Min historie; til de som vil beholde barnet mens mannen sier nei.

[Anonym bruker]

Da jeg ble gravid for ett år siden, var jeg i sjokk. Jeg hadde blitt gravid på pillen, hva nå?

Jeg og samboeren hadde vært sammen i ett år, og hadde ikke tenkt tanken på barn engang..

Da jeg fortalte han det, ble han sint. Eneste utvei var abort.

Vi var ikke klare.

Han la skylden på meg, at jeg hadde slurvet med pillen, at det var med vilje, at han hadde blitt "lurt" osv. Jeg var trist, følte meg alene, sviktet, såret..

Men jeg ville beholde.. Selv om det ikke var planlagt, var det et liv. Mitt barn. Og jeg som "mor" følte jeg måtte beskytte..

På tross av dette vurderte jeg lenge å ta abort.. Jeg og samboeren hadde mange krangler, han sa det var like mye hans avgjørelse som min,og når vi ikke var enige var det eneste riktige å ta abort. For hvem ville vel ha et barn som var uønsket?

Men det var ønsket. Ikke planlagt, men like fullt velkommen fra min side.

 

Han sa han fikk vondt i hodet av å tenke på det, begynte å gråte, og sa jeg var egoistisk som kun tenkte på meg selv.. At hvis jeg beholdte hadde han ingen annen utvei enn å gå, for han kunne ikke være sammen med noen som ikke tenkte på hans ve og vel.

Men jeg klarte ikke å ta abort.

Så han fikk beskjeden om at jeg beholdte, uansett.

Det ble stille mellom oss.

Vi snakket ikke mer om det.

Barnet vokste, og jeg begynte å få en liten kul.

I uke 14 begynte han å stryke på magen min, og fortalte familien at han skulle bli pappa.

Han var stolt!

Han var med på ultralyden, og vi fikk vite at vi ventet en gutt!

Ultralydbildet av gutten ble profilbildet hans på facebook, med teksten "min stolthet, min arv, min sønn"

 

Den dag i dag er vi en lykkelig familie på tre, og han har sagt i ettertid at han er glad jeg var sterk. Han er så stolt av gutten sin, og er flink med bading, stell og lek.

 

Så vær sterk! Selv om mannen truer, gjør det DU synes er riktig, det er din kropp barnet har bosatt seg i.

Kanskje mannen din snur, slik som min, og kanskje ikke.

Du vet ihvertfall én ting; du kommer ikke til å angre.

[Anonym bruker]

Fin historie:) Min endte stikk motsatt, men jeg angrer ikke.

[Anonym bruker]

Altså jeg beholdte, men den endte ikke like "lykkelig"

[Anonym bruker]

Har dere fått snakket skikkelig ut om det i ettertid, HI? Jeg har en lignende erfaring, og selv om mannen etterhvert snudde, slik din gjorde, så greide jeg ikke å glemme alle de vonde ordene, og truslene fra hans side. Jeg syntes han var så kald når det stod på, og tilslutt greide jeg ikke å være sammen med han lengre. Vi har en gutt sammen, men bor nå hver for oss.

[LOTP i Barneparadis<3<3<3]

Jeg har nesten samme erfaring som deg:) I dag har vi 3 barn, livet har ikke vært en dans på roser, men det hadde jeg vel heller ikke forventet. Jeg har tilgitt, men ikke glemt...... jeg bruker deg dog aldri mot han.

[Anonym bruker]

Sier det samme som LOTP, jeg har tilgitt,men ikke glemt.

Ja vi har snakket om det, han sa han var redd, fortvilet og dum. At han er glad jeg var sterk og stod på mitt, slik at han nå har det bedre enn han noen gang kunne forestilt seg.

Mer enn det har vi ikke snakket om det. Jeg vil ikke rippe opp i grodde sår, han innså han gjorde noe galt og har bedt om unnskyldning for det

HI

[Anonym bruker]

Ja, men du bærer vel fortsatt litt nag til ham, eller?

Tror ikke jeg hadde klart å tilgitt..