Er det noen hypokondere her?

[Anonym bruker]

Er så nysgjerrig på denne diagnosen:) Fortell gjerne litt om hverdagen deres, påvirker sykdommen de daglige oppgavene? Er dere konstant plaget av en stikkende følelse av alvorlig sykdom? Vet barna at mor/far er hypokonder? Blir dere tatt på alvor av fagfolk? Kombinerer dere medisinsk hjelp med psykologisk oppfølging? I så fall, ca hvor ofte går dere til psykolog etc.? Har dere følelsen av åpenhet rundt denne lidelsen?

Tusen takk om du tar deg tid til å svare!

[Anonym bruker]

Tja, jeg har aldri fått noen diagnose, men jeg tror jeg kan si at jeg er hypokonder.

Ja, jeg er ganske konstant plaget av en følelse av at jeg har en alvorlig sykdom. Denne følelsen har jeg hatt siden jeg var barn.

 

Men: Jeg er ikke den som løper ned dørene hos legen min. Jeg er hypokonder med strutsementalitet. Dvs. at jeg nesten aldri går til legen med noen av "sykdommene" jeg har, men bare strever med dem selv. Jeg går heller ikke til psykolog. Jeg er helt åpen om dette, og har egentlig et humoristisk forhold til det- ovenfor venner iallefall. Men det føles veldig reelt for meg. Nå for tiden "har" jeg brystkreft. Jeg tør ikke kjenne etter, og tør heller ikke gå til legen for brystundersøkelse. Jadda.