........

[Anonym bruker]

Er sammen med verdens heligste snilleste mann.

Men i dag fikk jeg se en helt ny side av ham.

Datamaskinen klikket når han holdt på med noe viktig,

og hans respons var da å dundre neven i bordet så kaffen spratt veggimellom. For så å reise seg og ærklære at han gikk ut en tur.

Ble litt småredd jeg.

 

Har et langt forhold bak meg, med en som etter en tid tok sinnet sitt ut på meg (derfor jeg forlot ham)

Men han jeg er med nå er jo ikke sånn.

Og han fjernet seg jo fra problemet, istede for å bli mer sint slik xx pleide å gjøre.

Men satt seg en liten knute i magen.

Jeg har jo to barn, og vil ikke for allt i verden at de skal være redd eller utrygge. (de er på ferie med bf denne uken, så de var ikke tilstede)

 

Snakka mye om det nå i ettermiddag, og han prøver å overbevise meg om at han ikke er som xx, at han aldri vil legge hånd på meg, ungene eller noen adre for den sags skyld.

At om han blir sint, så går han seg en tur for å roe ned.

 

Men var denne klumpen i magen da.

Vet at han elsker meg.

Burde jeg bare stole på hjertet (som sier at dette er ment for å vare)??

[Anonym bruker]

Min mann dundret en pc i veggen, tv'n ut verandadøra o.l. Han hadde et sinneproblem p.g.a. underliggende problemer tidligere i livet. Men han rørte aldri meg og kommer aldri til å gjøre det heller.

 

Dette må han lære seg å takle bedre. Her snakket vi om det til krampa tok oss, og vi kom forbi hva han hadde gjort, og konsentrérte oss om hvorfor. Så i dag, er han helt "normal" og blir han sint, så er det ikke sånne reaksjoner fra han lengre.

 

Det gjelder også for deg å ha litt is i magen. Den ekle klumpen gir seg, når en får snakket ut om alle tanker rundt dette.

 

Nå er det jo ikke sikkert din kjære har noe som ligger bak, at kanskje bare det var sånn han har lært å takle sinne og frustrasjon hjemmenfra.

 

Men uansett. Så lenge du føler dette ubehaget, snakk om det. Men det at han går seg en tur ut, er jo bra. Få kjølet ned hode og følelser litt.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg både smeller i dører og kaster fjernkontroller i veggen en sjelden gang i blant. Det innebærer ikke at jeg slår eller lar det gå utover barna mine. At han slo h¨ånden i bordet og gikk seg en tur var i grunn forholdsvis fornuftig.

[Anonym bruker]

takker for dette svaret.

Var litt redd for å bli rakka ned på fra alle bauger og kanter.

 

Han har mye stress med jobben om dagen, da bedriften han jobber i er på konkursens rand. Så stress nivået høyt.

 

 

Syns selv jeg taklet det fint med å fjerne meg fra hele situasjonen.

Gikk på trappa å tok meg en røyk, og når han gikk, rydda jeg opp kaffesølet, så han skulle slippe å stresse med det også.

 

 

Så vidt jeg vet er det ingen ting i fortiden som gjør at han reagerer slik, men er som sagt superstress for å redde bedriften om dagen.

 

 

Men vi er nok ikke ferdige å snakke om det enda, for han får ikke bli så sint med barna i nærheten.

Han får fint lære seg å svelge det der og da, og evt heller ta seg en tur å gaule litt i skogen eller noe.

[Anonym bruker]

16,09 var meg

 

 

HI

[Anonym bruker]

Det å slå døde ting er noe helt annet enn å slå mennesker. Skjønner din bekymring, men jeg synes ikke det denne mannen gjorde var veldig urovekkende!

[Anonym bruker]

er vel det med xx som gjør at jeg er litt på tuppa.

For han var sånn, smellte med dører, kasta fjernkontroller og anna løsøre veggimellom.

 

Husker første gangen han (xx) la hånd på meg som om det var i går.

Eldste dattera var vel en 2mnd, og slet med å sove om natta grunnet luftplager.

Han fikk ett av anfallene sine, og kasta fjernkontrollen i veggen så det salt.

Da våkna gullungen, og hyla som besatt.

Sa greit i fra at han enten måtte roe seg eller gå et annet sted, hvorpå han svarte med å dytte meg overende, for han mente jeg var i sto i veien for at han kune gå ut døra.

Snakka mye om det i ettertid, og han lova at det ikke var med vilje, og at det aldri skulle skje igjenn.

3mnd tok det. Så tapte han noe penger i poker, i følge han gr at "den jævla ungen din skriker så jeg ikke får tenke"

Blei så rasende, forklarte han at den ungen også var hans unge, og at hun ikke kunne noe for gråtingen, at hun holdt på å komme inn i rutiner, deriblandt å sovne i sin egen seng, på sitt eget rom.

Svaret var da å ta kvelertak på meg oppetter veggen, og be meg pakke meg og ungen ut, for slikt snakk tolererte han ikke.

Det gjorde vi da også (jeg var vel en 4mnd på vei med nr2).

Han har i ettertid blitt pålagt sinneterapi, og har nøsta opp i mange problemer, og får nå ha ungene annenhver helg, og en uke på sommeren, så lenge hans mor er der med de (hun erbarneverns pedagog, og hjalp meg mye i tiden etter han anngrep meg).

 

Så har mine grunner til å frykte sinte folk ja

 

 

HI