Herregud, jeg har så angst for menn...

[Anonym bruker]

Forstår ikke hva som feiler meg. Jeg er samboer med en kjekk mann, men likevel...

 

Ser jeg en stillingsannonse hvor en mann er kontaktpersonen, dropper jeg å søke..

 

Er jeg på et kjøpesenter og ser inn i en butikk hvor det er en mann som står i kassen, dropper jeg å gå inn...

 

Unngår om mulig kassen i dagligvarebutikken hvis en mann sitter der...

 

I trafikken unngår jeg blikkontakt med andre mannlige bilister...

 

Ute på gata tar jeg heller en omvei enn å gå forbi en gjeng med mannfolk...

 

I diverse sammenkomster som bryllup,konfirmasjon,dåp osv får jeg hetetokter og hjerteklapp hvis jeg finner ut at jeg blir sittende ved siden av en mann...

 

Jeg unngår helst å treffe typen/samboeren til venninnene mine hvis jeg kan det...

 

Til og med telefonsamtaler er blitt en pine for meg. Ringer jeg et "offentlig" nummer håper jeg alltid at det er en dame som svarer, og er det en mann så kan det faktisk hende at jeg legger på.

 

Dette holder på å ta livet av meg. Vet ikke hva jeg skal gjøre og vil absolutt ikke ha det slik. Forstår heller ikke hvorfor det er blitt slik.

 

Dette gjelder ikke menn slik som bestefar,onkel,bror og samboer, men stort sett alle utenom dem.

 

 

 

[Anonym bruker]

Har det helt likt som deg...vet ikke hvorfor, annet enn at jeg ikke er så vant til mannfolk - annet enn de jeg kjenner godt (familie osv.). Føler ofte at menn liker best å snakke med kvinner som er pene å se på, som er morsomme, som har selvtillit og som tør. Jeg føler meg motsatt av dette, og er redd for å ikke bli anerkjent eller at de skal tenke "å, for en idiot av et kvinnfolk, så uattraktiv hun er, så kjedelig hun er osv".

 

Muligens at dette henger igjen fra ungdomsåra, da alt stort sett gikk på utseende og "tøffhetsgrad" - var aldri selv populær.

 

Kan også ha det sånn hvis det står en jentegjeng med pene jenter sammen. Ler de, er det garantert av meg. Hvisker de, er det om meg. Osv.

 

Kjenner du deg igjen?

[Anonym bruker]

Jeg hadde det på samme måte som deg, før jeg begynte på antidepr tabl.

Jeg hadde utrulig lav selvtillit, deprimert, angst osv.

 

Nå flere år etter med behandling, samtaleterapi osv, er dette helt borte, jeg kan snakke med hvem jeg vil, kan ta toget, bussen igjen osv.

 

sender deg en klem

 

 

[Anonym bruker]

Første Anonym: Ja, jeg kjenner meg igjen. Det kan nok være samme grunn for meg.

 

Anonym 2: Takk!

 

HI

[Anonym bruker]

Anonym 1 her:

da burde du prøve kognitiv terapi. Skal snart begynne med dette selv, og håper det kan gjøre underverker.

 

Det som er litt artig er at selv om jeg er redd menn av en eller annen grunn, når jeg blir kjent og trygg på de, så føler jeg meg tusen ganger bedre enn med andre jenter. Menn som ser deg, og hører deg, er så flinke til å "ta vare på" deg - i motsatt til jenter som føler mer konkurranse. Menn føler konkurranseinstinkt med andre menn, men sjelden med andre kvinner. Tror nok det er deilig for menn også å få synspunkter fra det andre kjønn, ikke bare fra kompiser.

 

Men kjenner ikke mange menn - så foreløpig får jeg bare være redd de jeg ikke kjenner!!!