Jeg er så redd for hva alle andre tenker om meg :(

[Oledoledoffen]

Sliter fryktelig med dette. Moren min lever etter Janteloven, og jeg har alltid hørt henne snakke stygt om andre, og det er hele tiden! Ingenting er godt nok for henne.

Hun finner alltid noe å kommentere, på en stygg måte, sukker høyt hvis de foran i køen ikke har pengene klar, hvis bilen ved siden av spiller for høy musikk, hvis noen går med annerledes klær osv. Det er direkte pinlig å gå sammen med henne.

 

Nå er det så bare sånn at jeg føler alle tenker som henne... Derfor stresser jeg hele tiden for å være forberedt på alle situasjoner, ha styr på det hele, ikke stå i veien for noe/noen osv. Sånn at ingen kan snakke stygt om meg

 

Dette er fryktelig slitsomt og med to små barn har jeg jo ikke kontrollen hele tiden. Av og til blir jeg bare hjemme i stedet for å gå ut med barna, fordi jeg ikke har overskudd til å forberede meg på alt hva som kan skje.

 

Hvordan kommer jeg videre med dette? Er det mon noen som har et godt råd???

[Rampongi]

Jeg har det litt på samme måten og kan tenke over situasjoner som har skjedd i flere dager etterpå. Men hjelper deg meg? Neida.

Prøv å tenk at du er bare et menneske og det er alle andre også og de fleste har nok med seg selv. Tenk om du skulle gå gjennom livet uten feile (eller feile i andres øyne). Det vil jo si at du nesten ikke har gjort noe i livet det, for alle gjør feil og alle har muligheten til å evn rette opp feil.

Nå mener jeg ikke at du gjør noe feil, men du skjønner hva jeg mener?

 

Gå med hodet høyt hevet, du gjør ditt beste og det er godt nok og la ungene slippe å få de samme tankene som deg, la de være unger og frie vesener!

 

Lykke til!

[Villa Perlesukker]

Uff det høres ikke ut som en bra situasjon.

 

For noen år siden gikk jeg gjennom en krise og jeg følte sterkt på meg at andre snakket om meg. Jeg hadde noen samtaler med en av mine beste venninner fra barndommen som også da var min fastlege.

 

Hun sa: Skriv opp en liste for deg selv på de 5 personene som er aller mest viktig for deg. Det er hva de tenker og føler om deg som er viktig.

 

Så fikk jeg et råd en annen gang da jeg og noe av det jeg gjorde var nokså i vinden og mange "baksnakket" meg. Han som kom med rådet er en forretningsadvokat og nokså vellykket, han sa: Jo flere som snakker dårlig om deg j bedre gjør du det! Om 1000 mennesker snakker dårlig så er det sikkert over 3000 som snakker br om deg!!!

 

Moralen er vel at mn rett og slett ikke kan kntrollere hva som blir sagt om en selv. Man må bare prøve å være en så god person som overhode mulig for de man møter på veien. OG de 5 som betyr aller mest i livet!

 

Til mammaen din hadde jeg kanskje sagt følgende en dag dere hadde en privat samtale: Jeg føler gankse ofte mamma at jeg ikke strekker til. Jeg bekymrer meg for at ting jeg gjør ikke skal være godt nok for de jeg har rundt meg. Så rett og slett holde munn. Vente på hennes reaksjon. Jeg tipper hun vil si noe som at du ikke må tenke slik og komme med noen positive sider ved deg selv Som gjør at du føler deg bra.

 

Etterpå vil hun helt sikkert tenke litt på dette og forhåpentligvis være litt annerledes

 

Masse lykke til:) Det er mange som har det slik du har det innimellom

[Tired mama]

Jeg er oppvokst med janteloven, og hater det maks!!

Det har gjort meg til den jeg er, altså en som prøver å gjøre minst mulig ut av meg.

 

Jeg gikk gjennom hele skolen som den mest sjenerte og mest stille....

 

Men dette endret seg da jeg rundet 20 år. Da ble jeg gradvis tøffere og turte mer sånn sosialt sett.

 

Jeg sliter fortsatt med sjenanse, og spesielt når jeg møter nye mennesker. Jeg tenker konstant på hva andre tenker om meg.

 

Men merker at etter at jeg fikk barn har jeg begynt å drite mer og mer i hva folk tenker om meg.

 

Sliter fortsatt når jeg snakker med mennesker, men går ut fra at dette også bare går bedre og bedre.

 

Greia er å tørre å hive seg ut i ting! Det er jævlig de første gangene, men så går det bedre etter hvert...

 

Har ingen gode forslag, men ville bare fortelle deg at du ikke er den eneste!

 

Lykke til! :-)

[lille sprelle]

Det første skrittet har du tatt - for du har blitt oppmerksom på det.

Det mest effektive og minst belastende for omgivelsene, er å finne en samtaleterapeut (f.eks. psykolog) og arbeide deg gjennom det med vedkommende. Få ryddet dette pent ned i en skuff og lagt det innerst i arkivet i hodet.....

[....mammatilto... :)))]

Jeg har det også litt slik som deg - er noen på jobben min som snakker bak ryggen min. Har tenkt og bytte jobb - men samtidig så trives jeg der....men får se hva som skjer... synest det er fint av deg og dele det med oss Husk at du er ikke alene , og sammen er vi sterke:))

[Oledoledoffen]

Tusen takk for alle svar og gode råd! Litt trist å høre at vi er flere som er i samme båt...

Men, så får vi bare rette skuldrene, opp med hodet og huske på at vi har like stor rett til å være der hvor vi er, som alle andre har!

 

Og det med å finne de personer som er viktigst i livet, og huske på at det er deres mening som betyr mest, det er helt sant! Og tilfeldigvis så er jeg verdens beste mamma i hele universet for min lille / store sønn (det har han selv sagt til meg på bursdagen min ) og så er det jo egentlig ikke så ille ;-)

 

Håper dere får en fantastisk dag alle sammen

¨Klem fra meg

 

[___]

Gjør noe sært med håret eller klærne. Helst noe du liker selv. Da legger ikke folk merke til stort annet. Smil til alle du møter og lær å le av deg selv.

 

I tillegg kan du demonstrere skikkelig forran moren din noen uker. Gjør ting du vet ergrer henne og vis at du tar avstand fra holdningene hennes.

[Oledoledoffen]

Ja, jeg vil veldig gjerne lære å kunne le av meg selv!!!! I stedet for å bli flau, rødme, lei meg og bare ha lyst til å forsvinne....

Tenkte faktisk på at det å ha barn er en gylden mulighed for å dumme seg litt ut, foran dem, og så lære at det ikke er så farlig å dumme seg av og til

[___]

Å leav seg selv er en treningssak. Latteren trenger hverken være hjertlig eller ekte til å begynne med. Bare prøv. Det virker og avvepner de aller fleste. Det samme gjør et smil.

 

Lykke til.

[Mandalas]

Oj, det er jo som å lese om meg selv! Og mine foreldre. De kommenterer alltid noe negativt på andre, spesielt faren min gjør det.

 

Jeg kvier meg veldig fro å gå ut med barna, vil ikke at noen skal synes de er uoppdratt etc. Attpåtil har jeg en gutt med mild autisme. Ogte bruker jeg nok hans diagnose som en unnskyldning fordi jeg selv ikke tør å finne på noe med dem. (Han kan feks plutselig få sinnesutbrudd). Kanskje ligger det egentlig mer hos meg enn jeg har trodd...

 

Jeg har blitt flinkere de siste årene til å ikke bry meg om hva andre mener, men jeg er ikke helt i mål. Virkelig ikke. Og det er tar unødvendig mye energi. Tenk så deilig å kunne bruke den energien på noe annet enn å bekymre seg for slike dumheter... Men, men, ikke lett å snu på tankegangen. Selvom det sikkert går med mye jobb.

 

Jeg har gått i en slags selvhjelpsgruppe og der lærte vi at vi rett og slett må omprogrammere tenket vårt. Det handlet mye om å ikke kunne si nei. Istedetfor å si automatisk ja omtrent før man har hørt spm, må man jobbe med å programmere inn nye strategier. Det blir nok noe av det samme med dette.