Min fødselshistorie (lang, ble den visst)...

[ma♥med 2 små jenter♥]

Vil først fortelle kort hvordan jeg opplevde fødsel med 1.mann, da jeg hadde gruet meg fælt for om det skulle bli likt som sist (kjapt og heftig på slutten). Det viste seg å bli veldig likt, bare enda kjappere og heftigere på slutten. Med 1.mann hadde jeg regelmessige sammentrekninger som ikke var spesielt vonde fra kl 21.30 og dro inn på sykehuset kl 03.30, og ble da meget overrasket over at jeg haddre 8 cm åpning. Vært "redd" dette skulle skje igjen, og at jeg ikke skulle rekke sykehuset (45 min kjöretur). Den gangen stoppet det opp på 8 cm, for så at de tok vannet og hun var ute 45 min etterpå. Gikk da fra ikke vondt opp til 8 cm, til ekstreme smerter som jeg ikke hadde fått vendt meg til de siste 45 min.

 

Mandag 14.6. startet det med første vonde kynner kl 21.30 (akkurat som sist!). Föltes först som at magen vokste seg stor som en ballong , slik jeg har følt det med kynnere för. Etterhvert ble det mer slik jeg syntes jeg kan huske fra sist at rier var. Det kom som en bölge med sammentrekninger nederst i magen. Kom uregelmessig fra 10-3 min mellomrom. En time var det regelmessig på hvert 5. min. Var aldri ordentlig vondt. Fløy på do og tisset ofte. Sov 1,5 time hele natt, og den timen drömte jeg om en mann med diger ballongmage! hehe...

 

Hadde fortsatt sammentrekninger utover dagen, men visste ikke helt om det var kynnere, rier eller maserier. Hadde aldri maserier med 1.mann, så vet ikke helt hvordan det kjennes.Men nektet jo (ja, igjen!) for å tro at dette var ekte rier også... Var jo bare 36+6 denne tirsdagen. Skrev derfor et innlegg her om noen skjønte hva det var, og ble rådet til å ringe føden. Det gjorde jeg, og JM der sa først jeg kunne vente en stund til det ble regelmessig og at jeg sikkert var i latensfasen, men da jeg forklarte om forrige fødsel, ba hun meg komme for sjekk.

 

Var på føden kl 15.00, og ble SÅ glad da det var JM jeg går til kontroll hos, som tok oss imot! Dette var et håp jeg hadde hatt hele tiden, og jeg har tenkt at dersom det er hun som er der, når vi kommer, kan jeg roe ned.

 

CTG viste rier hvert 10. min bare, men da hun sjekket åpning, viste det seg likevel å være 5-6 cm. Hun tøyde litt og dette ga mer mesnsmerter. JM ba oss gå litt i byen for å se om det stoppet opp eller fortsatte. Stoppet det opp, kunne jeg reise hjem, for flergangsfødende kunne visst oppleve å gå slik i 2 døgn. Hun skulle ikke skrive oss inn før jeg kom tilbake igjen om det da ikke var full stopp.

 

Mannen min og jeg gikk i byen og på kjøpesenter. Han shoppa, mens jeg dilta etter (til en forandring!). Jeg hadde da tak ca hvert 10. min fortsatt, men mer konstante menssmerter hele tiden. Men det var fortsatt ikke skikkelig vondt. Vi spiste på cafè, og gikk tilbake til sykehuset, der jeg tok flere runder i x antall trappetrinn. Kjente mer sammentrekninger under trappegange, men det ga seg straks jeg var i ro. JM sjekket igjen åpning, som nå var 7 cm, noe som betydde at vi ble skrevet inn iallefall. Men det ble ikke mer action inni magen, selvom jeg stadig gikk både i trapper og i korridorer. Ble etterhvert ganske sliten av all trasking og at jeg ikke hadde sovet nesten heller.

 

JM ble opptatt med en mer aktiv fødsel, og da nattevaktene kom, fikk jeg en ny JM, en svensk, hyggelig dame med et yndig vesen. Vi pratet litt om hvordan vi skulle få fortgang i sakene, og jeg visste fra sist at hvis de tok vannet, kunne ting bli rimelig kjapt og bli intensivt. Jeg vegret meg for dette, men samtidig ville jeg at noe skulle skje. JM sa det slettes ikke trengte å bli som sist. Noen måtte til og med ha riestimulerende drypp etter at vannet ble tatt.

 

Fikk tildelt fødestue og hun konstaterte at det forstatt var 7 cm, så vannet ble tatt kl 23:45 og hun sa at jeg skulle stå/gå i prekestol. En kollega lurte på om hun kunne komme ut til henne litt. Hun gikk ut til henne, og på de 4-5 min hun var ute hadde jeg 4 megasterke (!!!) rier uten pauser nesten. Jeg sa til mannen min at jeg ikke greide stå i denne stolen og at han måtte ringe på dem. JM kom inn og jeg sa jeg følte det som jeg måtte bæsje. Hun så mildt sagt sjokkert ut over den raske forandringen. Jeg fikk lagt meg på senga og jeg kjente hodet på vei ut. Jeg hadde null kontroll, siden riene kom som hagl, var ikke mange skunders pause. Følte jeg hadde helt panikk. Jeg ropte at jeg måtte ha noe og jeg skrek av full hals. Jeg ropte at hodet var halveis ute, noe JM sa det ikke var, men jeg tror hun misforsto meg litt, for jeg mente at jeg kjente det var på vei ut. "Jeg må trykke!!", ropte jeg. Greide ikke konsentrere meg om noenting. Det eneste som føltes ok denne tiden var da mannen min tok lystgassmaska og holdt foran ansiktet mitt. Da pustet jeg litt kontrollert i neon sekunder iallefall, men så veiva jeg den bort. Jeg greide ikke ha bena fra hverandre, selvom JM ba meg om det flere ganger. Jeg klarte det fysisk sett ikke, selvom jeg prøvde. "Nå klyser du ungen", sa hun, noe som tilsa at ungen var jo så og si ute! Jeg fikk sjokk, da de la henne på brystet mitt!! At det kunne gå SÅ fort!! Det gikk på 15 min fra de tok vannet på 7 cm til hun var ute. Altså enda kjappere enn sist gang. Fikk en veldig liten rift, som måtte syes, noe jeg synes de brukte litt vel mye tid på. Flere JM var innom for å se på det osv. SÅ fikk jeg trykke ut morkaka etterpå.

 

JM unnskyldte seg gjentatte ganger etterpå for at hun hadde gått ut og at hun var litt skyld i riften, da hun ikke var forberedt på at det skulle gå så fort. Tenker i ettertid at jeg hadde trengt en JM som var mye klarere i beskjedene sine.

 

Men nå er det over, og vi er lykkelige foreldre til to skjønne prinsesser. Hun kom altså 16.6. på slaget 00.00 (!), var 3250g og 48 cm lang. Hun har sugd som en igle(!!!) fra første stund, og dette i kombinasjoen med hennes tydelige temperament og høye stemmevolum, har gjort at hun ble kalt "ildfuglen" av JM der inne. En robust jente til å ha kommet i uke 37+0.

 

Kom hjem i går, og melkesprengen har inntatt meg for fullt! Det eneste som er litt dumt nå, er at mannen har fått heavy omgangssyke, og jeg er så redd for at hun eller jeg skal bli smittet (storesøster startet det). Men får håpe jeg er heldig!

 

Lykke til til dere alle! Det er det mest fantasiske i verden som er i ferd med å skje!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Gjest UndrendeUllteppe]

Iiih, dette hørtes heftig ut...men gratulerer så masse!! :-)

[pingu med 4:)]

Så artig å lese! Men det gikk veldig fort til deg da!! Hjelpes:) Men så bra at alt står bra til! Og gratulerer med prinsessa!!

Så krysser jeg fingrene for at dere ikke blir syke!!

[A.S]

Gratulerer så mye med prinsessa!

Fikk litt flash-back fra forrige fødsel, og har blitt forespeilet en lignende fødsel denne gangen. Men, men, akkurat dette er noe som ikke en gang vi kan kontrollere og bestemme. Bedre med raskt og intenst, enn langsomt og veldig utmattende.

Kos dere så mye!

[sthans]

Gratulerer! Og håper dere holder dere friske )

[Gjest]

Gratulerer så mye med den lille prinsessa

Krysser fingrene for at dere slipper unna syken..

[katta76.med 2 store og 2 små.]

Flott historie! Merker jeg gruer meg mer og mer nå. Er vant til raske fødsler m sterke, sterke smerter. Er glad den dagen det er overstått. Gratulerer så mye igjen med flott prinsesse. Stooor klem.

[ma♥med 2 små jenter♥]

Takk alle sammen

 

Koser meg masse med henne.Synd mannen ikke får gjort det samme ennå. Han er skikkelig dårlig stakkar. Har spydd utallige ganger. Slitsomt at dette skulle komme nå! Babyen og jeg inntar stua i natt...

 

Katta; uff, ikke godt å grue seg sånn. Men hvis det er noen som helst trøst, så kommer man ofte til et punkt der man er skikkelig lei, og da blir man plutselig litt mer klar for det hele. Det er jo den største gaven i verden man får ut av det også! Har nesten dårlig samvtitighet over å skrive om panikk osv, da det er sikkert mange gruende gravide som leser, men kan ikke dekke over realiteten heller. Ønsker deg iallefall masse lykke til!