Hva skal jeg gjøre? Trenger råd!!

[Anonym bruker]

Sitter her da, med en datter på litt over tre år som er helt herlig! Jeg er 38 år og ønsker så inderlig at vi skal få en liten baby til før det er forsent! Men mannen min sier at han ikke vil.. Vi var enige om at vi skulle ha to barn før vi flyttet sammen, men nå har han tydelig ombestemt seg.. Vi har ikke snakket skikkelig om dette, og han vil heller ikke. Han bare sier at han ikke vil ha flere barn. Lillefrøkna vår spør han om vi ikke kan få en baby som kan bli stor slik at hun har noen å leke med osv.. så hennes ønske om et søsken er stort. Jeg håpet at det skulle være en liten spire i meg, men kjenner at mensen er på vei... blir så lei meg og kjenner at det er så vanskelig at han bare skal bestemme at det ikke skal komme flere, uten at han vil diskutere det med meg. Jeg kan ikke bare gå heller, vi har jo jenta vår sammen. Hva skal jeg gjøre? Trenger sårt noen råd, meninger, tanker osv.

[Gjest Antarctica]

Dette må opp til seriøs vurdering. Om han "ikke vil diskutere det", som du sier, så kan du i alle fall melde i fra om at du vil ha en samtale med ham. Og forberede deg nøye.

 

Han kan ikke nekte å høre på deg, i det minste, hvis du sier at det trengs en grundig gjennomgang av noe, og at du gjerne vil sette av en kveld til det, fordi du har noe å ta opp som er veldig viktig for deg.

 

Da kan du ta hele historien - og begynne med å by å deg selv, være inkluderende og raus og nær. Fortelle han hva du føler for han, minne ham på den tida da dere ble kjent med hverandre og gikk inn i forholdet, få ham til å huske gledelige dager da dere planla en fremtid sammen.

 

Så minner du ham også på at i den fremtiden inngikk planer om barn, og at dere hadde hva du kaller en enighet eller en avtale om å få to. Snakk om deg selv, om ditt behov, om hvvorfor dette er viktig for deg - ikke anklag han for avtalebrudd og ikke ha en bebreidende eller furten stemme. Vær ærlig, og om du er rørt, trist ellerynkelig, så lev med de følelsene, og fortsett din beretning likevel.

 

Gjør ditt ypperste for å få han til å forstå deg, dine følelser og dine behov, gi ham mulighet til å identifisere seg med deg, leve seg inn i din historie og føle empati med deg. Vær nøye med at dette ikke er noe prinsippsak (ikke bruk replikker som: "Du sa vi skulle ha to, da jugde du!!!") eller et pressmiddel ( unngå: "Får vi ikke flere, går jeg fra deg!"), men vær likevel tydelig, ærlig og renhårig på hvorfor dette er viktig for deg - at det er mer enn viktig, det er avgjørende.

 

Jeg kan ikke gi deg annet råd. Når dere snakker godt sammen, kan det kanskje komme fram ting du ikke visst om din mann; han kan ha sine grunner sor ikke å ønske flere.

 

Kanskje har familien hans en arvelig sykdom, og han er livredd for å bringe den videre? Kanskje fikk han panikk av å se deg føde og var livredd for både ditt og babyens liv? Kanskje gikk han inn i en depresjon som han prøver å skjule, og greier ikke tanken på å forverre den?(...eller kanskje er han bare en klassisk "mannemann" som syns babyer og gulp er tidheft og mas som gjør kjerringa seksuelt utilgjengelig, og som gjør søndagsmorgener til et helvete. Ikke vet jeg.)