Fler en ett stebarn?

[Anonym bruker]

Noen her med hånden på hjertet som kan si at å være stemor til to barn under 10 år er bare fryd og gammen?

 

[Anonym bruker]

nei....

[Anonym bruker]

Klart det er stor forskjell på å ha et og å ha to stebarn, eller tre som jeg har. Det er ikke alltid like lett for de som har kun et stebarn å se dette.

[Anonym bruker]

2 stebarn er dobbelt så mye som ett. Dobbelt så mye klesvask, dobbelt så mye trass, dobbelt så mange å legge, dobbelt så mange å pusse tenner på, vaske, stelle, kjøre, fore.. Ja det er dobbelt så mye av alt! Ja for ikke å snakke om 3... alle ære til de som har det.

[Anonym bruker]

Nei, alt var ikke bare fryd og gammen da de var under 10, men det har blitt enda mye verre nå når de er tenåringer...

[Anonym bruker]

HI her.. Ja jeg kan ikke si jeg ser frem til tenårene heller... Og med en samboer/far til barna som har all verdens tålmodighet og strammer sjelden opp, så kan det blir moro. Det må være noe med at han har dårlig samvittighet og at alt skal være så fint og kjekt når de er hos pappa annenhver uke at han ikke skal snakke til dem. Så da blir det jeg, stemoren som går og skjenner og maser på dem.. uten at det hjelper noe.

[Anonym bruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det, HI.

Men det at jeg skjente og maste gjorde bare at tenåringen slo seg vrang, og ville bo hos sin mor permanent, for der var det ingen regler eller krav.

Det gjorde ikke meg noe, men det er klart det er sårt for pappaen.

 

Så jeg vil råde deg til å la dem seile sin egen sjø, og bare bry deg dersom det går ut over DIN lille familie, og ditt hjem....

[Anonym bruker]

Nei det er forjævlig, særlig når du får barn med mannen du også, og han selv ikke "merker" hvordan han forskjellsbehandler og favoriserer de barna han synes "synd" på.

[Anonym bruker]

Ja det er ikke så lett å lære to åringen hvordan oppføre seg ved matbordet, at man ikke skal avbryte når noen snakker etc, når store søsknene gjør det hele tiden.. oOg en svigerfamilie som også favoriserer de to eldste, og lar de få lov til å oppføre seg hvordan de vil fordi det er "synd" på dem. Jeg blir helt gal i hodet av unger som roper og snakker og hopper og skal være i sentrum hele tiden. Voksne får ikke sagt ett eneste ord. Jeg prøver å lære lille at man skal vente til de som snakker er ferdig, når det snakkes i telefonen, må man vente.. men det har disse aldri lært. Eller å sette skoene på plass, henge opp jakkene, skjer aldri. Det er jo helt klart ett resultat av 50/50 barn, med to forskjellige oppdragelser, og en 3dje oppdragelse av besteforeldrene hvor alt er lov. Så her skal det MYE til før vi går fra hverandre for å si det sånn.. barn har så absolutt best av å bo ETT sted.

[Anonym bruker]

Du vet vel at selv om dere går fra hverandre, så MÅ ikke barna bo 50/50? Er det ikke barnas beste som skal telle? Er ikke det beste for barna å ha et sted å bo fast, så de slipper å flytte fram og tilbake HVER uke? Slitsomt for voksne å bytte bosted hver uke, hvordan er det ikke for barna? Selvfølgelig er det beste for barna å bo et sted der de får grenser og regler, selv om de ikke ser det selv.

 

Jeg har et stebarn som nå er 14 år. I dette tilfellet var det moren som ville at hun skulle bo 50/50. Mor og ny kjæreste kranglet så mye, så for at forholdet skulle fortsette, måtte de ha en uke "fri"...

Jeg visste at det kom til å bli meg som måtte sette grenser, kjøre, hjelpe med lekser. Hos moren var det ikke spesielle grenser, ikke som ble fulgt ihvertfall. Ble selvfølgelig for mye bråk med grenser. Her har jeg to barn, som ikke skal bli oppsternasige, da må jeg sette grenser. Både for ste og egne barn.

Ble ikke tatt godt imot, hun har krangla på hver eneste grense som har blitt satt.

 

Nå som 14 åring vil hun bo et sted og velger selvfølgelig stedet der hun hele tiden har fått gjøre som hun vil.

[Anonym bruker]

Jeg er i ganske lik situasjon som deg, 01.01 fra 11.07.

14-åringen har også valgt å bo hos sin mor der det nesten ikke er grensesetting, og det gjør meg ærlig talt ikke så mye.

Synes det er synd at faren er såpass konfliktsky at han ikke tar mer tak i ting, men jeg har innsett at jeg bare må la det gå. Det er ikke mitt barn, så jeg kan ikke ta ansvaret hvis ting går galt...