Noen som vet? Angående leger og selvskading..

[Anonym bruker]

Har legen lov å nekte å sette bedøvelsen?

Som "straff"?

[Anonym bruker]

Hæ? Hvilken bedøvelse i hvilken sammenheng? Som en straff for hva? For at noen skader seg selv med vilje? Skjønte ikke helt spørsmålet, men jeg vil påstå at svaret uansett er nei

[Anonym bruker]

Når legen skal sy, så er det jo vanlig å få bedøvelse.

Men, legen nektet meg bedøvelse i dag :S

[Anonym bruker]

Om legen har lov til å sette bedøvelse for å sy???

Selvfølgelig...

[Anonym bruker]

Om han har lov å NEKTE bedøvelse...

[Anonym bruker]

HVis du alvorlig mener nå at du idag har sydd, uansett grunn, og legen nektet å sette bedøvelse så sender du en klage til fylkeslegen ASAP!

[Anonym bruker]

Det har en lege IKKE lov til, selv opplevd dette og jeg prøvde å nekte legen å sette bedøvelse, men han sa det var tvang å ha bedøvelse. Nettopp fordi han skulle ikke hjelpe meg å "skades"..

 

Klag til fykleslegen, seriøst, og vær så snill og gjør hva du kan for å finne andre metoder enn å skade deg. Jeg vet hvor vanskelig det er, men skriv/tegn/mal isteden, sett bilder eller ord på følelsene istedenfor å ødelegge kroppen din.

 

Det er snart 9 år siden jeg gikk offentlig i t-skjorte, jeg gremmes over armene, låra og magen min.. fullt av selvskadingsmerker.. Nå er barna mine 4 og snart 2 og vil på stranda å bade, for meg er det forferdelig å være der, men ungene skal ikke lide fordi jeg var slem med min egen kropp da jeg var ung.. Jeg skal en vakker dag klare å gå ut uten å føle meg beglodd og stygg fordi jeg har arr, jeg vil nyte sommeren med barna mine!!

 

Så jeg vet hvor hardt det er, men prøv å stopp, før det er altfor sent..

[Anonym bruker]

Tror ikke jeg er tøff nok til det. Uansett husker jeg ikke hva legen het. Men det har de vel en oversikt over en plass?

 

Jeg vet med sikkerthet at det ikke er fordi det var på en plass som ikke egnet seg for en bedøvelsesprøyte.

Men, om jeg vet at det er en lov om det en plass eller noe, blir det sikkert lettere å si ifra neste gang!

 

 

[Anonym bruker]

Du er tøff nok! Det er din rett som pasient, du er tøff og sterk og klarer det !! Ingen andre enn deg vil få vite at du gjorde det, fylkeslegen har taushetsplikt..

 

Du er virkelig tøff nok!! Det vet jeg, for du er i en periode i livet som er mye tøffere enn det å sende et brev å klage på en lege. Det du går igjennom hver dag, det er tøft det!!

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å tøffe meg opp til å sende en klage. Han utsatte meg jo for en ille smerte. Det var j**** bare å bli avvist.

 

Jeg prøver å stoppe. Det går ikke. Jeg maler, skriver og underholder meg selv. Trangen blir for sterk. Håper hjelpen snart kommer! Fått medisiner som hjelper mesteparten av dagene. Men blir jo helt sløv av dem, og klarer ikke annet enn å ligge stille. Kanskje jeg bare må godta at det er sånn til abstinensene forsvinner? I tillegg "fyrer jeg løs" i de timene før tablettene...

Noen med erfaring der?

 

Jeg tør å gå på stranden da. Tør å vise armene min - etter mye usikkerhet. Men lårne får ingen se, da er det godt med badeshorts!

[Anonym bruker]

Sånn generelt - uavhengig av selvskading eller ikke:

Det er ikke alltid man får bedøvelse for å sy. Det spørs hvor mange sting det er snakk om. Og plassering.

[Anonym bruker]

Det er jeg fullt klar over. Har erfart at man ikke får bedøvelse på hodet, f.eks.

 

Men, noen sting på ett lår?

 

HI

[Anonym bruker]

Det verste med å være psykisk syk er at man blir avvist, men du skal vite at den enste som kan hjelpe deg er deg selv, det er en helvetes jobb, men det er mulig. Jeg var innlagt i hytt og pine etter at jeg selv hadde mast meg til det.. Jeg ga meg aldri, jeg ville få tilbake livet mitt. For 5 år siden ble jeg friskemeldt, nå har jeg to barn og full jobb. Tidlig i våres giftet jeg meg. Jeg VET det er mulig, men man må være så innmari sterk.. Og det er man når man er psykisk syk. Bruk styrken i deg til å få den hjelpen du trenger.

 

Vet hvordan det er med at trangen tar overhånd, men det er som å slutte å bite negler eller slutte å røyke, det er bare å bestemme seg.. (vet det føles umulig, men det går an)

 

Kan jeg spørre hva slags psykisk "diagnose" du har ?

[Anonym bruker]

Jaa, hater å bli avvist - noe sier meg at jeg er blitt nok avvist i helsevesenet for flere hundre mennesker! Det er vel litt av grunnen til at jeg, dessverre, holder meg litt tilbake fra psykiatrien. (Skulker avtaler, avslutter "forhold" til dem som skal hjelpe meg osv...)

Ble utskrevet i dag for 14. gang på ett år:/ Ser liksom ikke noe lys i tunellen lengre.

 

Det gleder meg å høre slike historier som dine - at man faktisk kommer seg ut av dette forferdelige fjaset! Jeg vet vel innerst inne at jeg klarer det en dag. Selvom jeg andre dager gir helt opp..

 

Jeg har ikke fått alle diagnosene enda, siden jeg fortsatt er i utredning. (de er innom scizofreni, scizoaffektiv og bipolar) Men ting tar tiiid.

Har noen diagnoser da. Sosial angst, usp.spiseforstyrrelse, usp.psykose, engstelig personlighetsforstyrrelse og tvangstanker. *puh*..

 

Alt begynte med èn diagnose, som gjorde alt mye verre, som gav meg diagnose nr.2 osv.. En ulykke skjer ALDRI alene i psykiatrien! =/

[Anonym bruker]

Det er faktsik helt galt av leger å la være å sette bedøvelse når en selvskader skal "repareres". I de tilfellene er det faktisk ekstra viktig å gjøre det. Men mange setter seg desverre ikke inn i fakta rundt selvskading. Men lar heller personlige fordommer ta over når man møter slike pasienter.

 

Hilsen Sykepleier

[Anonym bruker]

Vet veldig godt hva du mener om å bli nok avvist for over hundre mennesker.. Jeg måtte inn under barnevernet (hadde ikkenoe med foreldre å gjøre), men jeg var 2 mnd fra å fylle 18 og fikk beskjed om at jeg ikke fikk noe tilbud i ungdomspsykistri og jeg var for ung for voksenpsykiatri... Det var ganske tungt å svelge, som om det var min feil at jeg var så gammel som jeg var.. Men jeg stod igjennom det og, fikk hjelp fra barnevernet en periode, og så var det tilbake til voksenpsyk en periode og så satt jeg meg ned og samlet meg sammen og bestemte at nå var jeg ferdig!! Jeg jobbet hardt og kom meg ut av alt. Jeg hadde og diagnoser som personlighetsforstyrrelse, uspesifik spiseforstyrrelse og tvangstanker..

 

Men du vet at jeg kunne, og jeg vet at du kan! Innerst inne har du styrken, livet er hardt, det er mange bakker opp og ned, men etterhvert blir bakkene kortere og slakere, det blir lettere å stå igjennom motbakkene.

 

Og når du blir gammel og kommer på gamlehjem håper jeg vi kommer sammen for da er vi så sterke at vi skal vinne Vogntog-løfting med ren tankekraft!!

[Anonym bruker]

Aah, den er kjipt. Utrolig at alder hadde noe å si for om du fikk hjelp eller ikke!

Du er flink som har klart det, den skal du ha! Jeg tror dessverre alltid at jeg kommer til å slite. MEN - håper selvfølgelig at de gode periodene blir lengre, og lengre og leeengre..

 

 

[Anonym bruker]

Har du barn? hvor gammel er du..

[Anonym bruker]

Ja, jeg har barn.

Men hva har alder å si??

[Anonym bruker]

Jeg leste en artikkel fra Trøndelag en plass, om at leger stadig nekter pasientene bedøvelse så snart det viser deg at de har skadet seg med vilje.

[Anonym bruker]

Hvorfor holder du på sånn når du har barn å tenke på? Håper ikke at du har daglig omsorg for et barn så mye som du er innlagt.. 14 ganger allerede hittil i år og du skader deg til du må syes med en gang etter utskrivelse lyser emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og er ikke et godt utgangspunkt for en omsorgsperson for et barn!

[Anonym bruker]

Jeg holder selvfølgelig på sånn fordi jeg så absolutt vil..

Eh, dumt spørsmål! Det er en sykdom, som jeg kjemper hardt for å overvinne!

 

Nå kan det vel også være at jeg ikke skader meg med en gang etter utskrivelse? Hvor har du det fra?

 

Jeg har heller ikke emosjonell ustabil pf..

 

Barnevernet er innblandet om du ble veldig bekymret. De vurderer meg som en flott omsorgsperson med masse kjærlighet for barnet mitt. Jeg skader meg da ikke rett foran øyene til barnet? Jeg klarer faktisk å ta meg sammen når jeg er med henne!

[Anonym bruker]

Synes 14 ganger var mye!

Håper barnet har en pappa som stiller opp, eller andre i familien som hjelper deg!

[Anonym bruker]

Ut fra legens synsvinkel er det merkelig å gi bedøvelse til noen som tydeligvis liker smerte, og til alt overmål har skåret seg opp selv.

 

Obs; jeg vet det ikke er så enkelt, men for en lege kan det nok ta seg ut på den måten.

[Anonym bruker]

I medisinstudiet lærer de at selvskadere skal håndteres med respekt og forståelse. På lik linje med andre psykisk syke.

 

Selvom en selvskader har skadet seg, betyr ikke det at pasienten liker smerte. Det kan være en impulshandling som skjer ukontrollert!