Nok et dilemma..

[Anonym bruker]

Jeg har en datter på 10 år og er gift med en mann som har en datter på 9. Disse to jentene er ganske ulike av natur. Jenta mi er roligere, mer omtenksom (spør om hun skal hjelpe til f.eks når hun ser at jeg er sliten), ikke så opptatt av vinne eller få det akkurat som hun vil. Stedatteren min er motsatt. Hun vil forsyne seg først, ha mest, sikre seg fordeler i ett og alt. Hun kan også irritere dattera mi ved å sparke borti henne på en "ertete" måte, kalle henne for ting når det ikke er voksne til stede for så å lyge om det etterpå, bestemme hva de skal finne på, hva de skal spille eller se på TV. Selv om jenta mi er snill og ikke nødvendigvis sier ifra om alt, så er hun ikke en "dott" heller. Noen ganger sier hun ifra til stesøsteren og da våkner mannen min. Han mener da at NN er så sur og svarer på en frekk måte. Han har ikke fått med seg at den vesle prinsessa hans kan være en tyrann av en jente. Jeg prøver å forklare at det er viktig at han snakker med dattera si om dette for jeg vet at hun bestemmer og herser med venninner også. Syns igrunn det er rart at hun har venninner som vil bli med henne hjem.

 

Når jentene kommer i slike "klinsjer", kommer jeg i en vanskelig stemorsituasjon. Holder jeg med dattera mi så er jeg i mot stedatter, og diller jeg med stedatter så tråkker jeg på datters følelser. Skjønner?

 

Er det andre som har det slik? Hva gjør dere for å få mannen til å forstå? Jeg sier ikke at dattera mi ikke har ting hun også, men det er så irriterende at mannen sier at jeg må snakke med NN om at hun er så sur. Det ender ofte med at vi krangler omkring dette temaet.

 

Jeg føler at mannen min er ganske fraværende, og kommer kun seilende inn med en kommentar uten å se hva problemet er. Han har i alle fall problem med å se svakhetene til sin datter.

[Anonym bruker]

Jeg mener at du først og fremst er mor til DITT barn!Og hadde stebarnet også vært ditt barn,så hadde du jo ikke funnet deg i at hun behandlet søsteren sin slik?Så hvorfor skal hun få lov bare fordi de ikke er søsken?

Jeg skjønner dillemaet ditt, men som sagt:først og fremst tar du det barnet som trenger det i forsvar, og tilfeldigvis er dette din datter.

Hadde jeg som mor opplevd at mitt barn var småstygg med andre,hadde jeg satt pris på at andre faktisk snakket med min datter om det!

[Anonym bruker]

HI her..

 

Jeg er helt enig med deg i det du skriver. Problemet er at jeg får høre fra mannen at jeg er så ofte "ute etter" barnet hans når jeg bemerker ting, enten til henne eller faren. Og at min datter er helt feilfri. Jeg syns selv at jeg roser stedatter når hun gjør bra ting, og vi har egentlig et veldig nært og godt forhold. Jeg syns også at jeg er mer nyansert enn mannen min når det gjelder det å se barnas ulike sider. Grunnen til at jeg har begynt å trekke meg unna konflikter er nettopp dette at jeg ikke vil bli sett på som en som er ute etter å finne feil ved barnet hans. Jeg vil jo bare hjelpe henne til å bli en grei og godt likt jente!

[Anonym bruker]

Hva med å si til mannen din at dere må snakke sammen om hvordan dere har det hjemme med begge jentene, at jentene er veldig forskjellige fra hverandre og at dere som voksne derfor har litt "feile" oppfatninger av hverandres barn.

Han gir klart uttrykk av at han synest at din datter til tider e sur og frekk, og at du til tider synest hans datter er vanskelig, og at det kan være vanskelig for dere begge å innse "feil" hos deres barn, særlig når det er konflikt mellom jentene. Du opplever at han alltid tar side, og at du føler du er nøytral, men det er klart at han oppfatter at du tar side med din datter.

Si at om familien skal fungere må dere komme til bunns i ting, og finne en løsning som funker for dere. Å slutte å være så såre på deres barns vegne og heller jobbe med å finne gode løsninger dere i mellom.

[Gjest Antarctica]

Dette - noe veldig lignende - var en stor, kolossal, tilbakevendende konflikt i mitt forrige forhold. Og våre totalt ulike oppfatninger av barneoppdragelse og hvilket forhold man skal ha til stebarn, var nok nådestøtet for hele forholdet. (Min eksmann vil si at det største problemet hele tiden var at jeg var så forbanna støtt og stadig, og at jeg skapte konflikt overalt... men det han har "glemt" er at hver eneste konflikt, i alle fall i de 3 første åra, dreide seg om noe som hadde med barna å gjøre....)

 

Vi hadde også barn i nær alder, som etter en tid fikke et gost vennskap, men som i utgangspunktet er helt ulike personligheter. Og siden vi to som voksne hadde helt ulike verdier og oppdragerstiler, ble det jo også til at vi framelsket ulike egenskaper hos våre barn.

 

Jeg tåler f eks ikke at unger juger - og da mener jeg ikke t de sier "det var ikke meg!" når en stor sint voksen stiller dem til veggs, for ethvert barn har bare ansvar for å redde seg selv. Men jeg mener juger i betydningen "fabrikere lange og kompliserte historier om noe som til sist skal gi en selv fordeler" eller "finne på regler og lover og påstå at det kommer fra de voksne, for å kunne bestemme over de andre ungene".

 

Der var eksmannen min helt blind og døv, og etter de verste røverhistorier fra sønnen kunne han "argumentere" med at "Jammen, din sønn juger også av og til! Når du ikke er hjemme!" Litt sånn panisk, ikke sant...?

 

Jeg blir også forbanna over det å være ondskapsfull - jeg mener det er stor forskjell på med vilje å stikke en kniv i og ødelegge noe en kompis har laget, eller gjemme seg bak sofaen for å plukke i stykker en julepynt - dvs gjøre noe man vet er dårlig gjort - og å f eks knuse noe fordi man snubler eller er klossete. For min mann kom dette eksakt ut på ett, og konsekvensene for dem det gjaldt var avhengig av hvor dyr tingen var i innkjøp! Så å trampe flatt et sandslott på pur faenskap: det var lov (det er jo gratis), men å tryne og lage sprekk i et akebrett: buldre buldre, koster penger!

 

Jeg syns det høres ut som at

 

1) dere har veldig mye felles arbeid foran dere, gjerne med en uhilda person som rådgiver (f eks en lærer begge kjenner fra skolen, en familievernterapeut eller helsesøster), og at

 

2) far må zoome inn aktivt på sin datter FØR konflikter oppstår, gi positiv oppmerksomhet til bare henne så hun ikke er så kontaktsulten, og aktivisere begge samme i morsomme ting der alle er deltakere på lik linje; sette opp en drage, spille et brettspill osv

[Anonym bruker]

ja, hver gang vi diskuterer barna begynner vi å krangle. Og hver gang sier jeg at vi må søke hjelp hos familievernkontoret. Vi har jo tross alt en felles å ta vare på oppi dette også. Mannen spiller av og til spill sammen med de, men da skal dattera hans være "bank" eller trille først, etc.. Og så forstår ikke mannen hvorfor min blir lei seg, eller "sur" som han sier. Fordi stesøstera "tar så stor plass". Mannen min syns nok det bare er sjarmerende at datter er så "for seg", men jeg vet at det kan være en idè å "jekke" ned litt på disse egenskapene hos barn. De skal jo tross alt sosialiseres i samfunnet også.

 

Jeg tror vi trenger hjelp utenfra. Men takk for svar:-)

[Anonym bruker]

Har det samma problemet med min sønn og samboers sønn.. de er noen år yngre, men alikevel. Min er rolig, spør alltid om lov til ting. Spør om å få cola, godteri osv som står i skapet og sier takk for mat osv.. Hans sønn har jeg bodd med i 2 år å aldri hørt han takke for noen ting. Med mindre jeg ber han om å si takk. Stesønn tar seg også veldig til rette her, forsyner seg med alt, cola - brus - godteri rett før middag, før frokost osv.. uten å spørre. Mannen ser ikke problemet å mener jeg er slem når jeg tar det fra han..

 

Også unga imellom er det krig med, min sønn får ikke lov å bestemme lek, hvordan leken skal foregå. Stesønn skal bestemme om han skal sykle elr ta sparkesykkelen til butikken osv.

 

Stesønn skal også alltid først, ha mest og veldig påpasselig med at det er nok til seg selv. driter rett i alt å alle andre...

 

Aner ikke hva jeg skal gjøre...

[Anonym bruker]

Flytte, kanskje...?