Hvor ille er det å bli skilsmissebarn?

[Anonym bruker]

Uff utrolig at jeg skal spørre om noe slik....

 

Er fullstendig vrak for tiden, grubler og grubler så jeg knapt klarer jobben min. Spørsmålet er selvfølgelig gå eller ikke gå- synes ingen av alternativene egentlig er til å leve med.

 

Saken er at vi har vært sammen i 12 år, gift i 9 av dem. Har to barn sammen. Stort sett hele tiden har forholdet vært vanskelig og turbulent, og det har vært mange tunge stunder (men selvfølgelig glede også). For noen år siden holdt han på å gå fra meg til fordel for en annen dame, men vi fant sammen igjen. Men alt er så tungt! Vi er utrolig forskjellige, jeg er en person som trenger litt futt og fart og ting som skjer i livet mitt, han er stikk motsatt. De få tingene vi har gjort, f.eks. av reiser, er det jeg som har "presset" igjennom, og etterhvert har mye av gløden min rett og slett sluknet etter å møte så mye nei.

 

Han har bestandig klaget over at det er for lite sex og annen intimitet, og jeg har prøvd og prøvd å bli en bedre partner på det feltet. Men det blir liksom aldri bra nok. Selv når vi har flere ganger i uka, opptil hver dag, kan det bli feil for det ikke er variert nok, jeg er ikke engasjert nok etc. Altså han klager ikke der og da, dette kommer frem i kranglene. Samtidig føler jeg han behandler meg dårlig på andre felt, f.eks når det gjelder økonomi. Jeg blir så såret over mye av det han gjør og sier at motviljen mot intimitet bare vokser. Ikke lett å ta seg sammen da...

 

Har vært lettere deprimert de siste årene, og etter en opptur føler jeg det kommer til å gå nedover igjen. Holder snart ikke ut flere av disse kranglene der han vrir alt til å handle om hvor lite "kjærlighet" jeg gir han...

 

Kjenner at jeg egentlig vil gå.....men det sitter langt inne, vet ikke om jeg tør. Er så stort og dramatisk å bryte opp en familie. Og de stakkars ungene- vil gråte bare jeg tenker på de. Mine unger, skilsmissebarn...føler meg som en taper som ikke har lyktes bedre i livet. Er så redd for å gjøre noe som skader ungene mine.

 

Noen som har noen tanker? Vet at ingen kan si hva jeg skal gjøre, jeg trenger bare innspill og tanker fra dere. Kanskje jeg bør holde ut for ungenes skyld? De er 7 og 5 år forresten. Er jeg kravstor som ønsker meg mer lykke i livet? Er bare så fryktlig trøtt av å kjempe...

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg var 9 år når mine foreldre skilte seg, det er 20 år siden nå. Tror jeg hadde tatt mer skade av om de hadde holdt sammen for vår del, enn jeg gjorde av at de gikk fra hverandre!

 

Høres ikke ut som et lykkelig ekteskap, så hvis det eneste som hindrer deg fra å gå er at barna blir skilsmissebarn så synes jeg ikke du skal la det hindre deg - det blir folk av oss også

 

Lykke til hva du enn bestemmer deg for!

[Anonym bruker]

Korfor i all verden skulle det være ille å være skilsmisse barn? er ikke noe i veien med det, er vel deg det går mest utover. er skilsmisse barn selv og det har ikke satt noe stopper for meg her i livet. ble litt bortskjemt thats it. barn føler jo at det er noe gale med energiene ( stemningen ) i huset når dere ikke er lykkelige. og det er ikke egoistisk å ville ha mere lykke i livet enn en sutrete partner som bare klager og rakker ned på deg. Skill deg dame og lev et sunnere liv barna kommer ikke til å hate deg eller faren. er han du skiller deg fra ikke barna Ingen skal være deprimert i et forhold.

 

Btw vet skrive ferdighetene ikke er topp. men men du skjønner vel hva jeg prøver og si

[Anonym bruker]

Hvordan det er å være skilsmissebarn kommer helt ann på hvordan foreldrene takler skilsmissen!

 

Klarer dere å samarbeide til barnas beste blir det ikke noe problem, men blir det bare slossing, uvennskap, baksnakking og konflikter er det forferdelig å være skilsmissebarnet som blir stående i midten.

 

Mine foreldre hadde ikke noe godt ekteskap, men det gikk ikke utover oss ungene. Men når de skilte seg gikk det veldig ut over oss, det ble full krig. De ha ikke samarbeidet om noen ting etter at de ble skilt, de kan ikke snakke sammen og ikke være i samme rom. De er en av årsakene til at jeg valgte et stille bryllup uten gjester selv, de hadde ikke kommet begge to.

 

Mens søsteren min som har to barn har hatt brudd med mannen sin sånn som det kan gjøres. De prater sammen mange ganger i uka, samarbeider om oppfølging av barna, de gjør til og med ting sammen av og til for å glede barna. De er ikke uvenner i det hele tatt. De ungene har det ikke fælt selv om de er skilsmissebarn, de er 60% hos pappa og 40% hos mamma og har det bra begge steder. De kan også bytte litt og ordne etter hva som skjer på fritiden osv siden foreldrene samarbeider så godt.

[Anonym bruker]

Godt å høre at det kan gå greit:)

 

Det er ikke så lykkelig nei, ikke for noen av oss. Og jeg har virkelig kjempet for forholdet, føler jeg har gitt alt over mange år nå.

 

Det verste er kanskje at jeg føler meg så alene, selv om jeg har kjæreste...vet ikke hvem jeg skal snakke med når jeg har det vondt. Blir jo så jeg prøver å snakke med han, men er liksom ingenting....føler meg så ensom at det river i sjela innimellom. Og sjalu på alle som har det godt i forholdene sine.

 

Nei innerst inne vet jeg hva jeg bør gjøre, men har så mye samvittighet.....for ungene mine først og fremst, for mannen min, foreldrene mine, svigerforeldrene etc etc. Føler jeg lager masse uro og elendighet for alle. Uff har lyst til å grave meg ned, er stygt redd jeg ikke har mot til dette...men kanskje jeg bare må.

[Anonym bruker]

Bare gjør det, Tiden leger alle sår