Svigermor vs. Mor.....

[Anonym bruker]

 

Fra jeg ble så stor at jeg fikk mine egne meninger, har min mor sagt i mot meg. Samme hva det er, så går hun mot meg og tar "alle andre" i forsvar.

 

Jeg blir så lei meg. Vil ha en mamma som kan støtte meg og være der for meg. Hennes eneste datter! Jeg prøver å få et godt forhold med henne, men det blir bare på overlfaten. Har jeg problemer, så er det aldri noen andre enn meg som er årsaken. Selv om det er åpenlyst noe som er fullstendig utav mine hender. Det spiller ingen rolle. Vi skal visst aldri ha meninger og noe som helst negativt, med mindre det er å sladre om nabokjerringa....

 

...da hjelper det lite på at hun skammer seg over dattera som sliter med psykiske problemer innimellom.......sånn skal vi ikke si høyt... ..og det er nok ikke bare meg som tenker mitt om årsakene til mine problemer..hvor det kommer fra.......

 

Når alt kommer til alt er jeg bare sjeleglad for min svigermor. Hun lytter og hører og står støtt bak min rygg. Jeg føler meg mer som en datter for svigermor enn min egen mor. Det skal bli så godt å ha familie som er der for en. Selv om hun bor ganske langt vekke, så sender hun meldinger og ringer. Hun har t.o.m. sagt hun kan reise hit å være med meg til lege så det blir orden på saker og ting! (Fikk aldri hjelp for mine psyk.prob. Måtte "fiske" megselv. Men spør du mor mi, så er det jeg som sier ting feil til legen, eller så er det jeg som ikke innser et eller annet. Legen gjør ALDRI feil!!!)

 

Det er masse som har skjedd som jeg ikke gidder å dra med her. Men en ting vet jeg. Dagen vi ser en liten en på ul, som er frisk og alt ser bra ut, så er det svigermor jeg ringer til først....ikke min egen mamma...

 

Vondt å "si det høyt"...men godt å få det ut..

[Anonym bruker]

Du er ikke den eneste, har selv et greit forhold til min mor nå, men det blir aldri nært og kjært, har aldri vært det heller må jeg nok innrømme.

Svigermor er topp, men hun blir aldri som en mor for meg, men er så heldig at jeg har et godt forhold til pappa og at jeg hadde bestemor som fungerte som mamma i oppveksten, synd hun er død nå, men slik er livet.

At mor og barn skal ha et tett og godt forhold er ingen selvfølge, men jeg jobber selv for å ha det til mine barn. Jeg vet at mamma hadde en vanskelig og ganske ensom barndom på mange måter, noe som har preget henne som mor siden hun ikke har vært den kjærligste selv om hun er glad i oss barna, bare så synd hun viser det ved å kjefte og smelle hver gang hun er bekymret, men glemmer å gi kos og klem når vi har trengt det.

 

Selv unngår jeg å kjefte på barna mine og forteller dem hver dag at jeg elsker dem og gir dem mange varme klemmer.