Gode råd mottas med takk!!

[Anonym bruker]

Jeg er i en veldig fortvilende siutasjon og vil gjerne ha tilbakemeldinger og råd om hva jeg skal gjøre--Noen som har opplevd noe lignende??

 

Situasjonen er den at min mann har mistet følelsene sine for meg.. Vi har vært sammen i 9 år og har to barn sammen. Det har oppstått følelser mellom min mann og en kolllega-har flørtet og sendt sms.. var sånn det hele begynte.. klisjeen om å "bli tatt på fersk gjerning" via melding jeg så på hans telefon.. Det har stanset der mellom de - ikke noe fysisk, men de har bekreftet for hverandre at de har vært gjensidige følelser.. Hun er også i forhold med mann og barn.. de ønsker ikke å innlede noe forhold eller lignende, men jobber fortsatt sammen...

 

Mannen min ønsker å jobbe med å få følelsene sine tilbake, og vil kjempe for å få ordnet opp i denne krisen. Vi har derfor begynt med samtaler ved familiekontoret.. går greit, men sakte- skjer svært lite progresjon egentlig.. Jeg opplever at han har vært svært opptatt med jobben, egne fritidsinteresser osv etter dette begynte.. Vi har hatt ett veldig harmonisk samliv tidliger, lite krangling osv-- og dette kom som ett kjempe sjokk på meg!

 

Jeg søker råd om hvordan mest best skal håndterer en slik situasjon-. er villig til å jobbe hardt for å få til en løsning, men er fortvilende at det vil ta så lang tid.. vet at jeg ikke kan presse på følelser, men jeg skjønner egentlig ikke hvordan følelsene egentlig skal komme tilbake- er på en måte blitt en stor avstand mellom oss nå - og jeg holder nok en avstand jeg også for å beskytte meg selv for mer smerte og sårhet... Opplever at min mann håndterer dette så dårlig som han kan, og er ikke særlig lydhør ovenfor det jeg mener eller min smerte i dette slik jeg opplever det.. Ville gjerne likt å få mer oppmerksomhet og bekreftelse på at han faktisk vil jobbe med dette.. Føler nemlig at handlingen hans ikke er i samsvar med ordene...

 

Er så lei av å bli skuffet og lei meg på nytt og nyt og skjønner ikke at han kan fortsette å være så egoistisk og kald når har har såret meg så fryktelig.. For hver dag som går nå i denne situasjonen vurderer jeg mer og mer å si vil at nok er nok! Om han ikke lenger orker pliktene ved ett vanlig familieliv, og ikke klarer å "gi mer av seg selv" til meg nå, må nok en av oss flytte.. jeg forlater ikke barna, så er nok han som må ut..

Har nytt hus og mye uordnet ifht til det- så er ikke så lett og bare pakke sammen og flytte ut,,

 

Noen som kan gi meg noen kloke råd??

 

Hilsen en sliten husmor..

 

 

 

[Anonym bruker]

hei, har vel ikke så mange kloke råd. men vil si at mannen din burde vise mere følelser ovenfor deg og barna deres. han høres egentlig veldig umoden ut.

hvor gammle er barna dine?

av egen erfaring så takler barn samlivsbrudd svært dårlig, så alt i alt så er det beste for barna om dere klarer å ordne opp, uansett hvor lang tid det tar (såframt det ikke er de store krangelene i hjemmet som du sier). Men en av kravene dine bør være at han setter dere mer i fokus istede for å bruke tiden på jobb å fritidsinteresser. (familie bør komme i første rekke)

blir så lei av fedre som bare tenker på seg selv, det skulle de gjort før de fikk barn.

hvis du kaster han ut, så vil han før eller siden angre seg å vil ha deg tilbake.(problemet er bare hvor lang tid han bruker på å angre, du vil kansje ikke prøve om det tar for lang tid).

for engang blir de også voksne, å da ønsker de seg tilbake i det trygge familielivet istedet for å bare drive med sine egne interesser.

Føler med deg, men det skal nokk ordne seg for deg til slutt, uansett hva du velger. Ta godt vare på barna dine, det er de som betyr noe.

[Anonym bruker]

Huff, så leit. Dessverre kunne jeg vært den kollegaen, bortsett fra at han jeg er "involvert" med har kun voksne barn fra et tidligere forhold. Det er nok ikke enkelt for din mann heller for det er en situasjon jeg kan kjenne meg godt igjen i. Skulle ønske jeg kunne styre følelsene, men nå har det ikke vært mulig og jeg er bare trist. Har ikke vært utro, men det gir meg så utrolig mye å ha kontakt med min kollega og jeg klarer ikke å bryte kontakten (kan heller ikke uten å skifte jobb). Tvinger meg selv til å holde sammen med min mann for ungenes skyld og håper det går seg til etterhvert, men det er vanskelig og veldig selvutslettende å leve sånn.