Lite venner... kjedelig!

[Anonym bruker]

Jeg har få venninner, det er ikke til å stikke under en stol. Har kanskje to som jeg vil kalle nære venninner. Det er ikke lett å skaffe seg nye heller, når vi bor på en bitteliten plass og både jeg og samboer jobber i nærmiljøet. Vi lever vel i en boble

 

I tillegg har vi nesten ingen vennepar å finne på ting med, har to vennepar som ofte er opptatt med seg og sitt og ikke tar initiativ til å treffes så ofte. Samboer har en del single kompiser som han treffer alene.

 

Noen ganger føler jeg at vi er skikkelig asosiale, og at alle andre gjør ting med venner heeele tida (facebook hjelper ikke i så måte..).

 

Hvordan er deres sosiale liv? Noen andre som har det som oss? Har dere det greit, til tross for at det fokuseres så mye på viktigheten av stor vennekrets? Lett å føle seg mislykket, huff...

 

 

 

[Anonym bruker]

send meg en postmelding om du vil :-)

vet hvordan du har det :-)

 

[*julybirth*]

trykka feil hehe, beklager

[Anonym bruker]

Har ikke så mange venner jeg heller..eller. Har noen gode, gamle, nære, men vi treffes ikke så ofte. Og vennepar? Nei, treffer ikke de heller særlig ofte.. Men vi syns ikke det gjør noe. Koser oss sammen alene, og har det helt fint sånn. Springer jo rundt hele ukene med all slags ærender, så blir ikke til at jeg savner det sosiale livet jeg hadde.

 

Nå er nå jeg fornøyd med å være "venneløs" Hehe. Og syns du skal tenke mere på hvordan du har det, og om du savner et mer sosialt liv. Ikke tenke på hva som er "normalt" for "alle andre".

[Anonym bruker]

Har også lite venner og det er kjempe rart. Jeg kjenner utrolig mange og har alltid hatt mange venner. Men etter jeg ble mamma for 6år siden så gled vi mer og mer unna hverandre!

 

Trenger ikke mange venner, men hadde vært godt med 1-2 veldig nære og gode!

 

Vennepar har vi ikke!

[Anonym bruker]

Litt av det samme her.

 

Hvor bor dere i landet? )

[Anonym bruker]

HI her.

 

Takk for svar, det er vel rett som du sier, anonym, at jeg burde fokusere på hvordan jeg har det. Har det egentlig helt topp med den lille familien min. Vi gjør masse koselige ting sammen. Dessuten har vi besteforeldre og slektninger som er snille og greie, og dét veier mye opp for mangelen på venner

 

Rose1, takk, skal sende deg pm

 

Bor i Sør-Trøndelag, forresten. Dere da?

[Anonym bruker]

Jeg har ingen jeg vil kalle nære. Ganske trist, egentlig, de jeg gikk på skolen med begynte å ignorere meg og jeg gav opp å ta kontakt. Jeg tar et hint, og vil ikke være irriterende heller. Endte med at jeg flyttet til en annen kommune for jeg orket ikke å gå rundt i de gatene jeg tidligere hadde gått med venninner, følte meg så ensom da. Fikk nye bekjente, men har bare sporadisk kontakt. Treffes ofte på lekeplassen, men jeg føler at alle har så travle liv i forhold til meg, så jeg er redd for å ta kontakt når jeg blir avvist gang på gang pga at de er så opptatt. Er sosial på jobb da, og jeg har alltid huset fullt av unger og vennene til mine barn så jeg klarer meg godt likevel. Men de første årene uten venner var harde, jeg vurderte nesten å slutte å leve.

[Anonym bruker]

Jeg tror livet er litt sånn jeg, antallet venner øker og synker i takt med hva livet gir oss.

Jeg har mange "fjerne" venner, altså venner som det er kjempestas å møte (møtes sjelden), men som jeg ikke deler hverdagen med. Har et par nære venninner, men de har barn de også, så vi får ikke treffes så ofte som vi ønsker.

Jeg har derimot to kjempefine barselsgrupper som jeg stortrives sammen med og et par av dem har potensialet til å bli nære venninner, så jeg er i gang føler jeg.

Men jeg vet hvordan det er å føle at man ikke har venner og at alle er opptatte med sine fantastiske liv.

 

[Anonym bruker]

Meld dere inn i "mammas venninneklubb" på facebook jenter