Angrer som en hund! :(

[Anonym bruker]

Føler at jeg har gjort nesten alt feil ifjor, og angrer som en hund. Har gått fra min samboer, bruddet var ganske dramatisk med masse følelser involvert. Flyttet for meg selv, begynte i ny jobb og prøvd å skaffe meg ny omgangskrets.

Trivdes kjempebra på jobben til å begynne med, selv om jeg ikke likte plassen der jeg bodde og kjente ingen. Barna har heldigvis fått venner veldig kjapt, det er kun meg det gikk utover. På høsten ble jeg oppfordret å søke på en jobb i en annen kommune (ca 45 minutter kjøring unna), der jeg heller ikke kjente ingen. Det var et 2 års vikariat, i motsetning til min faste jobb som jeg har nå. Arbeidstidene var heller ikke ideelle i forhold til barnehage/skole osv, men kunne tilpasses. Jeg søkte, og fikk jobben. Men takket nei, fordi jeg ikke orket enda en flytting, var skeptisk til det nye stedet, og at det var vikariat og pes med tilpasning i forhold til barnehage.

Problemet er at jeg sliter ganske mye nå. Både i forhold til jobb og privat. På de 2.5 årene jeg har bodd her, har jeg ikke klart å bli kjent med noen, har ikke funnet meg nytt mannfolk (og det er umulig fordi jeg bor på en liten plass der alle "ordentlige" menn er opptatt), og trives generelt ikke på stedet. Arbeidsmiljøen på jobben har forandra seg drastisk fra høsten av, og jeg mistrives. Derimot, kjenner jeg plutselig en del folk fra nabokommunen, som kommer på besøk ofte, og vi tar en svipptur dit i ny og ne. Det er også ganske mulig å finne seg et ordentlig mannfolk på det andre stedet. Har også snakket med ei som jobber der jeg fikk jobbtilbud ifjor, og hun lovpriser arbeidsplassen.

NÅ angrer jeg bittert på at jeg takka nei til jobben ifjor... Var rett og slett overforsiktig, sliten og dum. Nå sitter jeg alene, mistrives privat og på jobben, og alt ser bare svart ut. Prøver å ikke vise det for barna, tror at jeg er ganske flink på det. Men det gnager meg hver dag. Har prøvd å se etter andre jobber i nabokommunen, men det er sjeldent jobber med min bakgrunn blir utlyst der.

Må bare klage her, er skikkelig frustrert!

[Anonym bruker]

Ta tiden til hjelp! En eller annen dag, og sikkert fortere enn du tror, så kommer det en jobb din vei. Se på det som positivt at du tross alt hat fått nye venner. Jobben du takket nei til var jo også et vikariat, og jeg skjønner godt at du ikke ville ta den sjansen. Plutselig hadde du stått uten jobb i det hele tatt, og da hadde du sikkert angret på det valget også ;-)