19 år, ønsker å bli gravid

[Juli08☆Oktober11]

okei )

[Gjest]

Det er vanskeleg å gi noko svar på når folk er klare for å få barn. Det er veldig individuelst kva folk meinar om saka, og kor mentalt vaksne folk er.

Eg og min kjære vart gravider då vi var 18 og 19år gamle. Det var mykje fram og tilbake, sjølv om vi begge er motstandarar av abort. Det var tøffe tider, men vi kom fram til å behalde. Eg visste med meg sjølv at eg ikkje kom til å vere den same, dersom vi tok abort, noko min kjære respekterte. Det "lettaste" ville jo på mange måtar vore å fjerne og fortsette livet som før. Men livet ville ikkje for meg vere det same uansett.

 

Eg kan godt forstå at folk tek abort i ung alder, det er jo ofte det som er "forventa" i dagens samfunn. Ein skal jo ikkje ha barn før ein har endt utdanning, stabiløkonomi, bil, hus og alt det andre..

Mange som blir "skremt" av at livet blir heeeeilt annleis (les ødelagt) dersom ein får barn i ung alder.

Dette treng ikkje stemme i det heile tatt.

 

For oss var det ikkje SÅ stor forskjell. Jo, vi har eit knøtt som er avhengig av omsorg og veiledning.

Men vi er ingen festløvar, så går på fest omtrent like mykje no som før. Det at eg gikk på vgs undersvangerskapet og hadde eit år igjen etter fødselen var ingen problem. Jodå, kunne vere hard i periodar f.eks. med sjuk unge og prøver, men det kunne jo like gjerne vore eg som var sjuk i staden for den lille.

Det å ikkje ha fast boplass treng heller ikkje vere noko stort problem. Målet vårt er å ha slått oss ned når småen skal begynne på skule. Men vi er jo mykje her vi kjem til å bu, slik at han skal bli kjendt med ungane på hans alder og plassen.

 

Hmm..vart langt og kanskje litt utenom det som vart spurt etter, men konklusjonen er: Nei, eg forstår godt at du tok abort og der er ikkje dumt å prøve på graviditet. Ein er ikkje for unge dersom ein føler seg klar for det sjølv (med visse begrensingar vel og merke).

 

For å få det til å klaffe: hmm..sex i perioden før eggløysing. Og under eggløysing. Ellers er det jo det med sunt kosthald, god form og slikt. Du kan begynne med folat, då det er lurt å ta i frå ein bestemmer seg for å prøve (eller 3mnd før svangerskap og til 12veker ut i svangerskapet blir det vel sagt).

[Gjest -.]

Takk for at du forteller "din historie". Hjelper å høre at du skjønner va jeg mener.

Det at jeg var gravid før, men tok abort har jo fått meg til å kjenne litt på morsfølelsen. Vi hadde jo bestemt oss for å beholde, vi gledet oss jo skikkeli. Men plutseli så ble alt forandret. jeg fikk fullstendig panikk, og trodde ikke jeg hadde føleler for kjæresten min lengere, alt ble et rent kaos. Jeg gjor det slutt med han og tok abort. Noe jeg ikke klarer å skjønne at kjæresten min klarte å tilgi meg for. Fordi jeg var helt syk! Alle følelsene kom på en gang, og aborten var det beste sånn som ting var da. Og mange av vennene mine påvirket meg til å ta abort, og selfølgelig lot jeg dem påvirke meg, dum som jeg er.

 

Alt dette har fått meg til å forstå.. etter alt dette så har jeg hadd et stort sår i hjertet mitt. Tomrommet i magen er stort. Jeg vil virkeli bli mamma, og om jeg blir gravid igjen, så skal jeg gjøre alt for at min lille skal få det bra. Jeg og kjæresten min kommer til å elske den lille over alt på jord!

Vi kommer altid til å ha den lille jeg tok bort i hjerte vårs. Han/hun blir aldri glemt. :/

 

Kanskje dette har gitt meg og kjæresten en sjanse til å starte helt på nytt. Og nå som det blir mer planlagt, så kan vi begge få ett fint svangerskap, helt fra dag 1 av graviditeten. Jeg sier til meg hver dag at kanskje dette var meniningen? Aborten var kanskje det som skulle til for at jeg skulle innse ting..