Jenta mi begynner i barnehage til høsten.

[Anonym bruker]

Jeg kvir meg sånn! Til nå har jeg vert hjemme med henne på dagtid. Jeg har fulgt utviklingen hennes, trøstet henne, lekt med henne, og klappet med henne når hun har lært nye ting.

 

Jeg klarer ikke tanken på å være borte fra henne hele dagen.

Hun er bare 1 år når hun begynner i barnehage, men jeg må fortsette med studiene mine...

 

Jeg liker ikke tanken på at noen voksne jeg ikke kjenner skal passe på jenta mi. Tenk når hun faller, og naturligvis vil ha trøst hos mamma. Så må hun trøstes av en voksen. Tenk om hun er utrygg og tror at vi har forlatt henne...

Er det normalt å tenke slik? Eller er jeg en EKSTREM hønemor?

[Rampongi]

Delvis er det naturlig å ha disse tankene, men ikke å la de ta overhånd. Ja, det er kanskje litt skummelt de første ukene i barnehagen, derfor har man tilvenningsperiode.

Ungene blir som regel veldig godt kjent med de voksne og tålererer å bli trøsta av de. De er ikke fremmede for ungen så veldig lenge.

Unger har godt å av å treffe andre unger og være i nye situasjoner, de lærer masse og utvikler seg på det.

Ungen min er ikke året når hun begynner i barnehage og jeg har stor tro på at hun kommer til å trives og være trygg når tilvenningsperiode er over.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jenta min startet i bhg da hun var 15 mnd, da var hun veldig klar for det. Hun kjedet seg her hjemme.. Å tenke at ungene har det fælt i barnehagen er bare tull. Er mer mamma'n det som ikke har det så bra den første tiden borte fra barnet sitt. Ungene har GODT av å knytte seg til andre voksne enn bare mamma og pappa og bli kjent med andre unger. De utvikler seg i rekordfart og lærer nye ting i barnehagen.

 

Så det går nok bra skal du se! Lykke til med barnehagestart.