Har vi en fremtid? Hva tenker dere? Langt.....

[Anonym bruker]

Jeg om min samboer har vært sammen i ca 9 år. Vi er som natt og dag, han er opptatt av penger, jeg av tid til hverandre, han vil jobbe døgnet rundt- jeg vil dra på sommerferie. Han er slapp i oppdragelsen på barna, jeg er den som lager regler og forventer at barna rydder etter seg, han jobber som selvstendig innenfor eiendom og aksjer, mens jeg er sosionom og elsker å jobbe med mennesker osv osv.

 

Lenge har jeg ønsket at vi skal gifte oss, og få et barn til. I det siste har jeg tenkt at jeg tror jeg ønsker meg det for da "skal alt bli bra".

 

Han har de siste årene begynt å snakke nedsettende til meg, nærmest latterliggjøring.

Han kritiserer mye, til og med ting jeg ikke rår over, som feks turnusen min som er 70%. Han forventer at jeg tar meg av alt av hus og hjem og planlegning av turer, mat, klær til barna (og han) osv, og at dette har blitt en vane. Han kan komme med sleivete utsagn som at det er "kjærringjobb" og har mange holdninger som jeg liker dårlig, feks om utlendinger og politikk. Jeg jobber i et miljø hvor det er sterk faglig kompetanse, og har gode diskusjoner med oppegående mennesker på jobb, og føler jeg kommer hjem til en gammel sur og negativ gubbe om kvelden, som latterligjør alt jeg jobber med og står for. Miljøet han er i på jobb og fritid fremstår for meg som overfladisk og falsk, hvor penger, penger og atter penger er tema.

 

Vi har svært god økonomi. Men ingen fritid sammen, og for å være helt ærlig så liker jeg best at han holder seg på jobben, så kan jeg og barna kose oss sammen. Jeg tror og føler han setter jobben sin høyere en meg.

 

Til hans forsvar så har han mange utfordringer og mye og tenke på ang jobb. Dermed er det fort gjort at han kommer hjem og lesser alle tanker og bekymringer over meg, og forventer at jeg er støttende og positiv og hører på alt han har å si.. Han jobber ca 10-15 timer hver dag, og tar aldri ferie. (Vi har vært på ferie i en uke på 9 år.) Han er en fantastisk pappa for barna våre på 5 og 3 år, leker, tuller, bader, leser og synger.

 

Jeg har snakket mye med han om hvordan vi har det sammen, vi ler aldri sammen lenger, nevner jeg ferie o.l er det masse mas om hvor dårlig det passer for han og at han har mye og gjøre. Sier jeg at jeg skal på kurs eller noe som gjør at han må hente en dag i barnehagen utover turnusen min er det nesten så jeg får kjeft. Da blir han oppgitt og rett og slett sur. Han kan ta seg sammen en dag eller to etter at vi har hatt en prat, så sklir det ut igjen.

 

Jeg tenker oftere og oftere på å bryte og være alene med barna, men tanken er så skremmende.

 

Det jeg lurer på er deres umiddelbare reaksjon på dette. Hva tenker dere? Er det liv laga eller kan ikke denne mannen forandre seg? Er det noen som har noen råd til meg?

[Anonym bruker]

dytt...

[Anonym bruker]

Kanskje det hjelper å bestille en time på familievernkontoret...Før du bestemmer deg helt. Jeg synes det blir vanskelig å si noe siden jeg ikke kjenner dere. Det er alltid to sider av en sak.

Hvis du ikke er lykkelig er du selv ansvarlig for at du blir det. Med eller uten han. Men første stopp er famlieverkontoret uansett. Ihvertfall dersom dere er gift.

[Anonym bruker]

Prøv å få hjelp, sammen!

Håper han skjønner at han har en diamant ved sin side og vil oppføre seg slik også, for akkurat nå høres han ut som et rasshøl.

 

Prøv å få time på fv-kontoret eller samlivsterapaut eller noe.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Skulle ønske jeg kunne vise han denne tråden.. Hadde jeg ikke skrevet at jeg ønsket å bryte.

 

Takk for svar!

[Anonym bruker]

Skriv det i en mail til han.. Jeg syns kanskje du skal "løsrive" deg fra han, altså leve ditt eget liv uavhengi av han: lev som om han ikke var i forholdet. Han er jo nesten ikke der uansett, og overgangen til å evnt være alene blir mindre. Reis på ferie uten han, planlegg familiehygge uten han, reis bort med ungene uten han. Gjør alt som om det er den største selvfølgelighet at han ikke blir med, og da kanskje får han opp øynene for at han faktisk bare er en flue på veggen i forholdet deres. Slik jeg ser det bidrar han kun med økonomi, og han raserer selvtilliten din og gjør at du føler deg liten.

Du har verdier helt etter min smak, og jeg synes nok at mannen din høres ut som en overfladisk statusjager.

Samlivterapi er nok på sin plass om dere skal finne tilbake til hverandre såpass at det skal være en god ide å gifte seg. Det er jo en grunn til at du falt for han, og kanskje det er håp for dere. Men sånn som det er nå lever dere på hver deres planet..

[Anonym bruker]

Jeg tenker at jeg og du har en rimelig lik livssituasjon akkurat nå... Er nesten så jeg skulle skrevet det selv...! Han har "desverre" ferie nå, og når han er hjemme, sliter han meg ut med den tåpelige oppførselen sin, Er sliten i fra før av, i og med at jeg gjør alt med barn, hus osv, og nå jobber i tillegg... Vet ikke hvor mye lengre jeg orker å få slengt dritt til meg, og vurderer sterkt å gå... Men klarer det liksom ikke helt... Vet jo godt at jeg klarer meg alene, gjør jo allerede alt alene..! Eneste er at det blir en mindre å ta vare på og ha ansvar for, rydde opp etter og krangle med.

 

Noe drastisk må i allefall skje, for jeg vil IKKE at mine unger skal bli som han. Noe familievernkontor får jeg han i hvertfall ikke med på. Huff....