Alenemor

[juliea med pike 07.03.11 <3]

Jeg fant ut i dag at jeg er gravid, ikke sammen med barnefaren. Fortalte han det på tlf og han ble ikke akkurat glad for å si det mildt, men han visste jeg ikke har gått på p-piller siste mnd, og han har vært med på det han kommet inn i meg som aldri før. Så sa han nå han hater meg og ville ta livet sitt om jeg beholder barnet.

 

Saken er at jeg vil gjerne beholde barnet, for jeg opererte min livmor i påsken og fikk vite jeg kanskje aldri ville kunne få barn, så om jeg ble gravid er jeg heldig.

Nå er jeg gravid og tenker dette kanskje er det eneste barnet jeg kan få. Så jeg velger å beholde det, på tross av at jeg er student. 20 år og blir alenemor.

 

Noen som har vært eller er i lignende situasjon? Noen som har råd å gi meg? håper på støtte og ikke fordømmelse.

 

=)

[hubba2]

Hei

Jeg har hvert i akkuratt samme situasjon som deg. Jeg sitter nå her aleine med en baby på 4 måneder, men angrer ikke ett sekund.

Jeg regnet også med at når jeg ble gravid, var det min eneste mulighet pga celleforandringer. Barnefaren ble ganske fortvilet og sa i fra første stund at han ikke ønsket noe med dette å gjøre. Noe han fortsatt sier, og har aldri sett ungen sin eller signert papirene hos NAV for den sakens skyld.

Graviditeten var følelsesladd men samtidig veldig fin. Fikk masse støtte av familien. Innvolverte søster og veninner som en "erstatning" for barnefaren under graviditeten, og som var med meg på kontroller og på fødselen. Dette var veldig god hjelp for meg. Man klarer det meste når man er innstilt på det.

Det viktigste for deg er å ikke la deg villede, men ta dine egene valg. Uansett hva barnefaren sier, så er det deg som skal leve med valget resten av livet. Amathea er gode veiledere uansett hva du velger. Se på amathea.no om de har kontor i nærheten av deg.

 

Ellers lykke til uansett hva du gjør!!!

[Anonym bruker]

Jeg har vært borti lignende...

 

Da jeg oppdaget at jeg var gravid i 10. uke, og fortalte samboer det, ble han skikkelig lei, men sa at jeg måtte ta valget om vi skulle beholde eller ikke. Da jeg sa jeg hadde bestemt meg for å beholde, gjorde han det slutt, og truet med å ta sitt eget liv om ikke jeg tok abort...

 

Nå er vårt "lille uhell" et og et halvt år Han har ikke noe med barnet å gjøre, men vi greier oss

 

For meg var det mest vondt at han forlot oss, og at eldste barnet vårt måtte venne seg til å ha foreldrene boende hver for seg, men det gikk seg til det også. Graviditeten og fødselen gikk fint, selv om jeg tok til tårene et par ganger på barsel da jeg så de lykkelige parene som var der sammen med babyen sin...

 

Lykke til! Dette går fint!

[Anonym bruker]

var i samme situasjon som deg bare at jeg er litt eldre.

Graviditeten var berg og dalbane av følelser og tvil, men gikk veldig fint, hadde familie og venner som støttet meg. mamma var med på ultralyd og søsteren min var med på fødselen.

Bf var også med på slutten ( vi prøvde å bygge opp ett vennskap)

Jeg angrer i dag på at jeg lot han være med på fødselen og at jeg prøvde så hardt og involvere han. hadde jeg skullet gjort det hele om igjen ville jeg ikke ført han opp som far engang.

Han lager bare kvalme og ser ikke hva barnet trenger. alt han tenker på er seg selv og hva i livet han har mistet siden jeg valgte og få barnet.

Han vil leke pappa en gang i ny og ne.

så det rådet jeg vil gi deg er og tenke nøye over om du i hele tatt vil føre opp bf ( for du kan ikke ta det tilbake).Kanskje heller la han ta initsiativet til og ville bli ført opp som far om han vil det etterhvert. Ikke la han presse deg, og han vil nok mest sannsynlig ikke gjøre alvor av truslene.

Man kan ikke tvinge noen til og være pappa selvom de aldri så mye var med på leken.

det er veldig sårt for meg nå og tenke på alt jeg ga for og få han til og være en pappa. det positive med det er jo at jeg en dag faktisk vil kunnne si til det spørrende barnet at jeg gjorde alt jeg kunne men pappa ville ikke/kunne ikke.

[lille og meg]

Hei hei:)

 

Dette klarer du helt fint bare du er innstilt på det! Det viktigste er at du ikke lar deg presse til noe du ikke vil selv, så vil du beholde så gjør du det, ellers kan du komme til å angre resten av livet. Men det er som anonym over her skriver, at man kan ikke presse noen til å være pappa om de ikke selv vil, det gagner ikke noen. Det beste du kan gjøre er å innstille deg på å klare deg helt selv, involver gode venner og famile i steden, og håp på at bf vil bli mer positiv etterhvert. Selv hadde jeg med søsteren min på fødselen, og det var helt supert! Som resultat så har hun og datteren min også et ekstra tett og spesielt forhold!

 

Selv har jeg heller ikke ført bf opp som far, og angrer ikke et sekund på det! Nå har jeg kontrollen helt selv, og datteren min er bare min:) Men likevel er det viktig å være åpen for ar bf kan ha kontakt om han vil, man skal jo tross alt måtte forklare seg for barnet etterhvert som det blir større. Vil helst ikke måtte si at det er min skyld at de ikke har kontakt....

 

Uansett så tror jeg at du klarer dette helt fint selv, og kanskje bf tar det litt lettere hvis du forklarer at du ikke ønsker å presse han eller ødelegge livet hans på noe som helst vis? Det hjalp iallefall for meg.

 

Klem:)

[Anonym bruker]

 

Litt det samme, men barnefar her mente han skulle flytte til utlandet, for da ble han ikke far ;-)

 

Han har ikke gjort det, men har ingenting med barnet å gjøre. Jeg har ført han opp som far, for det må han stå for (Vil ikke ha far ukjent i papirene), men utover det har jeg ingen forventninger til han.

 

Jeg var og i en situasjon hvor jeg ville lure på om det var første og siste sjanse til å få barn. Tenkte at om Mr. Right dukker opp om 5 år, og vi vil ha barn og jeg ikke klarer å bli gravid så vil jeg angre bittert.

 

Hadde og støtte rundt meg, og den har jeg hatt behov for. Bekkenløsning, revning og kolikk kan skje hvem som helst og det er tungt. Angrer ikke i det hele tatt, men var nok ikke helt forberedt på hvor harde de første 2 månedene spesielt var.

Ikke ment for å skremme, bare for at du skal kunne sikre deg litt hjelp i starten om du velger å beholde

 

Lykke til :-)

[serin@]

Var i samme situasjon som deg for 6 år siden, da var jeg også 20

 

Nå sitter guttungen på 5,5 år ved siden av meg, klar til avreise til Tyrkia.

Vi har knapt noe kontakt med bf og han har ikke sett sønnen på 2(!!!) år, han betaler heller ikke bidrag.

 

MEN, vi har det kjempe fint!!

 

Være alenemor er tiltider MEGET slitsomt, men en stor glede også.

 

Lykke til videre og ikke bry deg med bf og hans trussler!!

[Noah 08.]

Hei!

 

Nesten samme situasjon som deg..jeg var 25 år,ikke sammen med bf.

Han ble glad da jeg sa at jeg var gravid,men han mente det ikke.. har veldig liten kontakt idag. Junior er 26 mnd. å har sett pappan sin 3-4 ganger da han va 9-10 mnd. men ikke siden.

 

Innstill deg på å klare deg selv om du velger å beholde barnet.

Jeg inkluderte bestevenninna mi og familien min,venninna mi var med på ul og mamma var med på fødselen:=)

Du klarer det kjempefint,det er slitsomt,men alle de gode stundene er verdt det:=)

 

Lykke til med valget ditt!