Teit av meg å bli lei meg/sur pga dette?

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har vært sammen i 9 år nå, jeg kommer godt overens med svigerfamilien, og vi finner ofte på ting sammen med hans to søstre og deres menn. Jeg har alltid hatt et godt forhold til disse jentene da vi alle 3 er på samme alder

Problemet er at de finner på så mye sammen og inviterer aldri meg!

Denne helgen skal de på storbytur IGJEN og de har ikke nevnt det med et ord for meg (selv om vi snakker sammen flere ganger i uken) før i går, og da dro de på kvelden i går....

De drar å spiser lunsj sammen hver gang anledningen byr seg og spør aldri meg selv om de vet at jeg er hjemme og rett i nærheten, de drar på kino å ser filmer som de vet at jeg også har hatt lyst til å se osv.

Jeg føler meg bare så utenfor noen ganger

Skjønner jo godt at de to har lyst til å finne på noe sammen alene nå og da, de er jo tross alt søstre og jeg er "bare" inngift, men de kan vel invitere med meg noen ganger også?

Min kjære og broren inviterer alltid med de to andre guttene (mennene til søstrene) så jeg føler egentlig at det bare er jeg som blir sittende på sidelinjen..

Jeg har ingen søsken selv heller, og veldig liten familie ellers.

 

Kjære mener bare at jeg overdriver, at jeg kan finne på ting med venner (som jeg har mange av) isteden,, men det blir liksom ikke det samme synes jeg da. Skulle sånn ønske at jeg også ble regnet som familie nå etter 9 år..

[Anonym bruker]

Inviterer du dem noen ganger da? Det er jo ikke helt unaturlig at to søstre finner på ting sammen bare de to. Inviter dem, så skal du se at de spør deg også

[Figa]

Du kan jo gjerne si til dem hvordan du føler det. Jeg har selv en søster som kun er et år eldre enn meg og vi har mange felles venner. Vi har en tendens til å gjøre det du skriver om her, uten å tenke over det. Det hjelper at andre sier ifra, slik at vi blir obs på det. Jeg synes du skal snakke med dem om det.

[Anonym bruker]

Ja jeg inviterer de, men det er sjeldent at de kan begge to når jeg spør så det blir oftest til at det bare blir meg og en av de.

Jeg skulle gjerne ha tatt det opp, men kjære mener at det vil gjøre ting rart så han ser helst at jeg ikke nevner noe.

Synes også det blir litt annerledes med dere Figa, for som du sier så er dette felles venner i ditt tilfelle og ikke familie.

Jeg er den eneste inngifte jenta i familien og det er derfor det er så sårt, at venninner finner på ting nå og da uten å invitere meg med er helt greit, men når jeg ikke blir ordentlig inkludert i familien så blir jeg lei meg..

[Anonym bruker]

Virker som ingen av dere har barn?

[Anonym bruker]

Joda, vi har barn alle sammen De er også på samme alder.

[Anonym bruker]

Du kan godt være litt sur i ditt stille sinn, men du må innfinne deg med at de er spesielt gode venninner.

Er de færreste svigerinner som omgås flere ganger i uka. Så jeg syns du høres heldig ut som er med dem såpass mye, uten store konflikter.

[Anonym bruker]

Drit i å vær sur.

 

Du virker som ei trivelig jente i det du skriver.

Nevn for søstrene det du sier i hovedinnlegget; At du ikke har søsken selv å gjøre slike ting sammen med, at du trives i deres selskap og at du gjerne blir med innimellom når de finner på ting.

 

Forhåpentligvis har de bare ikke tenkt så langt selv.

[Anonym bruker]

Sånn har jeg det også Ikke det at de reiser bort, ser film o.l. Men de treffes ofte uten å høre om jeg er med også. Ikke at jeg forventer å bli bedt bestandig. Men når vi treffes er det alltid på mitt initiativ, og alle skryter av hvor koslig det var og at vi må gjøre det igjen. Og det gjør de, uten meg. Må begynne å ta ett hint jeg tror jeg:s

 

Tom når jeg var hjemme i permisjon så dreit de i meg. Men da kjørte jeg på trass dit. Jeg sa at jeg viste de skulle treffes i dag, så her er takkekortene fra sønnen vår, for gaven han fikk v/ fødsel. "Eh, ja, du må jo bare komme du også", sa vertinnen, og oste av dårlig samvittighet. "Neitakk", sa jeg og kjørte hjem. Og hun så hvor trist jeg var. Men det betydde vel lite for de, men var litt godt å få "sagt fra".

 

Jeg er også alene her, har søsken, men de bor så langt unna:(

[Anonym bruker]

Folk er ikke tankelesere! Sier du nei takk, så betyr det, i de flestes øyne, nei takk!

[Anonym bruker]

Eh, ja. Jeg var ikke interessert i å komme i selskapet deres. Jeg ville bare at de skulle vite at jeg visste at de nok engang hadde utelatt meg. Pirke litt i samvittigheten deres.

[Anonym bruker]

Må legge til at det ALLTID er god stemning når vi treffes da.

[Anonym bruker]

Jeg har et godt forhold til min svigerinne, men forholdet til min søster er noe helt annet. Vi er totalt samkjørte, trenger aldri forestille oss for hverandr, ler oftest av de samme tingene og vet hva den andre kommer til å le av osv. Jeg tror aldri jeg kan få det samme forholdet til noen andre, ikke en gang min mann.

Jeg tror bare du må innse at selv om du er en del av fammilien, og de liker deg og er glad i deg, så kan du aldri bli en søster.

[Anonym bruker]

Herregud, etter det demonstrasjonsopptoget der er det rart at de gidder å henge med deg i det hele tatt. Noe så barnslig

[Anonym bruker]

Takk for fine svar

Det er ikke det at jeg forventer å bli behandlet og sett på som en søster, jeg ønsker bare å bli litt mer inkludert i alle de morsomme tingene de finner på.

At de er så like vil jeg heller ikke påstå, føler vel på mange måter at jeg er en blanding av de to mens de egentlig er ganske forskjellig fra hverandre.

Og jeg vet jeg er heldig som har et såpass godt forhold til svigerfamilien at jeg faktisk ØNSKER å se de mer (enda vi sees mye fra før), men jeg er vel kanskje litt overfølsom når det kommer til enkelte ting.

Akkurat stor familie har jeg alltid ønsket meg og da skulle jeg sånn ønske at nå som jeg endelig har fått det at de kunne være litt mer glad for at jeg hadde blitt en del av familie også da.

Jeg får vel kanskje bare spørre de om ikke jeg kan få bli med neste gang, men jeg er så redd for å trenge meg på også for siden vi er såpass nære som vi (jeg tror) er så tenker jeg at de sikkert hadde spurt meg også om de ønsket meg med....

[Anonym bruker]

Flott at du kan dømme meg så nedover og hjem utfra en hendelse:D

 

Men kan godt hende det var barnslig ja, men jeg benyttet bare anledningen til å gi fra meg takkekortene jeg. At jeg ikke ville komme inn, var jo fordi jeg ikke hadde forberedt meg på det, og var kledd for det. Baby satt i bilen og var ikke kledd for besøk. Gjør det noe at man viser at man kan bli skuffet over noe?

 

Kan like gjerne ha vært de som var barnslige og hadde flau oppførsel.

[Anonym bruker]

"Kan like gjerne vært..."

Hva har det med saken å gjøre? Det var du som var barnslig, du som dro over for å demonstrere. Liksom "in your face". Det går an å si fra, vet du.

[Anonym bruker]

Det var nå min måte å si fra da. Men din mening bryr meg nå igrunn ikke:)

[Anonym bruker]

Jeg har ikke giddet å lese svarene, så kan hende dette står fra før..

 

 

For det første så vil jeg si at du er kjempeheldig som har en slik svigerfamilie !!

 

Men jo, det er litt teit å bli sur/lei deg, naturlig, men teit

 

FORDI de er søstre og bestevenninner, og du er "bare" svigerinnen". Ikke at det er noe negativt, men sånn er det bare.

 

Det blir litt som det samme som at du er glad i deres barn, altså dine nieser/nevøer, men det kan likevel ikke måles mot kjærligheten du føler for dine egne barn.

 

Så det er bare litt sånn "facts of life"..

 

Kos deg med det samværet dere har, og foreslå gjerne ting.

 

[Anonym bruker]

For min del skal jeg heller avslutte samværet, fordi de viser så tydelig at de ikke trenger min tilstedeværelse. Unntatt ei, som er grei da. For har ett forslag kommet fra meg, nei da er det ingen som trår til, men så kommer noen av de andre med det samme, tenk, supre forslaget... Da er alle med på det. Orker ikke.

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle sverene, men har ett innspill til deg: Skaff deg dine egne venner og ikke sitt å vent på at din manns søstre skal ta deg med på ting! Min svigerinne bor i samme by som oss, vi er omtrent jevngamle og har mye felles, men vi har hver våre venner og møtes kun i familiær sammenheng.

[Anonym bruker]

Minst mulig av familiesammenhengene for min del.

[Anonym bruker]

Jeg synes du har all grun til å bli lei deg.

 

Jeg er miderste av tre søstre, og vi har alltid hatt et godt forhold til hverandre. Vi fant på mye sammen da jeg bodde i nærheten av dem, både med og uten mennene deres (jeg var da ikke gift), og var mye sammen som familie.

 

Nå bor jeg på andre siden av havet fra dem og har to svigerinner, en som bor her i byen, men vi treffes så å si aldri, bortsett fra bursdager og jul (andre juledag). Jeg blir ikke inkludert som medlem av familien, og jeg synes det er sårt. Jeg savner min familie så veldig, og det at jeg ikke har fått en ny familie da jeg giftet meg og flyttet hit gjør at jeg savner min enda mer - og særlig søstrene mine. Min svoger bor veldig langt fra oss, men jeg har veldig god kontakt med ham per telefon, og tror at hadde vi bodd nærmere, så hadde vi vært mye sammen. Men jeg savner veldig sånn "jenteprat" i familien, men etter snart 11 år har jeg innsett at jeg aldri vil bli et fullverdig medlem av familien hans.

 

Jeg ville gjort som en annen sa, si at du trives i deres selskap og at du ønsker du kunne blitt med på litt moro sammen med dem begge to. Kanskje det hjelper, kanskje ikke - men da har du i hvert fall prøvd.

 

Klem fra meg, som føler for deg i din situasjon!