ååå dette er for vanskelig.

[Anonym bruker]

Saken er at jeg er gift med en mann som ikke behandler meg bra. Han er ikke voldelig mot meg bare for å presisere det. Men han har ødelagt alt som har med min tilitt til han å gjøre opp til flere ganger. Han lyver og sverger og gråter og lover gang på gang. En gang kunne jeg jobbet meg igjennom, to ganger kanskje men nytter ikke lenger. Jeg vet at jeg aldri kan stole på han igjen.

 

Så hvorfor er jeg her enda.. Han er en fantastisk far for barna våre, samme hvordan han behandler meg så kan jeg aldri si at han ikke er det. Barna elsker han med god grunn. Derfor blir jeg helt ødelagt av tanken på å gå. Vet det vil gå ut over barna som er lykkelig uvitende og alt for små til å forstå.

 

Noen som har noen råd? Føler meg fastkjørt. Alle tenkelige løsninger blir feil. Orker virkelig ikke tanken på at barna skal bli de som lider...

[Anonym bruker]

Du må jo som kvinne og mor ofre deg...da får jo alle det sååå bra...

[Anonym bruker]

Mulig du synes jeg høres fjern og patetisk ut, det får heller være. Jeg sliter med tanken på at barna mine skal måtte vokse opp med at mamma og pappa plutselig ikke skal bo sammen lenger. Hadde de vært så store at det var mulig å forklare dem så hadde det kanskje vært lettere.

 

Men de er små og lykkelige med situasjonen slik den er nå. De har en mamma og en pappa som alltid er der for dem. For vi viser ikke dem våre problemer. Derfor blir jeg kvalm av å skulle røske opp hele livet og tryggheten de nå har.