Jeg føler at jeg bare eksisterer, jeg lever ikke..

[Anonym bruker]

Jeg elsker barnet mitt og samboeren min.

 

Men jeg er så lei av å gå inne hele dagen, hver dag, hver uke i hver mnd.

 

Jeg har ingen ordenltige gode venner, bare bekjente som er innom av og til for å hilse på...Jeg blir ikke fort kjent med nye mennesker heller, for jeg er litt sjenert av meg. Jeg har ikke lappen, så jeg kan ikke bare kjøre meg en tur om kveldene. Det frister ikke å gå turer for å komme seg litt vekk hjemmefra, for det er kjedelig å gå alene.

Vi har dårlig økonomi, veldig dårlig økonomi, så jeg har ikke kjøpt med noe nytt av klær på 1-2 år. Jeg kan ikke bare sitte på en kafe og drikke kaffe, for slikt kan jeg ikke bruke penger på.

 

 

syyyte..

[Anonym bruker]

Forstår det sånn at du er hjemme med barnet? Hva med å søke jobber, studere, ta kurs e.l?

[Gjest]

Tenk deg om og drøm litt. Hvordan vil du at livet ditt skal se ut?

 

Så lager du en plan for hvordan du skal oppnå forandringer. Begynn med noe enkelt som kan gjøre ting litt bedre og ta ting et skritt av gangen

[Anonym bruker]

Ofte er det slik livet er. Mennesker som faktisk stikker innom for å hilse på av og til er dine venner. Det er ikke så vanlig å ha så veldig spennende liv, spessielt ikke når man har små barn.

 

Det beste rådet er vel at du finner deg en jobb, teffer folk og blir sliten. Om det ikke går så begyn å trene og meld deg til noe frivillig arbeid. Tilby deg å være hjelpetrener i barnidretten, hjelpe ungdom med lekser, lære eldre data eller noe annet du kan.

 

Klær eller kaffe løser ikke problemet ditt. Fin deg noe nyttig å bruke tiden på.

[Anonym bruker]

HI

 

Babyen er under 5 mnd, så det passer ikke med jobb eller skole..

 

Jeg har så lyst til og klare å spare opp penger og bo i utlandet, kanskje Grand Canaria ett år. Bare jeg, baby og samboer.

 

DET er jo en opplevelse for livet!

 

Man lever jo bare en gang, så hvorfor ikke gjøre det beste utav det?

 

jeg er enig i at kaffe og klær ikke er løsningen til et lykkelig liv, men det hjelper på Materielle ting kan ikke settes opp mot opplevelser, og jeg ønsker så gjerne å bo i utlandet nå mens jeg og samboer liksom har sjansen, før babyen når skolealder og slikt...

 

jeg har ikke lyst til at livet kun skal dreie seg om det er rent sengetøy på senga, om klærne er brettet og satt i rett hylle, om vi har mimddagsmat til i morgen og om gulvene er nyvakset. Det er liksom så.."unøye". Er såklart innforstått med at dette er et must, men det finnes grenser..Jeg vil ha MER utav livet!

[Anonym bruker]

Hvis du savner venner og mening med livet nå, hva skal du da i utlandet å gjøre et år? Det kommer ikke til å være mer å gjøre der enn der du er nå. Den eneste forskjellen er at der er det ingen som kommer til å stikke innom innimellom. Hvis du har noe du vil gjøre på reisen så kan det sikkert bli OK, men om du bare reiser uten noen plan kommer du sansynlig vis til å bli mer ensom der enn det du er nå.

 

Om du virkelig ønsker deg til et spansktalende land så finn deg en måte å lære språket på. Det kan du godt gjøre selv om ungen ikke erså stor. Gå med avisen om morgenen eller noe annet som du kan tjene penger på. Det er ting du kan gjøre selv om du har et lite barn.

[Miss Misantrop]

Meld deg på et studie på universitetet som ikke krever mye oppmøte, ta studielån og ha litt romsligere økonomi til du kan begynne å jobbe eller samboern begynner å tjene penger. Jeg har faktisk levd et år på GC, det var flott. .. jeg har også bodd mange andre steder i verden... det var også flott... men man kan definitivt lage sitt eget paradis i sin egen hage midt i norge også. Lykke til og hvis du føler deg deprimert kan det kanskje lønne seg å ta en titt på om du har en fødselsdepresjon?

[Deniha]

Wow...var som å lese om meg jo! Bare at jeg har litt deprisjon til tider og da,pga av dette....gjør ikke situasjonen bedre kan du si...

 

Hvor i verden bor du? bor du på landet eller nært/i en by?

 

[Miss Misantrop]

Jeg mente selvfølgelig vente til at samboeren din tjener MER penger.

 

[Anonym bruker]

Tror det er mange som føler det slik i en tilværelse som nybakt mamma.

Kan det være en liten form for depresjon?

[Anonym bruker]

HI

 

Jeg bor i en by..I Nord-Norge.

 

Hva med deg da, Nøstebarnmamma?

[Anonym bruker]

jeg bor i en by i SørTroms ... Enn du HI?

[Deniha]

Jeg er opprinnelig fra nabokommunen til Tromsø, men vi flyttet sørover ifjor.. Bor du langt unna Tromsø?

[Deniha]

Send gjerne brev om du ikke vil si her hvor du bor!

[Anonym bruker]

HI

 

jeg bor i Nordland..

[Anonym bruker]

Som 23.1 skriver:

 

Hva i alle dager skal du isolere deg med samboer og barn i utlandet for når du hvertfall ikke har venner der?? Da sitter du i det samme som hjemme bare et annet sted.

 

Har du ikke venner hjemme så tror jeg ikke du får det der heller.

 

Kom deg ut, begynn å tren feks, åpen bhg, baby svømming, da treffer du folk+ at du og barnet kommer dere ut

 

Dårlig økonomi? Din samboer jobber vel og du har vel permisjons penger? Bor dere for dyrt siden du sier dere har veldig dårlig råd? Gå gjennom økonomien å se om dere kan spare et sted

[trollmamma]

Er det ikkje åpen bhg, babysynging, babysvømming, barselgrupper etc der du bur?

Det er deilig å ha nokre faste avtaler å gå til når ein er heime. Å vite at da og da skal ein ut døra og møte mennesker )

[Anonym bruker]

Men du, babyen din er 4 mnd. Du dør ikke av å kjede deg i 4 mnd. Dette er en PERIODE.

Og sitter du inne med babyen hver dag? Hvis det ikke er reelle grunner til det, er du bare lat.

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjen- hadde det litt slik da jeg gikk hjemm med førstebarnet. Jeg ser i ettertid at jeg nok hadde barseldepresjon, men jeg innså ikke der og da hvor deppa jeg egentlig var. Jeg trodde bare jeg avr nedfor pga søvnmangel og barneskrik. I tillegg hadde jeg forventet meg at det skulle bli hyggelig å bare pusle hjemme et år. Det jeg ikke forutså var hvor negativt det var for meg å bare gå hjemme og drive med barnet- jeg ble i tillegg (helt urimelig) litt misunnelig på samboeren som faktisk hadde et liv utenom leiligheten- kunne prate med folk, få input og ikke bære på barn hele dagen..

 

Som deg drømte jeg om å oppleve et paradis, varme, bo et annet sted en periode, bare vi tre. Og vi fikk faktisk til det. Vi reiste til Italia et semester- samboeren studerte og jeg hadde da kontantstøtte og tok et universitetsfag selv. Det var et deilig avbrekk- i tillegg hadde da barnet vårt blitt såpass stort at det ikke lenger bare var skrik og mas.

 

Men jeg kan fortelle deg hva jeg lærte av denne første barselperioden min, som jeg gjorde annerledes da barn 2 kom: Det er ikke bra for meg å gå hjemme uten å snakke med folk i lange perioder. Tror ikke det er bra for noen! Jeg er egentlig sosial og pratsom, men etter noen mnd alene hjemme reagerte jeg i stedet med å ble sky og nervøs. Jeg kvakk til bare jeg møtte naboen i trappa, for jeg var ikke VANT til å prate med folk- fikk helt hjertebank.. Så det er noe jeg var obs på da barn 2 kom- jeg ble med på barselgruppe (noe jeg ikke var første gang)- og det ble faktisk høydepunktet i uka etter hvert. Herlig å prate med damer i akkurat samme situasjon som en selv. Ingen av oss kjente hverandre fra før- men vi fikk veldig god kontakt vi 5, og har det enda 3 år etter. Deilig å få være sosial med barn og diskutere alle små og store spørsmål.

 

Hadde jeg vært deg ville jeg blitt m i barselgr og oppsøkt åpen barnehage- der treffer man også mange i samme situasjon- og det er veldig lett å komme i kontakt med andre. Jeg får en følelse av at du kanskje synes slikt er "skummelt", siden du bare ønsker å dra vekk m mannen (jeg syntres det selv den gangen)- men det viste seg at det bare var fint!! Så vil anbefale deg å bare gjøre det!!

 

Vi hadde dårlig råd selv den perioden (begge var studenter), og på tampen av semesteret måtte vi ta på oss jobbing på "dagsen"- der man får penger i labben på slutten av dagen og pante tomflasker.. Slikt gjør en gjerne litt nedfor, men husk at dette også bare er for en periode!!! Akkurat som tida hjemme emd barn er det. Kjenner meg igjen i det du skriver, men det blir bedre!! Det er bare snakk om noen måneder til av livet ditt før h*n er i barnehage og du tilbake i hverdagen- da føles alt lettere.. rart for meg ihvertfall å tenke på at det alt er 8 år siden jeg hadde det slik du har det nå. Og nå er jenta mi stor og selvstendig og ikke lenger noen jobb for meg i det hele tatt, heller en ressurs.

 

Håper dere får til et avbrekk et annet sted jeg, det kan være deilig å "rømme " hverdagen i en tung periode i blant. og plutselig er alt over (dvs hjemmeperioden).. I mellomtida syne sjeg du skal lage deg avtaler som nevnt over, gjøre noe sosialt for din egen del. Hvis ikke BLIR alt bare platt og meningsløst. Man trenger litt me-time i blant:)

[FruSkurk&BandittBarna]

Min nærmeste by er Bodø.

 

Av gratis aktiviteter som ligger i gangavstand kommer jeg på ulike åpne barnehager.

Dessuten kan man melde seg inn i frivillige organisasjoner som feks Røde kors som leksehjelp (mulig det ikke skjer så mye på den fronten på sommeren da), flyktningeguide osv.

 

Finnes det noe slikt nær deg? Har du hørt med helsestasjonen din om de vet av noen tilbud som kan passe deg og barnet?

 

Ting skjer mye lettere dersom man klarer å ta seg selv i nakken og legge til rette for at noe spennende kan skje.

 

Lykke til, håper du finner noe inspirerende i denne tråden.

 

.

[sprellemor]

Det er hvertfall ingen grunn til å bare sitte inne fordi det er kjedelig å gå tur alene!

Opp av stolen og kom deg ut! :-) Jeg er litt streng nå, men fysisk aktivitet og frisk luft hjelper sååååå mye på humøret! Hvem vet, kanskje møter du en annen som går tur alene? Du er jo dessuten ikke alene når du har med babyen. Barnet har også godt av en tur ut i vogn :-)

Du kan jo f.eks. ha helsestasjonen som mål? Der pleier det å være oppslag om aktiviteter man kan være med på med små barn.

Dessuten kan det være greit å ringe jordmor, hvis du gikk til en da du var gravid. Jeg har allerede avtalt time med jordmor litt over 1 mnd etter termin, for at vi skal se hvordan alt går. Det kan jo hende at en samtale med jordmor kan være en start på løsning av "problemet".

Jeg tipper du får komme og snakke med en jordmor selv om du ikke gikk til en da du var gravid. Hvis du har en form for depresjon, vil hun kunne hjelpe til med å avdekke det.

Lykke til!

Ut på tur i dag!!!!!!! :-)

[Anonym bruker]

Første gang hjemme med baby er en overgang. Det livet du var vant til er snudd på hodet, og alt handler om babyen og å holde ting i orden hjemme.

 

Det som er viktig å tenke er at dette er en periode. Tenk på det du gjør som en viktig jobb. Prøv å nyte tiden med barnets utvikling, en gang vil du savne den tiden.

 

Men, det virker for meg som du trenger å gjøre noe for deg selv. Det er så viktig at mor har det bra. Punkt en er å ta med deg babyen ut. Gå turer, ta en tur på biblioteket, butikken, åpen barnehage (supert tilbud hvor du kan bli kjent med andre), osv. Hvis du ikke har barselgruppe, be helsesøster sette deg i kontakt med andre som har barn på samme alder i nærheten. Finn en fast dag i uka til treff, vær hjemme hos hverandre hvis cafebesøk ikke er aktuelt. Det gjør underverker å få snakket med andre mødre i samme situasjon.

 

Sist men ikke minst, det du mangler i livet er det fullt mulig å oppnå. Men det er bare du som kan gjøre noe med det. God ide å sette opp en plan, gjerne noe du kan gjøre på sikt når barnet f.eks. er ett år og kan starte i barnehage.

 

Frem til det må du forsøke å finne en ro til å akseptere at akkurat nå handler livet ditt om den lille, og at du selv må ut og gjøre noe, ta kontakt med andre, for å skape innhold i dagene. Lykke til, håper du klarer å kose deg etterhvert.

 

 

[Anonym bruker]

HI

 

Takk for mange gode svar!

 

Jeg tror ikke selv at jeg lider av fødselsdepresjon, som mange skriver her.

 

Jeg elsker babyen min, og jeg savner henne t.o.m når hun bare sover..

 

Jeg ser ei som har skrevet lenger oppe at hun ble (helt urimelig) sjalu på samboeren sin som bare kunne dra ut når han ville, uten noen særlig forpliktelse til barnet, og at hun var sjalu fordi han hadde venner og noe å fylle dagene med.

Slik er det her også...Og stakkars samboeren min blir urimelig "kjeftet" på.

 

Jeg blir så trist og lei meg når han sier at nå skal han på trening, nå skal han ditt ig nå skal han datt. Jeg skulle ønske at jeg også kunne bare dra ut når det passet meg! Men jeg har jo ingen eller noe å dra ut for..

 

Men det virker også ikke ut som om at samboer skjønner at også jeg trenger å komme meg utenfor husets fire vegger, selv om babyen må være med. Hvis vi feks planlegger å dra på butikken, så kan han ofte si: "jeg kan jo bare kjøre selv, og være rask."

 

Det sårer meg veldig at han ikke selv ser og skjønner at jeg trenger å bare se noe annet enn veggene her inne..

 

 

[Anonym bruker]

Hva med å bare gå ut selv da, tur med babyen?

 

Hva med at pappaen passer barnet så du får lufte deg?

 

Når pappen drar ut med kompiser, på besøk, grilling feks osv, hva med å bli med å bli kjent med damene til kompisene hans?

 

Du blir ikke kjent med noen av å sitte inne, du må gi litt av deg selv.. Venner kommer ikke flyvende på dør.

 

Dette fikser du

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det første man må lære seg er og sette pris på det man har, og ikke hige etter det man IKKE har. Uansett hvor lite man har må man lære seg og fokuser på det gode og ikke henge seg opp i det som ikke er så bra.:For det vi lALLTID være noe man kunne ha gjort eller man kunne tenkt seg annerledes....

 

Og alltd sammenligne seg med søsken, naboer, venner gjør at man aldri kan bli lykkelig.

 

Man kan sette seg mål om å oppnå ting her i livet..Det være seg personlige, mtp personlig utvikling, jobb osv, og det kan være mer materalistiske som en viss bil, en reise til et bestemt sted, bo et bestemt sted i et "bestemt hus", hytte her eller der osv osv..

 

Det viktig er at det er ens EGNE mål, som er REALISTISKE og tar hensyn til EGET utgangspunkt og muligheter. Også må man bruke tid og fornuft og planlegge veien frem til målene.Ikke bare sette seg ned og drømme, men GJØRE noe..Noe som vil kreve tid, tålmod og kanskej noen "Offer"....

 

Man kan ikke bli lykkelig så lenge man er misunnelig på alle andre.Kan man ikke finne lykken i "egen hage", så vil du ikke finne den ute i verden heller, da du vil være blind for det gode i din nærhete og bare være blendet av det fjerne og uoppnåelige..Man FINNER ikke gull i enden av regnbuen, av den grunnat regnbuen alltid forflytter seg unna når man tro man "Når den":......Det samme gjelder lykken i livet.....