Hva syns DU var det verste med fødselen??

[Anonym bruker]

Jeg, for min del syns det verste var når de måtte klippe ett snitt, og så hører jeg jordmoren si " denne beit ikke så godt, men jeg kan ikke stoppe nå". Det var vooondt! og jeg fødte uten noen form for smertelindring, og mini kom med rumpa først. Men det med klippingen var absolutt det verste...

[Anonym bruker]

Når han sto i åpninga, og dagen etterpå når jeg var so sår mellom beina mine

[Rampongi]

Ikkenoe, til tross for hastesnitt og et døgn med rier på forhånd.

[Anonym bruker]

Riene

[It's all about me]

Følesen av å miste kontrollen, at kroppen løp avgårde på egenhånd og jeg bare kom halendes etter med et skrik.

[meg og 2 små]

Som jeg skulle sagt det selv. Håper jeg får litt mer kontroll denne gangen siden jeg nå vet hva jeg går til.

Husker også veldig at jeg hata den der lystgassen jordmoren prakket på meg, jeg ble kvalm og fjern, helt jævlig.

[Anonym bruker]

Rekordfarten det skjedde i...

Gikk fra 7 cm åpning til han var ute på 5 min.... au...

 

Trodde jeg skulle revne fra topp til tå, men bare et pyntesting

[Anonym bruker]

Syntes epiduralen var det verste. :/

[Anonym bruker]

At jeg måtte klippes. Det var det siste jeg ville. Ikke fordi jeg var redd det skulle gjøre vondt,(ble bedøvd så kjente ingenting), men frykten for ubehag i ettertid. Og smertene jeg hadde de første 14 dagene etterpå kunne jeg godt vært foruten. Hadde heller gått igjennom hele fødselen igjen. Riene var ingenting i forhold, de var ikke vonde syns jeg, bare ubehagelige.

Har også vært stram og lite tøyelig i underlivet etter på, så sex har ikke akkurat vært enkelt.

 

Det med klippingen er det eneste jeg gruer meg til ved en evt neste fødsel.

[Anonym bruker]

ENIG! det er det jeg ser minst frem til ved nestemann!

[Anonym bruker]

At jeg ikke husker noe - selvom jeg fødte vaginalt=/

[Anonym bruker]

Å ikke bli trodd/hørt på. Og frykten for lillegutt sitt liv. Smertene var absolutt ingenting mot frykten for å miste babyen.

[Anonym bruker]

Fra 3-5 cm åpning! Gikk fort, men var forferdelig der og da. Fikk epidural ved 5cm, og det er det var som å komme til himmelen:) Håper jeg får epidural neste gang også!!!

[Anonym bruker]

At jeg bæsjet... Selv om det er helt normalt, var det så flaut. Foran mann, jordmor, barnepleier, anestesisykepleier og to leger. Overgår alle smerter og komplikasjoner:) Hehe.

[Anonym bruker]

At epiduralen sluttet å virke og at jeg ikke fikk ny, til tross for at hele fødselen stoppet opp. Drypp på max guffe og null smertelindring i timesvis.

[Lemonia]

Jeg tror åpningsriene var verst, med knapp margin. Mange lange timer med sammenhengende skikkelig vonde rier. Med tanke på at det overgikk å presse ut en gutt med 38 cm hode + tang rundt, og hvor det var så vondt at jeg ikke kjente at jeg ble klippet OG revnet i tillegg, så sier det vel sitt om hvor vonde de åpningsriene var.

[Anonym bruker]

barn nr 1 var det stingene og brystsprengen som kom da jeg var hjemme fra sykehuset. Barn nr 2 var det etterriene og stingene. Barn nr 3 var det brystbetennelsen og blødende brystvorter fra dag nr 3.

[Anonym bruker]

Å ligge der med dødlige smerter og å rope på hjelp mens alle legene. sykepleierne og barnepleierne bare løp rundt om kring (så sånn ut for meg da).

Og når legenikkeklarte å feste tangen på hodet til babyen (glemmer aldri den folelsen av metallet inni meg som ikke klarer å klype fast hodet) og når han måtte inn med vakum i stedet, prøvde flere ganger å få den inn unten å lykkes også sto sugekoppen fast i åpningen. Blir kvalm ennå av å tenke pådet.

[Anonym bruker]

når jeg presset og kjente at jeg sprakk...

fødte og uten noen form for smertelindring og det var ikke etter eget valg, håper jeg rekker å bli dopa ned neste gang

[Anonym bruker]

Jøss, jeg synes det var det mest fascinerende, jeg - det at kroppen tok over når jeg virkelig ikke trodde at jeg orket mer.

[Anonym bruker]

hemoridene i etterkant var det verste. Hvis en bare tenker på fødselen var de to siste cm. før pressriene verst.

[Anonym bruker]

hmmm..skal vi se...

Jo, det å gå med rier av og på i èn uke før de tok vannet for meg i 37 uke. Da hadd jeg gått med 3 cm åpning og avflatet mormunn i 4 dager.

Åpningsriene fra 5-7 cm og når de satte sugekopp på hue til barnet. Legen trykte begge hendene sine inn, fordi barnet ble strssa og måtte ut fort.

så satt hue fast i åpningen, det var vel desisert den værste følelsen.

"Nå MÅ du presse, OG JEG MENER DU MÅ presse" Barnet var livløst når det kom ut, men det endte lykkelig.

[Anonym bruker]

Fødselen var ingenting i forhold til smertene jeg hadde konstant di neste dagene etter fødsel.. Mareritt å gå på do, vondt å dusje, vondt å gå / stå / sitte / ligge, hehe.. Huff.

[Anonym bruker]

At han var blå da han kom ut og de løp avgårde med han. Og ingen visste hvordan det kom til å gå de første minuttene...

 

At epiduralen ikke virka, og at ikke det gikk med vakum og at jeg måtte bruke to typer tenger og at jordmor til slutt måtte inn å hente han...det var ingenting egentlig...det værste var uvisheten

[Gjest]

At de ikke rakk å sette skikkelig bedøvelse før de begynte med hastesnittet.