Noen som har overvunnet det å være sjenert ???

[Anonym bruker]

 

Jeg er en kvinne som har mange drømmer, og bla å bli designer osv, har begynnt å bli kjent med mange folk og prøver å lage nettverk. Men, jeg er så sykt sjenert, jeg er ung 24 år og alle er så mye eldre på fester, middager osv. Jeg føler stadig at jeg har ingenting å si osv

 

Sliter så grådig med dette.. Hva kan jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Holdt på å si få barn, faktisk det eneste som hjalp meg.

Nå får jeg aldri skravla ferdig, selv med ukjente.

[Tommage♀♂]

Jeg var sjenert til langt opp i 20-årene jeg. Er først nå det siste året jeg har slupet me løs, og tar meg i å prate med fremmede. Før fikk jeg rundt med mobilen i hånden i timevis før jeg mannet meg opp til å ta en telefon til offentlige kontor osv, nå slår jeg nummeret uten å tenke meg om.

 

Og det er deilig! Jeg er rett og slett blitt mye mer trygg på meg selv. Har nok noe å gjøre med at jeg ble voksen. Til slutt;)

[Anonym bruker]

Har tvunget meg selv til å ta ordet, snakke med andre, ringe etc. Blir bedre og bedre..

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at vi er to i samme båt. Jeg er etter sigende en talentfull kunstner, men tør aldri vise fram noe jeg har laget til andre enn de som ser det tilfeldig.

Idag skulle jeg ringe til en person som etter alt å dømme er harmløs, for å diskutere noe. Jeg brukte halve dagen til å skrive opp det jeg skulle si, og resten av halvdelen til å bære rundt på telefonen. Jeg har fremdeles ikke ringt.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg var veldig sjenert som barn, ungdom og i begynnelsen av 20 åren. Det var utrolig plagsamt siden jeg tok utdannelse som sykepleier og måtte møte nye folk hver dag da jeg var i praksis.

Etter jeg blev ferdig utdannet og jobbet et par år var jeg ikke det minste sjenert. Sikkert fordi jeg måtte møte nye folk, måtte ta telefoner og ordne opp, forholde meg til pasienter, pårørende, leger, studenter o.sv. hver eneste dag på jobb. Så jeg tror det er en trenings sak.

[Anonym bruker]

Var veldig sjenert som barn men når jeg startet å gi faen hva alle andre syns og mente ble det som en ny verden Bare åpne seg opp, du har ingenting å tape på det )

[Anonym bruker]

Var veldig sjenert fram til jeg var ca 23. Da fikk jeg meg jobb i matbutikk,da måtte jeg snakke med masse folk.. ble enda bedre etter jeg fikk barn. Er 28 nå å elsker å småskravle med alle å enhver,DET hadde jeg ikke trodd for 5-6 år siden.

[Anonym bruker]

etter jeg fikk barn ble je mye mindre sjenert, var veldig sjenert før jeg fikk barn, hatet og treffe nye mennesker for hadde ingen anelse omhva jeg skulle si eller snakke om.

[Anonym bruker]

Så godt det er å lese at det er flere av oss som har det sånn! Føler at jeg er verdens mest håpløse person, og at alle andre fungerer så bra sosialt. Jeg er liksom den lille jenta som aldri ble voksen og selvsikker...

For meg er det ikke bare å gi blaffen, være meg selv, og prate i vei. Får helt sperre, og klarer i noen sammenhenger ikke å få fram et ord. Føler at jeg er inne i en litt bedre periode nå, og håper at det vil fortsette å gå framover!! Jeg prøver å akseptere at jeg er en person som prater lite. Det er bare sånn jeg er, og det er greit. Alle trenger ikke å skravle i vei. Men jeg prøver jo ihvertfall være blid, og øve meg i å være litt mer pratsom. Før var jeg så sint på meg selv, for at jeg er sånn. Men nå slipper jeg mye av det tankekjøret etter å ha vært med på noe sosialt. Tror jeg har blitt flinkere til å sette meg små mål, ikke være så kravstor, og være fornøyd over de små tingen jeg får til!

[Anonym bruker]

sosial angst er faktisk den tredje mest vanlige psykiske lidelse. Det er svært vanlig å være til tider sykelig sjenert! Men det går gjerne opp og ned, kan tipse deg om å ta kontakt med psykolog eller gå i gruppeterapi om det plager deg i hverdagen. Men det å vite at det er mange i samme situasjon hjelper forhåpentligvis?

 

(til info: de vanligste psykiske sykdommer er 1. depresjon 2. alkoholiskme)