig sviktet og gruer meg allerede til hvordan det blir nå når nummer to kommer. Mine foreldre skal passe vårt første barn, men jeg kan ikke be dem passe begge.

 

Jeg tror alt bunner i at mannen har dårlig samvittighet ovenfor datteren han ikke ser til daglig og dermed strekker seg lenger for henne enn han gjør for sin nye familie.