Hva i svarte feiler det meg!!!!!???

[Anonym bruker]

Åhh... Blir irritert på meg selv nå. Vel skal prøve å forklare storyen:

 

Da jeg var yngre hadde jeg et hemmelig "forhold" til en mann. Vi var venner først, men så utviklet det seg til noe mer. Vi var så forskjellige med tanke på livssyn og andre ting, at det aldri kunne bli noe mer enn en flørt, men han la nok mer følelser i det enn det jeg gjorde.

 

Forholdet sluttet da jeg flyttet, og etter en tid fant jeg drømmemannen. Vi giftet oss og har nå et barn på to år. Forholdet til meg og mannen er sånn passe for tiden. Jeg er glad i ham, og vil jo ikke miste ham, men forelskelsesfølelsene er borte, og jeg savner det å kjennne hjerte banke, og er ganske trist for at jeg aldri skal få muligheten til å oppleve det igjen. Vi har hatt en del tøffe perioder, og vi har ikke det helt på topp, selv om jeg aldri vil forlate ham.

 

Men for en tid siden så flyttet vi igjen, og jeg traff på denne fyren jeg hadde et forhold til, og jeg begynte å få hjerteklapp. Noe jeg ikke liker.

 

Så nå har jeg begynt å fikse meg litt ekstra, planlegge mer nøye hva jeg har meg hver gang vi skal ut noen sted, bare sånn i tilfelle vi treffer på ham. Dumt ja veldig.!!

 

Vi er jo facebook venner, og har litt sporadisk kontakt av og til, men det har blitt litt mer etter vi har flyttet det må jeg innrømme. Det har aldri vært noen flørtende undertone hos oss når vi har skrevet heller.

 

I går skrev jeg med denne fyren på faceboo. og nevnte at mannen var borte, og at jeg kjedet meg. Han sa jeg kunne komme på besøk. Jeg avfeide det med at jeg hadde barnet hjemme hos, meg, og han sov. Da kom han med en kommentar, om at jeg kunne vekke ham og ta ham med. Skrev jo selvfølgelig at det kunne jeg ikke, noe han selvfølgelig også forstod.

 

Men nå sitter jeg her da, mannen er sammen med en kompis til sverige og kommer ikke hjem for i morgen kveld, og jeg tenker på denne fyren hele tiden. Jeg vet jo at jeg aldri kunne finne på å være utro,i virkeligheten, og jeg vet også at dette er noen jeg ikke kunne ha hatt som livspartner, men jeg savner oppmerksomheten, vennskapet, og den hemmelige delen av det.

 

Jeg sitter å vurderer om jeg skal skrive til ham på en måte som får ham til å spørre om han ikke kan ta turen på besøk, bare for å få prate med ham igjen. Jeg vet det er kjempedumt, og jeg skjønner ikke hva som feiler meg i det heletatt..

 

Kan noen forklare meg hvorfor jeg reagerer på denne måten, for jeg blir helt oppgitt av meg selv nå.

 

[Anonym bruker]

hei. du får nok masse refs her nå og det forstår jeg jo også , men når du sitter i situasjonen selv og er i et litt vanskelig forhold så er det ikke alltid så lett og konntrollere tanker og følelser. vil bare si at det var som om jeg skulle skrevet det selv. skremmende likt bortsett fra flyttinga. her har vi alltid bodd i samme by ! har desverre ingen tips og komme med for jeg sliter voldsomt med dette selv. du får holde meg oppdatert her og ha masse lykke til. vit at du ikke er alene ! klem

[Anonym bruker]

Bare ikke gjør det. For din skyld og familien din sin skyld. Det er ikke verdt det. Det er så fort gjort at det ene fører det andre med seg, og før du vet ordet av det så er du utro.

 

Prøv heller å finne på kjærste ting meg samboeren din, bare dere to. Få barnefri og gjør ting som dere gjorde da dere var nyforelsket.

 

Prøv også å se etter de egenskapene du falt for hos mannen din og fokuser på det.

 

Kos deg alene hjemme og tenk på han du er glad i og hvor godt du har det. Det er så fort gjort å miste alt pga en feil.

 

Håper du finner ut av det. Lykke til )

 

[Anonym bruker]

Jeg tror det er helt umulig å gå gjennom et livslangt forhold/ekteskap uten å oppleve å av og til kjenne dragning mot noen andre. Vi mennesker er ikke monogame av natur og kan forelske oss mange ganger i løpet av livet..

 

Spørsmålet er hva vi gjør med disse følelsene som av og til dukker opp.

 

Du vet jo innerst inne at gresset ikke er grønnere på andre siden av gjerdet, hverdagen kommer til alle forhold og hva da, skal du løpe videre til neste forelskelse?

 

Du vet jo svaret på dette spørsmålet selv, det beste er å kutte kontakten med denne mannen helt. Du skal ikke mate en "forelskelse" som bare vil ødelegge livet ditt!

 

At du aldri vil føle hjertet slå i brystet når du ser på mannen din igjen er jo en veldig negativ tanke da, hvordan vet du det? Man kan ikke være nyforelsket hele livet, men hva med å finne nye sider ved hverandre å bli forelsket i? Finne på nye ting sammen, bli kjent med nye mennesker sammen, dra til nye steder sammen osv? Jeg trodde jeg hadde mistet alle følelsene for mannen min da jeg gikk gjennom en fødselsdepresjon, men han sto trygt ved min side gjennom det hele og da jeg "ble meg selv igjen" ble jeg som nyforelsket, for en fantastisk mann jeg har. Nå har det gått enda noen år og jeg synes han blir et bedre menneske jo eldre han blir, og for en fantastisk pappa han er!

 

Du kan ikke sette deg ned å irritere deg over de negative sidene ved mannen din, du må legge merke til og sette pris på de gode sidene hans!

 

Ingeting i livet kommer gratis. Jobb med forholdet du har til mannen din og glem denne gamle flammen, han kommer ikke til å bringe noe godt inn i livet ditt. Når mannen din skuffet finner ut at du har hatt en gammel partner på besøk når du var alene hjemme og vil skilles fra deg, hva sitter du igjen med da? En elsker som gir deg hjerteklapp en gang i uka? Hva med de andre 6 dagene i uka, da sitter du alene og savner den mannen du skulle oppdratt barna dine sammen med!

 

Tenk deg om!

[Anonym bruker]

Det er en grunn til at det ikke ble mer mellom dere. De aller fleste som er i et fast forhold, vil fra tid til annen "forelske" seg i noen andre. I de aller fleste tilfeller er det helt forbigående, kanskje fordi foholdet ikke er slik det en gang var osv.

 

Men tenk på det: Er du villig til å miste alt du har idag pga en fyr du vet du ikke kommer til å trives sammen med? Det er ikke mulig å bare være venner med en fyr du er så tiltrukket til som du er. Prøv å se for deg ansiktet til mannen din den dagen du må fortelle han at du har vært utro. Og alt du mister pga spenninga.

 

Du sier du ikke skal være utro. Jepp, been there, done that! Det var overhodet ikke verdt det. Og er det en ting jeg villle hatt ugjort om jeg kunne så er det nettopp det. Spennende helt til du innser hva du har gjort.

[Anonym bruker]

takk for svar dere alle. Jeg vet jo at dere har rett. Jeg vet jo hva jeg vil sånn egentlig. Men disse "følelsene" plager meg noe helt vanvittig. Skulle ønske jeg kunne ha dratt på kjærestetur, eller gjort noe koslig sammen med kjæresten, men han jobber så mye for tiden at det blir ikke noe av. Når han er hjemme på kvelden blir det mest pc sitting, og den sosiale biten vi har er forran tvn...

 

Syns det er kjempedumt at der er blitt sånn, og jeg har poengtert det mange ganger, noe han er enig i, men det blir ikke gjort noe med det.

 

:-( vil bare at disse "forelskelsesfølelsene" skal gå bort, for jeg vil ikke ha det sånn i det heletatt.

 

Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg har dem i det heletatt, for han var absolutt et avsluttet kapittel...

[Anonym bruker]

Slik du beskriver forholdt ditt, så virker det som om at dere har latt hverdagen ta dere.

 

Kanskje er du ikke forelsket i denne andre mannen, du er bare desperat etter å bli sett. Man speiler seg i andres øyne. I begynnelsen av et forhold, føler man seg vakker og unik når man ser seg selv gjennom kjærestens øyne. Når alt blir hverdag, og man tar hverandre for gitt får får man ikke denne bekreftelsen lengre. Når det da kommer en annen person som gir deg den følelsen - at du er den viktigste i rommet - er det lett å forelske seg. Man forelsker seg egentlig i den selvtilliten man får.

 

Hold deg unna denne nye mannen, og ta en alvorlig prat med mannen din. Dere må sette av tid til hverandre. Husk at hverdagen vil innhente deg også dersom du inngår et forhold med den nye mannen. Hvem vil du helst dele den grå hverdagen med?

[Anonym bruker]

Kjære deg, vet akkurat hvordan du har det. Har vært forelsket i et par andre gjennom et ti år langt forhold og forrige gang hadde jeg bestemt meg for å flytte. Men så skjedde det noe tragisk som berørte meg veldig, og da var jeg plutselig ikke i tvil om hvor jeg hørte hjemme. Min samboer stilte opp 24 timer i døgnet og var helt fantastisk.

Så kanskje man trenger en vekker innimellom... For noen er gresset grønnere på den andre siden, men for de fleste er det ikke det

Nå er vi rett og slett som nyforelskede, hadde ALDRI trodd det skulle skje!

 

Håper du får orden på følelseskaoset ditt etter hvert. Lykke til!

[Anonym bruker]

Hva ville du mannen sin skulle ha gjort om det var HAM som hadde slike følelser for en gammel flamme.....

 

Tenk på det, og gjør det du ville han skulle ha gjort...Da kan du ikke gjøre feil.

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måte som deg.

 

Er dønn forelsket i en annen. Fantaserer om han og er utro i tankene (til de grader også!). Har ikke lyst til å være ordentlig utro, men jeg har faktisk ikke så stor tro på meg selv at jeg klarer å leve resten av livet uten en annen mann.

 

Jeg er nemlig av den oppfatning at mennesker ikke er skapt for å leve monogamt..... I know, nå kommer jeg til å få masse refs og drittslenging etter meg! Men det er sånn jeg føler det!

 

Jeg holder meg i skinnet og venter bare på at denne forelskelsen (eller kanskje mer begjæret) skal gå over.... Heldigvis flytter han andre utenbys til høsten slik at jeg ikke lenger ser han flere ganger i uken.

 

Når jeg føler meg fristet, er det barna jeg tenker på! At om jeg skulle vært utro mot mannen min, hadde jeg vært utro mot barna mine også. Vil over alt på denne jord IKKE såre dem....

 

Så tror du gjør best i å ikke ha kontakt med han andre mannen.... Tøft, ja. Men for å redde familielivet er nok det det beste.... Om det er det du vil da!

[Anonym bruker]

Helt enig. Bra skrevet, 21:46!