lita jente med kreft....

[mamma'n til to]

Min beste venninne har ei datter på 4,5 år som de 1,5årene har kjempet mot en kreftform som er svært hissig og "slu". Hun ble friskmeldt for ei stund siden men var nå på storkontroll, og resultatet var nedslående.... hun har fått en svulst i hjernen...... faen åsså! I hjernen!!!! Da raste hverdagen deres (og vår) sammen. Det er under 10% overlevelse for denne typen kreft i hjernen....

 

Hvordan støtter man foreldre etter noe sånn?? har bare lyst til å grave meg ned... de har vært igjennom ett hælvette, og nå må de runden en gang til, bare med ett sannsynlig dødelig utfall...

 

hva gjør man???

[Gjest Sauen og ungene]

Huff, ble skikkelig lei meg når jeg leste dette. Må være grusomt både for deg, foreldrene og jenta...

Prøv å være der for henne, både følelsesmessig og praktisk. Kanskje du kan hjelpe til med noen praktiske ting, er sikkert ikke lett å ha husarbeid, barnevaktbekymringer og sånt hengende over seg i en sånn situasjon.

La henne få ut frustrasjonen og følelsene sine, og vær litt "tømmeboks".

Håper det ender godt...

[Snakkelittmeddeg]

Bare vær der for venninnen din. Er ikke alltid ord trenger å sies.

 

Bestevenninen min mistet sønnen sin når han var 5,5 år av kreft. Grusomt!

Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre og sa det til henne. Da sa hun at hun visste hvor hun hadde meg og det var en god tanke for henne.

 

Det er forferdelig når foreldre må oppleve at barna blir så syke at de skal dø. Det er så innmari urettferdig. Har fremdeles ikke ord for hva som har skjedd og det er nå 2 år siden. Men vi snakker mye om sønnen hennes.

 

i tiden før han døde trakk hun seg vekk fra andre enn familien og det må man respektere. Jeg ringte og tok hun ikke tlf så tok hun kontakt når hun klarte det. Man føler gjerne at man maser, men hun er i alle fall en dame som gir beskjed om det blir for mye, og for lite for den saks skyld.

 

 

Krysser fingrene for at det skal skje et mirakel og at lille jenten blir frisk igjen..

 

 

 

[mamma'n til to]

ja... dette var liksom "greit" når utsiktene var bedre og hun responderte på behandling.... men å se noen omentrendt bare få dødsdommen for sitt minste barn, var litt mye....

 

Sukk <3 Takk for gode ord!

[Storebror & Lillebror]

Så forferdelig grusomt! Stakkars foreldre! Og stakkars lille jenta...

Håper på et lite mirakel for dem!

 

Det er nok som de andre sier, best å bare være der for dem.

Kanskje du i tillegg kan hjelpe til med noe av daglige gjøremål? Handle, lage mat, passe barn, husarbeid e.l.

[Gjest]

Er i en sånn situasjon selv, ikke kreft, men en annen type kjip ting som krever transplantasjon.

Det jeg har synes er greit, er å slippe å bli spurt hele tiden hvordan det går. Vil jeg prate om det, så tar jeg det opp når jeg har ork til det.

 

Har truffet mange foreldre til sykt barn som har andre, friske barn, og de sliter konstant med dårlig samvittighet overfor de friske barna. Så om du f.eks har mulighet til å ta med deg de andre barna, om de har, på noen aktiviteter vil jeg tippe de blir veldig glade for det.

 

Du kan også være behjelpelig med å holde styr på regninger, for det er jammen ikke lett å skulle ha oversikten over når man er på sykehus.

 

Stelle i hagen, lage mat når de er hjemme, for regner med at de bytter litt på å være der med henne.

 

Var det jeg kom på i farten, som jeg synes er greit at folk hjelper oss med

 

Håper virkelig det går bra med jenta..huff, får helt vondt av å lese innlegget ditt...

Det burde vært helt unødvendig med barneavdelinger og barneleger!! Verden er et helvetes drittsted å være i!

[CMH]

Herregud, så grusomt.. Min venninne er medisinstudent, og hun sa engang hun hadde sett et barn på 4 år koblet til respirator på intensiv avd, med kreft. Får helt tårer i øynene av å tenke på hva foreldrene går igjennom Støtt de så godt du kan! Si ifra at du er der hvis de trenger hjelp med hva enn det skulle være.