Noen som kan forstå?

[Anonym bruker]

Jeg har vært gift lenge, de siste 7 årene har vært tunge og jeg holder ut for ungenes skyld og fordi vi har mange bånd etter så mange år sammen. Vi har ikke noen form for samliv og vi jobber mye på hver vår kant. I løpet av de siste 3-4 årene har tatt meg selv i å fatte litt interesse for andre menn, men jeg har klart å styre unna inntil nå. Jeg har dessverre falt pladask for en kollega og det er gjensidig. Vi prater sammen på telefon så ofte vi kan, men har aldri tatt på hverandre eller vært utro i den forstand. Han har en enorm tilrekningskraft på meg i tillegg til at han er den første jeg har betrodd meg til og det har vært så godt. Nå sliter jeg med å fungere i hverdagen og jeg klarer ikke å holde tankene borte fra han. Det er så godt og vanskelig på samme tid og jeg trengte bare å få "sagt" det til noen..

[Anonym bruker]

Jeg hadde tenkt:

 

- Jeg har ett liv, hva vil jeg gjøre? Være ulykkelig resten av livet med min mann, eller finne en ny som kan få meg til å blomstre igjen, og som kanskje blir et helt annet forhold?

 

Barna klarer seg fiiint! Du har holdt ut så lenge at du fortjener å ha det godt.

 

Jeg har fortelle dette utifra et barns perspektiv pga at mine foreldre var som deg og din mann.

 

De sov på hver sitt rom. De snakka kun om overfladiske ting og om oss barn. De va kun sammen for vår del. Jeg hater dem for det i dag. JEG ville hatt en lykkelig mamma og pappa på hver deres kant. Som 16 åring sa jeg: Hvorfor kan dere ikke bare skille dere?

Da hadde d vært mye krangling, og jeg orka ikke mer. Nå hadde jeg blitt voksen nok til å forstå at det ikke var et normalt forhold.

 

De skilte seg.

 

 

Håper du finner utav det. Min mor har de siste 10 åra vært sååå positiv, lykkelig og mye morsommere å være med.

 

 

Forstår veldig godt at du faller for andre når det er slik det er. Noen vil kanskje si at gresset er aldri grønnere på andre siden, men det kan være det.

[Anonym bruker]

Så godt det var å lese svaret ditt, måtte faktisk ta til tårene her. Regnet vel egentlig ikke med å møte forståelse for jeg vet jo godt at det ikke burde være sånn. Jeg sliter med dårlig samvittighet og synes det er vanskelig å vite hva som er det rette valget for meg og min familie.

[Anonym bruker]

 

Så godt at du "likte" svaret mitt. Du har jo hatt lang tid til å tenke på dette. Hvor gamle er barna?

 

Noen ganger vokser man fra hverandre i et forhold. Klart det er kjempevansklig å gå fra hverandre når man har delt et liv sammen så lenge og har barn sammen. Men livet skal vare myyyyyye lenger! Så.. hva vil man gjøre med resten?

 

Hva syntes mannen din om forholdet? Snakker dere om følelser?

 

Det kan jo være at han går rundt og tenker akkuratt det samme, men ikke tør ta steget.

 

RT

[Anonym bruker]

Barna er 6 og 7 år gamle og problemene våre startet vel for alvor da jeg var gravid med den første. Tenke allerede da at jeg muligens kom til å bli alene og det er litt av grunnen for at de kom så tett.

Det hender at vi diskuterer problemene våre uten at det fører noe godt med seg. Det tok lang tid før han erkjente at vi ikke hadde det bra og nå vil han fortsette å bo med meg uansett om jeg ikke kan være noe annet en mor og husmor. Han har til og med sagt at skulle jeg være utro vil han ikke vite om det - det er forferdelig trist at jeg ikke kan gi han mer. Men det han nok ikke ser selv er at det gjør han irritabel og gretten og at han graver seg ned i jobb døgnet rundt for å glemme.

[Anonym bruker]

Hva sier hjertet ditt?

 

Dere lever jo allerede hvert deres liv. Jeg hadde vært utrolig ulykkelig.

 

Min bror skilte seg da barna var 4 og 8 år gamle. Det er alltid vondt i begynnelsen av en skilsmisse/flytting/evt. ny steforelder. MEN det går bra! Nå har de stesøsken på begge kanter og alle er glade. De er noen herlige barn.

 

Har dere prøvd parterapi?

Det er ikke alltid parterapi trenger å hjelpe med å ta vare på forholdet, men også hjelpe på å se en vei UT av forholdet og sa kan de veilede dere/deg.

 

Hvilke problemer har dere? Hva var problemene da du ventet 1. mann?

 

RT

 

 

[Anonym bruker]

Hei

 

jeg ville nok prøvd samtaleterapi før jeg gikk til det skrittet å være utro... eller skilles for den skyld.

 

Har aldri snakket med et skilsmissebarn som ikke synes at det har preget dem sterkt at foreldrene skilte seg, men mener ikke at du skal leve ulykkelig resten av livet heller, bare at dere skylder barna å prøve å løse knutene. Samarbeide må dere uansett lære dere! Tror Modum bad tilbyr parterapi-helger.

 

Lykke til

 

Klem fra skilsmissebarn som trodde hun var så ødelagt av mamma og pappas skilsmisse (jeg var 8 og det var grusomt, selv om det er det alle betegner som en god "lykkelig" skilsmisse) at hun aldri ville klare å bli i et forhold, men 1 1/2 års terapi i voksen alder løste de største knutene :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svarene dine - det er så godt å få luftet tankene litt!

 

Vi har ikke prøvd terapi, men har diskutert det. Jeg har vel egentlig mistet troen på at vi noen gang kan bli kjærester igjen og har ikke helt orket å sette ord på alt det vonde.

Stort sett prater vi lite sammen, jeg sitter stort sett alene hver kveld mens han sitter på sitt hjemmekontor og jeg føler meg nok veldig ensom i forholdet. Når vi prøver å prate sammen misforstår vi hverandre hele tiden og alt blir oppfattet som kritikk. Vi har nok mistet mye av respekten for hverandre og jeg synes også han er altfor krass med barna. Det er mye mer som ikke fungerer, men det som plager meg mest er nok at jeg alltid må veie mine ord og at jeg kjenner med så veldig alene.

 

[Anonym bruker]

Så trist at du har opplevd det sånn. Jeg tar ikke lett på dette, da hadde jeg nok gått for mange år siden. Jeg kommer heller ikke til å være utro selv om det koster meg mye å ikke være det. Skulle jeg og min kollega begynne å treffes på den måten måtte det først skje etter at jeg evt beslutter et brudd, så mye skylder jeg min mann.

 

Jeg vet at det er traumatisk for barn å oppleve en skilsmisse, men jeg er usikker på hvor langt det kan gå før det vil være lettere for dem enn å oppleve fraværende foreldre som krangler mye. Ser jo også at vi ikke alltid klarer å skjerme dem så godt som vi burde.

[Anonym bruker]

Høres ut som om du allerede har blitt ferdig med mannen din. Det er absolutt ikke sunt å leve slik som dere gjør- Virker som om dere unngår hverandre, mest han deg.

 

Forstår ikke at han kan leve slik. Uten samliv, samtaler, glede, hengivenhet, respekt. Det må jo være fælt for han også. Men selvsagt har han det greit. Du tar deg vel av barna mens han jobber, fikser hus og hjem, mens han jobber?

 

Du kan:

 

- Teste ut parterapi, da med åpent sinn og mot.

- Skille dere, anbefales FØR du er utro!! Ikke få det på deg!

- Leve videre i "ensomhet"...

 

Hva sier hjertet? Er det slik du vil leve?

 

Gjør noe med det!

 

Lykke til. Vær snill og oppdater hvis det blir endringer i livet ditt

 

RT