Er dette en kjent problemstilling for noen??

[Anonym bruker]

Jeg lever i et forhold med en mann som har et barn fra før. Dette barnet er hos oss 50%. Jeg har også et barn med denne mannen. Problemet mitt er som følger. Jeg føler hele tiden at alt dreier seg om det andre barnet og dets mor. Skoleting, treninger, kjøring hit og dit, burdager, klær hit og dit, avtaler - det føles som om tlf aldri står stille - jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at de enten snakker sammen eller tekster hver eneste dag. Dette har resultert i at jeg helt automatisk trekker meg tilbake. Og jeg har merket i det siste at det har blitt et følelsesmessig hinder mellom meg og mannen min, jeg har skapt en avstand til ham, og jeg klarer ikke å få noe følelse av at jeg har en engen familie. For jeg føler at alt dreier som om de tre, som om det er de som er kjernen, så kommer jeg og barnet mitt (vårt) på utsiden. Jeg må ta meg av alt, siden det andre krever så mye tid og oppmerksomhet.

Jeg har ingen planer om å bryte ut v dette forholdet, jeg må få det til å funke for barnet mitt sin skyld. Men hva gjør jeg? Hvordan får jeg brutt denne sirkelen?

Synes det er merkelig at de ikke klarer å ta vare på det barnet på egenhånd en uke av gangen når det er løsningen de vil ha...

Jeg klarer utmerket å ta meg av mitt 24/7 !

[Anonym bruker]

hei

jeg kan iallefall fortelle om min egen situasjon som er litt lik din egen...

jeg er samboer med en mann som har 2 barn på 12 og 14, og jeg har selv en datter på 8, sammen har vi ingen(enda hehe)....

telefoner blir det endel av her og samt txt...kjøre hit og dit, må stadig hente ting som er hos mamman og her og... (de er flinke til å glemme tingene barna).... bursdager, skolefester et... det er mange ting, så jeg vil tro det er helt normalt at exer med barn sammen har kontakt... selv har jeg kontakt med barnefaren, men det er ikke så ofte sidne jeg flyttet til sambo som er 2 timer unna, og da er det bare hver 14 dag hun skal dit, så tlf og sånt er det ikke så mye av...

selv har jeg ingen problemer med at sambo og hans eks snakker ofte i perioder om ting som har med barna hans å gjøre, det er jo aldri andre ting de snakker om, kun ting som har med barna å gjøre..

men kansje jeg synes det er helt normalt i å med at jeg selv har et barn med en eks og hadde før jeg flyttet oftere tlf og txt med han ang datteren min..

tenk om du hadde et barn med en eks, og ting måtte ordnes, om det var bursdager, glemt tøy, hvor de skal sove , hvor de skal være etc.....

jeg synes du burde tenke litt over det for det vil vare til barna er voksne ....

helt normalt, og ja, noen er mindre flinke til å organiserer og huske, andre er mer flinke...

hva er det du er redd for ? det er deg han bos sammen med, men hans fortid vil alikevle være der i form av hans barn... men fortell ham hvordan du føler det, snakk med ham, så kansje han ser litt av situasjonen selv :-)

klem

[Anonym bruker]

og jeg synes ikke du skal bekymre deg over tlf, flere ganger til dagen eller ikke.... men om deres felles barn faller utenfor alt det som skjer med den andre så synes jeg du skal ta det opp på en pen måte og få snakket godt ut isammen om hvordan du føler det :-)

[Anonym bruker]

Min erfaring er at det ikke er lurt å fortelle han hva han gjør feil, ikke "klage" på ting. Men derimot fortell han hva du vil ha!

 

-Kan ikke du ta litt mere ansvar for fellesbarnet, jeg føler meg ensom.

-Kan ikke du og felles gjøre ting sammen uten meg to ettermiddager i uka, så jeg får litt avlastning

-Kan ikke vi gjøre ting sammen med lille en dag i uka og en dag i helga, slik at vi er mere sammen om ting.

-Kan ikke vi to ha minst en kveld i uka der vi bruker litt tid sammen på oss to som par

 

Konkrete planer, foreslå akkurat det du vil at han skal gjøre, da blir det vanskeligere å si nei. Ingen vil vel være den som ikke gidder å ta såpass med ansvar at de aldri henter ungen sin i barnehagen, aldri er med på helsestasjonen, aldri har en romantisk kveld med kjæresten sin.

Om han ikke kan "gi" deg disse enkle tingene du ber om, så har du rett til å bli "sur". Da må han forklare seg, og det er ikke enkelt.

Du kan også peke på at det er litt rart at du må be om selvsagte ting, slike ting som er en naturligdel av enhver familie, han sklle klare å se hva som trengst av seg selv, han er jo tross alt en voksen mann!

[Gjest Antarctica]

Jeg tror ikke nødvendigvis det er stemorsrollen deres (alle i denne tråden!) det er noe feil på. For meg ser det ut til at en meeeeget stor del av feilen ligger i hvordan deres menn ser på forbindelsen mellom seg selv og ekskona, og hva den skal være.

 

En klok famileterapeut heter Sissel Gran , og hun har skrevet en kjempeviktig og god bok om "Kjærlighet i hastighetens tid". Et stort poeng i boka er enheten "paret". Paret som enhet er ikke bare han pluss henne, dvs to enkeltpersoner - paret er en tredje enhet eller "person" som også eksisterer i sin egen kraft. Forholdet mellom to personer er altså enkeltindividene Anne og Knut, samt selve paret "Anne-Knut".

 

Så går de fra hverandre. Men inne i hodene deres eksisterer fortsatt "Anne-Knut"! Helt til de bevisst avvikler den enheten. Noen gjør det aldri, eller for diffust og dårlig. eller bare den ene parten avvikler det, den andre er fortsatt del av dette paret.

 

Da ser man sånne ting som jeg har sett på sida her: eks-par som etter 5 år ennå feirer jul med biobarn (og nypartnere), selv når begge to er gift på nytt. Ekskoner som vil ha med seg eksmannen på en ferie til USA, selv om de er skilt på 8.året, og mannen har etablert seg på nytt!!! I hennes hode eksisterer altså fortsatt "Anne-Knut", mens i praksis er han nå del av det nye paret "Bente-Knut".

 

Og dessverre, dessverre: mange av mennene skjønner ikke dette. De strekker seg mye lenger enn fellen rekker, for de er i sitt hode litt del av Anne-Knut og litt av Bente-Knut, og deres egen opplevelse er bare at alle krever og krever, og selv er de så snille som de klarer, men likevel blir ingen noen sinne fornøyde! Anne er masete og Bente er sur, hva skal en stakkar gjøre...

 

Anne vil ha "familieferier" og "familiejuler" (her skyver hun barna foran seg og sier det blir best for dem) og hun vil ha vaktmestertjenester, men også bidragspenger, og helst vil hun sette nykomlingen Bente litt på plass også. Lyder kjent?

 

Og Bente vil ha kjæresterier, romatikk og etablering, hun vil være sin manns eneste, og hun vil helst slippe å se hans bortskjemte førstefamiliebarn - skal hun like dem, bør de helst være ekstra veloppdragne, søte, og gjerne så små at de er lette å knytte seg til...lyder kjent?

 

Ungene vil ha pappa hjem igjen og Bente ut av veien, og for hver familiejul tror de de er kommet et stykke videre med prosjektet, men hver nyttårsaften blir de skuffa, for Bente er der fortsatt, og de nytter høvet til å vøre ekstra utagerende og bråkete, for da ser i alle fall pappa mest på dem, og sitter ikke og susser Bente.

 

Og Knut vil bare ha slutt på maset, og sier ja til alt. Men han bare sliter seg ut, for Bente vil ergre seg hver jul, og Anne vil ergre seg alle hverdager, og ungene vil ergre seg både ørk og helg. Men nøkkelen er hos ham. Så lenge han selv ser seg som en del av parforbindelsen Anne-Knut vil han krenke Bente og utelukke henne fra livet sitt, og han vil tillate Anne å tråkke inn over det nye parets grenser.

 

Det er Knut som må trekke opp grensene, han må si høyt til Anne, at nei, han vil ikke forvirre ungene ved å dra på ferie med sin ekskone, men de er velkommen på tur med ham og Bente. Og han må si at nei, Anne får ikke låne penger/låne bilen/hjelp til å fikse takrenna, det må hun be noen andre om, og kanskje må han si at nei, elevkveld kommer han bare på når det er hans "uke", og treninga må hun kjøre gullet til selv, for neste gang er det han som må. Han skal heller ikke trøste henne når hun er syk, handle inn til henne osv. Han kan si at hvis du er syk, så henter jeg ungene nå med det samme, men han skal ikke stikke innom apoteket eller kjøpe solbærsaft på veien. Det har man venninner til.

 

Så må han melde dette til Bente - så hun også blir trygg på hvilke grenser som omgir dem som par. Hun skal slippe å sitte hjemme mens Anne og Knut er på slalåmhelg, og hun skal ikke gå aleine i 17.maitoget med Knuts yngste barn i sportsvogna fordi Knut går i et annet tog med Anne og barna.

 

Lån eller kjøp den boka, og les den. Vis så mannen i ditt liv de kapitlene som handler om dette. Jeg ønsker dere alt det beste....

[Anonym bruker]

Hei,

 

jeg kjenner meg så fryktelig igjen i den følelsen du har. Har aldri følt meg så ensom, som de årene jeg har vært sammen med min samboer. Det værste er at ensomheten føles enda større etter vi fikk barn sammen. Og det er på grunn av de samme følelsene du har; det å ikke ha noen familiefølelse.

 

Det føle at det er "han og hans", og "deg og ditt".

 

Kunne skrevet mye om den følelsen, og sorgen jeg har over det....men for å svare på spørsmålet ditt;

 

Jeg er veldig enig med ett av innleggene over: DU MÅ FORTELLE HAN HVA DU HAR BEHOV FOR!

 

Tok meg veldig lang tid til innse det. Fortelle han det med veldig enkle ord. Jeg har snakket om ensomheten, om følelsen av å aldri ha en familie, det å aldri være prioritert.......osv osv osv

 

Han har nok skjønt litt etterhvert, men det har tatt 2 år. Jeg har grått nesten hver kveld på grunn av dette, mest for at han ikke forstår. Men jeg har skjønt at jeg må kommunisere, kommunisere kommunisere til det kjedsommelige.

 

Noen kronkrete tips:

 

Helst ta opp tingene når det skjer.....si at "du sårer meg når du ikke har lyst å være med å svømme med meg og fellesbarnet, men heller vil gjøre ærend alene...mens hele forrige helg gjorde du kjekke ting sammen med særkulls"....si det, og la han kjenne på det! Si det hver gang det skjer.....

 

OG...ikke for være barnslig...men ta igjen! Ikke bli med på ting han foreslår dere skal gjøre sammen når særkulls er der, og han vil leke happy-family! Da skal du si; "nei, siden du ikke ville finne på noe sammen med meg og felles forrige helg...kan du gå på teater alene med særkulls. Vi går til mormor og morfar og gjør noe kjekt sammen med dem. Siden du ikke vil glede meg, så ønsker ikke jeg å glede deg"....

 

Faren er at det går sport i det....du gleder ikke meg, da gleder ikke jeg deg. Men prøv det en stund....

 

Noter også ned alle de gangene du blir såret....så kaller du inn til møte i slutten av mnd, så ramser du opp alle "episodene". Vær helt rolig og saklig...og avslutt med; dette sårer meg, mer enn du aner!

 

Men husk; gi helt tydelig uttrykk for at du blir såret hver gang det skjer....for da kan han ikke skylde på at han ikke visste!

 

Ja ja...det var noen tips! Har vært en kamp for meg....men det har blitt mye bedre...han prøver virkelig å tilbringe tid sammen med meg og felles på en helt annen måte enn før :-)

 

Margrete