Endelig har min lille begynt å bli skeptisk til fremmede!! :D

[Anonym bruker]

Svigerforeldrene stakk "innom 2 min i døra" i går kveld for å hilse på minien før de gikk videre ut på livets strabasiøse fartsfylte gleder. Og til min STORE glede ble lillemann hysterisk og redd farmor og farfaren sin! Men hva kan de vente når de bare har sett sitt enetste barnabarn (som bor 10 min unna) max 1 gang i mnd på hans 8 levemåneder?!?

Koste meg litt ekstra når jeg fikk slenge inn kommentaren "Han har nettopp begynt å bli litt skeptisk til fremmede" OH JOY!!!

[Anonym bruker]

Jeg for min del, har alltid kost meg med at jenta vår aldri har vært skeptisk til fremmede. Hun er 1,5 år.

[Anonym bruker]

Herlig følelse når bare mamma eller pappa er gode nok! Bare farmor og farfar ikke burde være fremmede...

[Anonym bruker]

11:21: Det kommer nok, det er en naturlig del av en utvikling de fleste barn skal gjennom. Noen bar kommer ikke i det stadiet, og det er de barna pedofile har lett for å kaste seg over. En naturlig skepsis til fremmede er derfor helt på sin plass!

 

Den historien hi forteller, dreier seg vel tvert i mot om et anstrengt forhold til besteforeldrene.

[Anonym bruker]

tro meg, er ikke gøy i lengden med skeptisk barn...

 

vent å se..

[Anonym bruker]

jeg har altid vert fornøyd med at mine to eldste ikke var skeptiske til fremmede. og syntes det var synd da minsten hadde en slik periode.

 

er nå glad for at han ikke er så skeptisk lengre. det er slitsomt når banaer redd for dama i kassa på butikken og faktisk må stå og betale for varene.

 

det er ikke alle som har besteforeldre så i næreheten at de kan stikkeinnom 1 gang i mnd. og da er det såleit at mini var redd dem de første timene og hver morgen den helgen de kom på besøk.

 

så det er ikke jeg har verken ventet påeller håpet på.

[Anonym bruker]

pedofile tar ikke bare skeptiske barn de går heller på de barna hvor foreldrene ikke enten passer godt nok på eller har lert dem åpasse seg. eller de kjenner så godt at de kan manipulere.

mange pedofile bruker lang tid på å få barnas og foreldrenes fortrolighet.

 

 

ikke sleng slik dritt om noe du strengt tatt ikke kan så mye om.

 

men er svert enig i at denne historien hadler om et anstrengt forhold til svigerforeldre. noe som er synt for det har jo påvirkning på barnets forhold til dem også. men ikke sikkert det er hi sin feil. men hun kan så vel være en del av det.

[Anonym bruker]

rettelse:

det skulle stå

pedofile tar ikke bare barn som ikke er skeptiske til fremmede, de går heller på de barna hvor foreldrene ikke enten passer godt nok på eller har lert dem åpasse seg. eller de kjenner så godt at de kan manipulere.

mange pedofile bruker lang tid på å få barnas og foreldrenes fortrolighet.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke at det er alle barn som skal gjennom den fasen, nei. Jeg kjenner flere med barn på barneskolealder, som aldri opplevde dette. Jenta vår er bare veldig glad i mennesker, jo flere joi bedre. På selskaper går hun rundt og snakker med alle, og gir gjerne en klem. Spesielt er hun glad i eldre mennesker.

 

Hun sprer mye glede med den væremåten hun har, fordi mange eldre mennesker, spesielt, opplever at små barn er redde for dem. Det at jenta vår kommer bort til dem, og vil opp på fanget, gir dem så mye. Det er veldig fint å være observatør til hvordan et lite barn kan lysne opp dagen til eldre

 

Jeg spurte også helsesøster om dette, fordi hun kommenterte at jenta vår var så tillitsfull da hun var rundt året. Jeg lurte på om det ikke var abnormalt at hun ikke hadde hatt denne fasen med fremmedfrykt. Det var ange barn som ikke opplevde dette i følge henne.

 

Selv om barnet vårt heller vil svinse rundt og mingle i sosiale sammenhenger, så er det alltid mamma eller pappa som må trøste dersom noe går galt. Så vi er eikke i tvil om at det er oss hun er mest knyttet til. Har aldri tenkt den tanken en gang

 

Hilsen hun med jente på 1,5, uten fremmedfrykt.

[Anonym bruker]

Det at barna er skeptiske ovenfor fremmede er et sunnhetstegn! Det viser at det ikke er likegyldig ovenfor barna HVEM de er sammen med. Og det skal det heller ikke være! At barna gråter og blir leie seg når mor eller far går fra barnehagen når barna er levert dette at barna har en god tilknytning til omsorgspersonene sine. Men barna kan ha flere omsorgspersoner, og vil etterhvert erfare at mor og far kommer tilbake. Det er slike erfaringer som gjør at barna kan være trygge under andre omgivelser imens foreldrene er borte.

 

I barnevernssaker er det å ta barna bort fra foreldrene siste utvei og det siste de gjør i prosessen, for det er nemlig den hverdagen barna kjenner og faktisk er trygges hos (selv om det ikke alltid er til barnets beste!)

[Anonym bruker]

Jaja, da er nok ikke vi gode nok foreldre.

 

Når vi leverer i barnehage, er jenta vår travelt opptatt med å komme seg inn til de andre barna. Noen ganger gråter hun, men svært sjelden. Hun storkoser seg, blir glad når jeg kommer for å hente henne, men vil gjerne være lengre på barnehagen. Vi trengte heller ikke tilvenning, fordi hun var så ivrig på å leke sammen med de større barna (hun var da 14 mnd) Barnehagen har bare lovord å si, og berømmer at hun er så tilpasningsdyktig som hun er. I følge dem er dette tegn på et trygt barn.

 

I går ble hun hentet av en annen enn oss for første gang, og det var helt uproblematisk. Han hadde med seg døtrene sine, og de storkoste seg. Når vi kom for å hente henne var det bare vi som gjaldt, men hun løp til og fra for å leke med de andre barna likevel.

 

Vi hadde henne borte fra oss en helg rikgitnok med noen hun kjente godt. Vi var veldig nervøse for hvordan dette skulle gå, men hun klagde ikke et eneste sekund. Sa mamma og pappa noen ganger, særlig på kveldstid, men ellers storkoste hun seg.

 

Jeg ser på dette som om at vi har et veldig trygt barn, som stoler 100% på mamma og pappa. Hun vet at vi alltid er der for henne. Vi har hatt barnevakt for henne kun 4 ganger, og en av dem var over natten. Det er derfor ikke slik at vi er flyktige foreldre.

 

Når helsesøster sier at det er noen barn som ikke har denne fasen, så velger jeg å tro på det, frem for å gremme meg over at jeg har et barn som trives sammen med dem rundt seg.

 

Meg med jente på 1,5 år uten fremmedfrykt.

[Anonym bruker]

Ja, det er sant at ikke alle barn har ekstrem fremmedfrykt, men det å ukritisk gå på rundgang i selskap med fremmede mennesker, er ikke noe generelt sundhetstegn hos barn.

 

Til deg med jente 1,5 år uten fremmedfykt... Er hun språklig langt fremme? Min opplevelse med de yngste barna (er småbarnspedagog), er at jo lengre fremme de er språklig, jo lettere er det for dem å omgås fremmede uten å søke tilbake til mamma eller pappa. Det kan se ut til at det henger sammen med at de da vet at de kan gjøre seg forstått, at menneskene de treffer på vil oppfatte deres behov og møte dem hensiktsmessig. Ett barn på 1,5 år kan som regel helt klart kommunisere til mamma/pappa evt andre nære omsorgspersoner at de er sultne, vil leke, sove, trenger bleie, en kos osv uten språk. Men de har erfaring med at når det gjelder mennesker som ikke kjenner dem ikke leser dem like lett.

 

 

[Anonym bruker]

Til språkpedagogen:

 

Ja, hun er ganske kommunikativ. Hun setter sammen setninger nå. For eksempel: "Sitte oppå der" eller "mamma, pappa, sitte der", "ha på meg", "Jeg må bæsje" osv. Jeg kan ikke noe særlig om språkutvikling, men barnehagen sier at hun prater veldig mye for alderen.

 

Hun krabber ikke opp på fanget til hvermansen da, men hun trasker rundt, stopper foran mennesker og sier "hei hei", eller tar en liten dans. Skikkelig sjarmoffensiv, hehe.

 

Hvis noen spør om å få en kos så er hun ikke så glad i det, men gir alltid til eldre mennesker. Jeg tror kanskje det kan være fordi hn har et veldig tett forhold til sine oldemødre. Min farmor bor hos oss i uker av gangen, og de to er erteris. Så kanskje hun savner henne når farmor ikke er her, og derfor knytter seg raskt til eldre mennesker..

 

Jeg har faktisk vært med på en gang, på en barnehagefest, at hun gikk bort til en annen mor (fra en annen avdeling) og pekte på fanget hennes og sa "Sitte der". Da ble jeg litt skeptisk selv, siden det var en helt fremmed person. På familieselskaper er man jo liksom i en trygg ramme, selv om det er mange der hun ikke ser til daglig.

 

Men med hun på 1,5

[Anonym bruker]

Forresten:

 

Jenta vår er midtpunktet for en ganske stor sirkel familiemedlemmer. Første tantebarn, første barnebarn. første oldebarn osv. (Vi er ikke unge foreldre, men jeg er enebarn)

 

Folk er derfor veldig engasjerte i henne, og familie kommer ofte for å bo hos oss for å være med henne. Og da dreier ALT seg om henne. Jeg har egentlig sagt at det må roes litt ned, så hun ikke til slutt tror at det kun er hun som betyr noe her i erden

 

Men, kan det ha noe med det å gjøre? At hun opplever en så stor trygghet til en utvidet gruppe mennesker, og derfor stoler på de fleste hun møter?

 

Hun med 1,5 uten fremmedfrykt (som har kuppet denne tråden)

[Anonym bruker]

Det er et sunnhetstegn at barn er engstelig for fremmede, en del av utviklingen. Det betyr at relasjonen mellom foreldre og barn er sunn og at barnet føler seg trygge på sine omsorgspersoner. Akkurat hatt om dette på studiet;) Finnes sikkert unntak, altså barn som ikke er så skeptiske selv om foreldre/barn relasjonen er god.

 

Men dette høres uansett ut som et anstrengt forhold til svigerforeldre og ikke så mye med seperasjonsangst å gjøre.

[Anonym bruker]

Småbarnspedagogen som svarte deg over her..

 

Når jeg leser det siste du har skrevet her, så virker frøkna di som ett trygt barn, ett barn som har erfaring med å elske verden og bli elsket av den .

 

Hun har i følge deg ikke fremmedfrykt. Men fremmedfrykt kommer i mange grader og frøkna har nok vært så heldig at hun har blitt tildelt en mildeste. Hun er interessert i andre mennesker, har en erfaring med at de ville henne godt, at hun kan kommunisere med dem, at når hun gjør si og så (danser, lager ablegøyer osv), så får hun en fantastisk respons. Men hun vil heller ikke ukritisk kose med dem, søke omsorg hos dem osv. Dette går også under begrepet fremmedfrykt ser du

 

De lærde strides om hvorvidt det er arv eller miljø som avgjør graden av fremmedfykt ett barn utviser. Det de vet, er at ved utrygg tilknyning, kan denne enten bli ekstrem eller ikkeeksistrende. Jeg tenker at det er litt av begge deler. Noen barn er født med en trygghet i seg, det skal mye for å vippe dem av pinnen. Selv om disse lever ett isolert liv med kun hovedomsorgsgiverne rundt seg de første årene, så vil de ikke utvise ektremt stor fremmedfrykt. De har ett så stort ibeboende behvo for å utforske verden at selv om det er skummel, så overvinner de frykten og søker felleskap med dem de møter. Hadde disse trygge barna derimot bodd i en familie som deres, der hun har sine intuitive primæromsorgsgivere, men også en rekke andre trygge gode mennesker rundt seg, så vil nok resultatet ofte bli som frøkna di. Omvendt så har du også barn som er født skeptiske, som i samme situasjon ville ha søkt kunn mot sine primæromsorgsgivere. Dette kan man jo lett se når man har flere barn. Mine er oppvokst som dine, to er dem er som frøkna di, men hun ene er veldig skeptisk og vil helst være nære mamman sin.

 

Veldig generaliserenden dette her, kjenner jeg kunne skrivd en avhandling om emnet, men nå skal jentene mine hentes i barnehagen.

[Anonym bruker]

Til pedagogen

 

Det var godt å høre Det er jo slik at man kan bli litt usikker, når man hører at dersom barnet ditt ikke er redd andre, så har det ikke god tilknytning til foreldrene :/

 

Du som jobber med småbarn, hvordan er språkutviklingen til vår jente for alderen? Jeg har selv følt at det er tidlig å sette sammen setninger, og har vel hatt en tråd om det her inne før, men har aldri fått en vurdering fra fagperson. Hun er veldig opptatt av å lære nye ord også, og kan sitte laaange tider og kikke i pekebøker. På kvelden må hun alltid sitte for seg selv i sengen sin og bla i bøker til hun sovner. Hun er ikke avhengig av at vi sitter der, men bøkene må hun ha.

 

Ellers var innlegget ditt veldig spennende og informativt, syns jeg. Du har en viktig jobb

 

Hun med 1,5 åringen

[Anonym bruker]

Gutten vår har aldri vært skeptisk til fremmede. Har alltid fått høre at det er positivt og et tegn på at han er en trygg gutt, og det stemmer.

[Anonym bruker]

"ikke sleng slik dritt om noe du strengt tatt ikke kan så mye om"

 

Dette vet jeg mye om. Beklager om sannheten ikke passer inn i din verden.

 

 

11.35

[Anonym bruker]

her er detsnakk om den frykten for "fremmede" eller de man ikke ser så ofte som de fleste barn får i 7mnd alder og frem til 1,5 år. den har ingen ting å si for senere i livet det har jeg hvertfall aldri lest noen teorier om.

den har heller ingen ting med fornuft å gjøre da barnet blir redd alle som ikke er nære omsorgspersoner.

 

 

[Anonym bruker]

Det virker som om jenta til mor på 1,5 år er veldig trygg på sine foreldre, og det er derfor hun er slik hun er mot fremmede og mindre kjente! Hun virker trygg på det som skjer rundt henne og ser ut som hun vet at hun har erfart at mamma og pappa alltid kommer tilbake. Dette gjør henne trygg, og at hun vil gå til mindre kjente er ikke noe problem, men et sunnhetstegn.

MEN der en skal være obs, er når det er likegyldig hvem barnet vil være sammen med. Når barnet ikke viser glede eller andre følelser når det møter omsorgspersonene sine, om det er likegyldig til hvem sitt fang han sitter på osv. Men dette er helt annerledes enn å sosialiseres sammen med andre barn og voksne!

Må også få si at dette ikke handler om fremmedfrykt, men heller det å være skeptisk til ukjente og mindre kjente. Fremmedfrykt syns jeg hørtes så fjernt ut i denne sammenheng.. menmen.

 

 

[Anonym bruker]

He he..nå er det på tide at farmor og farfar kommer oftere på besøk.

 

Datteren min på 4 har forøvrig aldri visst noe som helst tegn på skepsis. Hun er ekstremt utadvent og har vært slik hele livet. Synes det er deilig jeg da. Babyen har visst noe tegn på skepsis et par ganger, da han har vært trøtt, og da tenkte jeg bare ååå neei..

[Anonym bruker]

Guttungen var skeptisk i 2 uker når han var rundt 4 mndr (altså når han virkelig klarte å sille en person til fra en annen) etter det har ikke skeptismen vært tilstede. Han kan være sjenert hvis noen fremmede snakker til ham, men han er alltid imøtekommende mot folk. Men det er KUN hvis han føler de er OK. Vi var i Oslo en gang og trengte hjelp til å få trilla ned en trapp. Det kom en narkoman og hjalp til, og gutten bare smilte til ham, så da følte jeg meg trygg. Når en annen narkoman stoppet for å tigge penger litt senere, så skrek gutten høyt og klart "SKUMMEL MAMMA!!" Da tok ejg vogna og gikk uten å se meg tilbake!!

 

Så min gutt er en god menneskekjenner, har vært sånn fra dag 1. Han sier klart ifra hvis han føler at noen er slemme eller skumle, og han har alltid rett:p Likte virkelig ikke kjæresten til ei venninne, og det viste seg at han var en løgner og bedro alle rundt seg... Så selvom gutten min ikke er skeptisk til fremmede generelt, så tviler jeg på at han villig blir med noen slemme mennesker velvillig.