Seriøse samlivsproblemer..

[Anonym bruker]

Eller hva jeg skal kalle det? På Lørdag hadde jeg en to timers lang samtale med samboeren min. Forklarte han om hvordan jeg har det. Jeg har ikke stort til følelser igjen. Er ikkke tiltrukket av han, irriterer meg over småting ved han, som deretter gjør meg til en dårligere mor når det er amper stemning i hus. Jeg har blitt en mer og mer negativ person de siste månedene. Er negativ til ALT føler jeg Mye av det bunner i at jeg er i et forhold jeg egentlig vil ut av. Jeg synes synd på han, men det er vel feil av meg å bli igjen? Hvis jeg ikke har de følelsene jeg bør ha tenker jeg. Etter den lange samtalen der jeg prøver å proppe inn i nøtta på han hvordan JEG har og at jeg egentlig bør flytte ut, lager han en egen konklusjon at vi må prøve å skjerpe oss og fikse forholdet, at han skal skjerpe seg og blablabla. Han vil ikke forstå at jeg vil ut av forholdet! Han har grått de tre siste gangene jeg har prøvd å si det til han, og på Lørdag etter samtalen hadde han annonsert på facebook i en status hvor fælt livet var, at han var knust osv. Han tviholder sånn på meg og datteren vår at jeg får vondt inni meg bare av tanken på å gå. Han kommer til å bli knust.. Jeg er egentlig bare igjen her i leiligheten for å melde flytting, har egentlig fått en ny leilihet. Han lurte på om jeg og datteren vår vil være med han på ferie til hans foreldre for å se om det kunne hjelpe. Jeg har gitt dette forholdet så mange sjanser, men det blir aldri bedre. Hva i all verden skal jeg gjøre? Han kommer til å bli knust den dagen jeg går, men jeg merker allerede nå at dette forholdet og den situasjon jeg er i tærer på meg selv.

[Anonym bruker]

åå,trist å lese :/ Viss du føler at forholdet er helt dødt og at det ikke er noe å prøve å fikse,er det vell riktig ovenfor deg selv,datteren og han at du drar?

[Anonym bruker]

Ja egentlig. Jeg synes bare så synd på han, stakkars mann! Han gjør jo alt for å fikse det, men egentlig føler jeg ikke at det er hans feil engang. At jeg vil ut. Tror det er mer for min del. Sex, kyssing, klemming. Alt egentlig, har føltes feil i ganske lang tid.

[Anonym bruker]

Du sier du har gitt forholdet så mange sjanser, men hva er det du/dere konkret har gjort for å bedre forholdet?

 

Følelser kommer og går i et forhold, det er helt vanlig og normal. Perioder hvor en er lei og irritert kommer og går og det er også helt vanlig og normal. Et forhold er noe som må jobbes med om det skal vare og følelsene skal komme tilbake igjen etter periodene med fraværende følelser. At du ikke har følelser og er negativ til alt er det du som kan gjøre noe med. Du er den som må ta tak i dette og jobbe med følelsene dine for å komme inn i et mer positivt spor.

[Anonym bruker]

Hva med å ha en liten pause ifra hverandre da? Kanskje det kan hjelpe?

[Anonym bruker]

Slik jeg leser innlegget ditt synes jeg det virker som om du prøver å rasjonalisere vekk dine valg med å skylde på ham. Det må faktisk to til for å jobbe med og få et forhold til å fungere. Hva er du villig til å ofre for å bidra til at ting skal ta seg opp? Man kan faktisk ikke kreve at en annen part skal forandre seg, men kan bare endre seg selv.

Det ser jo ut som om du allerede har bestemt deg for å gå. Vondt gjør det uansett, så hva holder deg egentlig tilbake? For denne stakkars samboeren så tenker jeg at det er vanskelig å skulle være i et forhold med en som stadig kritiserer og som gir uttrykk for å ville gå. Hva skal han gjøre med det? Annet enn at han, som du og skriver, nok har det forferdelig vondt og går på nåler og er usikker i forhold til deg?

 

Har dere prøvd mekling/rådgiving?

[Anonym bruker]

Hvordan mener du jeg kan jobbe med følelsene mine? Enten har man dem, eller ikke. Man kan vel ikke tvinge seg selv å elske noen?

Vi har til tider kommunisert dårlig. Vi har prøvd å ta problemene med roten. Snakket mer, gjort hyggelige ting sammen, vært flinkere å hjelpe hverandre når den andre parten ber om det. Vi har mye dritt i fortiden.. Han mener vi skal drite i fortiden og bare glemme det, mens jeg ikke helt klarer. Jeg har sagt ja til å dra på ferie sammen med han. Vi skal ta oss en familieferie vi tre, og kanskje bare jeg og han skal ta oss noen dager vekke. Om det hjelper vet jeg dessverre ikke, men kan jo prøve. Hvis ikke må vi nok ta en pause ja. Har foreslått å ha forskjellige bosteder her i byen, se om det kan hjelpe på. Leve litt forskjellige liv en periode. Mye av grunnen til at jeg irriterer meg over han er at han ikke hører på meg, han vil ikke høre. Når jeg har sagt jeg vil ha en pause ifra forholdet tolker han det i verste mening, kommer med at han kommer til å bli så deprimert at han ikke fikser å jobbe engang, og at vi er det eneste han har i livet. Skjønner? Helt greit at vi er en del av livet hans, men det bør ikke bety at livet hans er over om ikke vi bor sammen mer.

 

 

HI

[Anonym bruker]

Har bestilt time til mekling ja.

[Figa]

Det viktige er ikke hvem ansvaret ligger på, men hva som er det riktige å gjøre.

 

Man kan ikke være sammen med en person bare for han eller hennes del. Hvis det hadde vært noen vits i å fortsette, så hadde du nok visst det. For min del virker du hel klar til å gå, mens det eneste som holder deg igjen er at du ikke vil såre han.

 

Jeg kan tenke meg at du har det like vondt som det denne "stakkars samboeren" (som anonym 10:08 kaller ham) din har det. Det er ofte like vondt å være den personen som sårer som den som blir det, særlig når det siste en vil er å knuse en annen person sitt hjerte.

 

Jeg tror du vet hva som er riktig å gjøre. Vil du ha min mening, så er det ingen vits i å drøye det lenger, både for din og for hans del.

 

Sender deg en klem. Vet du har det vondt og håper du snart finner en løsning.

[Anonym bruker]

Skjønner.. Han tror vell at en pause betyr at det er over.. Men virker som du/dere har godt av pause/bo litt fra hverandre. Det kan faktisk gjøre underverker )

[Anonym bruker]

Takk Figa! Er nettopp det som er greia her. Egentlig føler jeg meg klar til å gå, men det siste jeg vil er å knuse en annen person sitt hjerte. Jeg er ikke en kald, hjertesløs person. Jeg bryr meg kjempemasse om han, men er redd vi ikke kan avslutte et forhold uten vennskapet i behold. Han har lett for å spøke med hva som kan skje hvis vi ender det hele. En gang sa han at han skulle hoppe utfor balkongen hvis vi gikk fra hverandre. Dette var som sagt "en spøk", men jeg er seriøst redd for hva han kan finne på hvis han er langt nok nede, huff..