Vi hadde besøk i dag av bestemoren til mannen min til middag...

[Anonym bruker]

...hun er over 80 men en kjempekoselig gammel dame, som vi ser altfor sjelden fordi mannen aldri tenker over å be henne (jeg som har bedt denne gangen).

Da hun kom ble hun sittende i sofaen mens jeg holdt på med middagen og mannen min kretset rundt meg i stedet. Hun satt på sofaen med våre to små på 3 og 5 ved siden av seg. Jeg sa da til mannen min at jeg syntes han burde gå ut til henne siden vi sjelden ser henne, hvorpå han viser at han syntes han hadde pratet nok/visste ikke helt hva han skulle prate om siden de hadde pratet i bilen på vei til oss.

 

Han ble litt snurt fordi jeg ba han om det, syntes jeg "kommanderte" han til å gjøre dette. Jeg mente det vel egentlig bare vel for bestemoren hans som vi ikke ser så ofte, og følte vel at han ikke orket å sitte ved henne alene, fordi det er jo litt "slitsomt" noen ganger å prate med gamle damer.

 

Men jeg syntes det var en innsats han burde gjøre - jeg hadde lagd mat og ordna for oss, han kunne vel ta seg av gjesten.

 

Så under måltidet var det koselig men to ganger klarte han jammen å komme med små stikk om hvor slitsomt det var å ha en kone....på en humoristisk måte selvsagt, men dog.

 

Nå har han kjørt henne hjem, og da han kom hjem så anklaget han meg for å kommandere han til å gjøre ting han ikke "vil" og være moraliserende. Eh....det er vel hans bestemor det er snakk om? Tror jeg traff et ømt punkt jeg, men jeg burde vel kanskje holdt kjeft???

[Anonym bruker]

Du har rett, han er en tosk.

[Anonym bruker]

Neste gang kan du be han lage mat, så kan du sitte med bestemora hans.

[Anonym bruker]

Men han hadde sikkert ikke fiksa det heller;)

 

Ærlig talt, han må jo selv se at det ikke er hyggelig for bestemoren å bli sittende alene sammen med ungene. Ikke det at ungene ikke er godt selskap, men det er faktisk noe som heter folkeskikk.

[Anonym bruker]

Hi

Nei, han hadde nok ikke fiksa middag. Da hadde han sikkert kommet ut og satt seg med oss.

Vi ble sittende å prate ved bordet, og hun fortalte sine sykehistorier og annet. Mannen min satt og ikke fulgte med, det så jeg. Klart jeg ikke synes det var det mest interessante, og ble selv avbrutt av unger innimellom, men jeg fulgte med så godt jeg kunne. Hun er over 80 og bruker jo litt tid på å fortelle saker og ting, men det var sikkert deilig for henne å snakke litt. Hun er jo alene mye.

 

Mannen min tenker ikke på sånt han. Han har nok med seg og sitt eget liv noen ganger. Men det som irriterte meg mest, var nok at han har hele denne familien sin i nærheten, men da de ikke er så veldig familiekjære så sees vi sjelden. Dvs. det er koselig når vi sees, men ingen viser stor interesse for å treffes utenom bursdager og slikt. Og selv befinner jeg meg i en situasjon der min familie bor laaaaangt unna meg og vi treffes kun noen ganger i året. Og jeg savner dem stort, og synes det er dumt at disse som kan treffes ikke viser større interesse for å treffes. Synes jeg!

 

Ble litt irritert da han kommer til angrep mot meg også, akkurat som om jeg har gjort noe "galt"eller forferdelig...

[Anonym bruker]

Du har ikke gjort noe galt. men er han 16 år eller? Makan til umoden type

[Anonym bruker]

Men det kan jo hende det rett og slett _er_ hyggelig for henne å sitte alene sammen med ungene litt? Ikke hele kvelden selvsagt, men hun fryder seg sikkert over oldebarna og liker å snakke med dem...?

 

 

[Anonym bruker]

Hi

Ja det var det mannen mente, at hun satt der fint sammen med barna. Men jeg hadde ikke sagt noe hvis jeg skjønte at det var grunnen til at han lot henne være. Men han ymtet frempå at han var "sliten" av å ha pratet med henne og at det var derfoor han lot henne være. Trengte enn pause og så ikke noen grunn til å være hos henne.

 

Det var slik jeg følte det og jeg har god grunn til å tro at det var slik det var. Kan jo ikke bevise det, men jeg kjenner mannen min!

Synes det er litt synd, hun er over 80, vet jo ikke hvor lenge hun er med oss til og synes det er viktig å ta vare på tiden som er....