Når ta skrittet og begynne med medisiner?

[Anonym bruker]

Det er det eg synes er så vanskelig.. Har fått oppfølging av lege og dps og går til ein god psykolog som eg har fått god kontakt med. Før eg ble gravid så var ikkje medisinering eit alternativ da eg bare var mildt deprimert, litt kjørt fast i samme spor på ein måte. Etter eg ble gravid så har det bare gått nedover, eg har vært syk fra dag 1, og etter litt vekoppgang har eg begynt å gå ned i tredje trinmester siden depresjonen gradvis har utviklet seg til angst, redlser og litt tvangstanker. Eg klarer ikkje finne meg sjølv lengre og veit ikkje om det er det rette å begynne på medisinene siden eg ikkje veit kor mykje av problemene mine som er rettet mot svangerskapet. Eg håper liksom at når babyen er født så skal alle problemer fordufte, men eg har blitt fotalt at eg kan risikere å lettere få fødselsdepresjon etterpå siden eg sliter sånn nå.. Er så lei av å være redd, følelsen av å ikkje få puste, ikkje kunne spise meg mett på grunn av at DA får eg liksom heller ikkje puste.. Har to barn fra før og sjølv om eg var deprimert i dei svangerkspene så er det ikkje slik som nå

Lei av å våkne av angst om natten.

 

 

 

Andre med erfaring? Gode råd??

[to tette:)]

har mye av det samme jeg og. er såå lei!!

var deprimert i mitt første sv.skap men turte ikke å si det til noen da, satt oppe om nettene og hylte å skreik, jeg fikk angre på dette når jenta var født for det ble ikke noe bedre. men jeg tok steget å gikk til psykolog (som jeg fremdeles går hos). men så ble jeg gravid igjen etter 3 mnd og nå er det bare værre enn noen gang. klarer ikke å gå opp i vekt jeg heller.. kom meg opp to-tre kg forrige uke men nå er det raset av igjen!

 

Jeg må si at jeg syns at det blir informert alt for lita om dette av jordmor/lege! Skulle virkelig ønske at det var en mer åpen debatt om dette å hvilke tråer som var lure å trekke i å hvilken hjelp man kan få for dette.

 

I dette sv.skapet har ikke kommunen jeg bor i jordmor tilgjengelig heller og jeg tror at det kunne gjort seg å fått snakket med henne. føler ikke jeg får noe ut av psykologen heller desverre.

 

kjenner meg godt igjen i å være redd jeg også!

det er så tappende å aldri få "fred" liksom, det gnager meg hele døgnet, både min oppførsel mot meg selv men også andre! jeg er jo ikke akkurat en fryd å være i samme hus med for tiden.

freaker ofte ut og er mye "inni meg selv"

 

men når tar man steget med medisiner? hvor ille må det være liksom?

jeg får ofte vite at det er ikke så ille og at folk er sikker på at jeg overreagerer osv osv, blir så sint!!

 

men uansett så hjelper det ihvertfall å vite at det sitter andre rundt om kring og har det så samme måte og at jeg ikke er alene om det.

føler ofte at det bare er meg som er sånn og at jeg mister fullstendig kontroll på alt og at alt jeg gjør er bare feil.

æsj for en innvikla situasjon... blir forvirra av egne tanker!

 

men uansett... ønsker deg masse lykke til videre og vil bare si som jeg sier til meg selv: man må bare ta den tiden man trenger på å få ting på skinner igjen, man må godta situasjonen og ta det der i fra tror jeg. så får man bare ta resten som det kommer og gjøre det beste man kan:)