det er trist og rart...

[Anonym bruker]

flytter sammen med kjæresten min, å jeg gleder meg kjempemye! Men her sitter jeg, alene i leilighet der jeg og mine to barn har bodd alene de siste to årene. Vi leier leiligheten, men det har allikevel blitt VÅRT hjem! Det har vært to år med så mye som har skjedd, å nå når jeg nesten er ferdig med pakkinga så sitter jeg med klump i halsen å tårene presser på. Aldri mer vil jeg oppleve de små tingene som har vært så fint her hjemme. Bare det at barna har kommet inn til meg om natta, at vi har våknet på morgenen å bare ligget å tullet å koset oss i en times tid før vi har stått opp. Nå blir jeg samboer, å selv om barna kommer inn til oss så blir det ikke det samme. Det har vært oss 3 i et par år nå, å vi har hatt det fantastisk sammen.

jeg vet vi kommer til å stortrives med å bo sammen med kjæresten min, han er fantastisk mot både meg og barna, men allikevel så er jeg så trist nå......snufs.....

[Anonym bruker]

Det er klart du er trist, det er jo en fase i livet som er over. Det er lov til å kjenne på den følelsen, mye kommer til å forandre seg fremover nå. Men husk på at det kommer til å forandre seg til det bedre!

 

Lykke til, og gratulerer som samboer.