Er det flere her som ikke trives med graviditeten?

[Anonym bruker]

Jeg har alltid gledet meg til å være gravid. Det skal liksom være en fantastisk og lykkelig tid. Jeg er veletablert med samboer, stabil økonomi, grei bolig med hage, bil og garasje. Vi er begge i slutten av 20-årene og har ønsket oss barn ei stund.

 

Så alle omstendigheter tilsier at jeg skal være blid og glad. Jeg gleder meg veldig til å bli mor. Men jeg hater å være gravid.

Jeg har alltid vært overvektig, men nå i graviditeten har kiloene løpt skikkelig løpsk med meg. Jeg har bekkenløsning, og av den grunn har det blitt lite trening i det siste. Jeg gikk fra å trene seks ganger i uka til å trene null ganger uka, og det har så langt betydd 20 kilo pluss. Nå finnes det snart ikke klær jeg kan gå med. Jeg har ingenting å ha på meg. Har vært ute å kikket litt i dag, men jeg finner rett og slett ikke en dritt som passer. Det kunne f. Eks vært greit å ha en shorts til sommeren, men så langt ser det dårlig ut.

 

Jeg føler meg konstant sliten. Jeg sover masse. Og når jeg er våken gjesper jeg nesten hele tiden.

 

Bekkenløsningen gjør at jeg har veldig mye vondt. Jeg sover dårlig om natta, og sliter meg stort sett igjennom dagene - en dag av gangen. Nå føler jeg at jeg snart gror fast i møkk, for det er over 14 dager siden sist det ble støvsuget her hjemme. Jeg har rett og slett ikke ork til å gå på det. Samboer'n sier han skal gjøre det, men han har i tillegg massevis å gjøre ute i Hagen, og jeg kan forsåbidt forstå at han ønsker å prioritere det når været tilsier det.

 

Jeg gråter masse, og synes nok fryktelig synd på meg selv for tiden. Jeg prøver å fokusere på det fantastiske somskjer inni meg, og prøver å glede meg over det lille barne som snart skal komme. Men alt for ofte glemmer jeg det, og graver meg ned i minegen lille ulykkelige verden i steden.

 

Er jeg den eneste som har det slik i graviditeten, eller er de fler av oss?

[Anonym bruker]

jeg og gikk inn i graviditeten med troa på rosa skyer, og kom som ett sjokk først å bli så inni hampen dårlig, spydde masse hver jævlige dag i pver 3 måneder, og selv når det bedra seg var det ikke moro, kosa meg ikke i det hele tatt og når gutten ble født, så jeg denne klumpen komme ut av meg og jeg var kun glad for at det var overtått, tok meg måneder å bli ordntlig glad i ham og jeg hadde fødselsdepresjoner...nope it's not all it's cracked up to be!!

[Anonym bruker]

Du er ikke alene, trøst deg med det.Mitt første svangerskap var ikke så ille, til tross for bekkenløsning og ekstrem halsbrann, men dette svangerskapet tar kaka. Du beskriver mitt svangerskapi innlegget ditt, bare at jeg har lagt på meg 25 kg og ikke klarer å gå ut lenger (pga bekkenet). Hvis jeg blir kjørt til døra til en kafè (f.eks) og blir hentet rett utenfor, kan jeg dra på kafè eller besøk. Shopping har jeg måttet slutte med, jeg klarer ikke å gå mellom reolene lengre.

 

Gråting, ja..... i går gråt jeg en halvtime fordi sønnen min våknet for tidlig av dagluren sin, jeg ville bare være alene litt lenger.....Da jeg skulle fortelle mannen min om det,begynte jeg å gråte enda en gang. Jeg skjønner jo at det er hormoner inni bildet, men mye av det er for at jeg er konstant sliten.

 

Nei, svangerskap er visst ikke min greie :-) Vi får trøste oss med at det går over, og det kommer noe helt fantastisk ut av det, som er verdt alt sammen :-)

[Anonym bruker]

Det er vel i og for seg en trøst å vite at jeg ikke er alene om å ha det sånn, men jeg er like fortvilet uansett.

[WildPrincess]

Sett bort fra de ekstra kiloene som du nevner så vet jeg godt hva du prater om. Var absolutt helt tømt for energi og var kvalm i 9 mnd... hadde de siste brekningen under press riene så du kan trygt si at det fulgte meg helt frem. Endte opp med å være sykemeldt og mer eller mindre isolert i hele svangerskapet... orket veldig lite og om jeg tok en tur på senteret eller grilla med venninnene mine en kveld så var jeg slått ut i de to neste dagene. Det var tungt og jeg brukte dagen på mye surfing...

 

Jeg var selv forberedt på svangerskaps depresjoner og prøvde og jobbe med meg selv for å unngå at den snek seg innpå... hadde en samtale med jordmor tidlig i svangerskapet men kom ingen vei med det, følte ikke hun tok meg på alvor. Endte opp med å utelukkende gå til lege hele svangerskapet og hadde ikke kontakt med jordmor i det hele tatt. Jeg klarte å holde det unna, men hadde mange tunge dager. Det var langt fra noen dans på roser å gå gravid og jeg var helt sikker på at jeg aldri gjøre det igjen.

 

Nå derimot er vår lill engel snart to og vi har lagt planer om en nr to Så med tiden så glemmer man... men det skal sies at jeg aldri har syntes så synd på meg selv som når jeg hadde min første omgangssyke etter fødselen... da kom minnene tilbake for fullt.

 

Noe som fungerte for meg var å skrive når det ble veldig tungt... skrev mye tull som bare er ment for mine øyne og mye som jeg aldri kommer til å lese igjen men det fungerer der og da

 

For noen så løsner det veldig etter at babyen kommer.... men vær obs på at det kan slå begge veier. Ikke vær redd for å søke hjelp, del tankene dine med noen profesjonelle... det er ikke sikkert de er så "tåplige og ubetydlige" som man selv har lett for å tenke.

 

For min del hadde jeg en helt fantastisk fin vann fødsel og jeg fikk verdens enkleste, roligste lille jente. Jeg pleier å si på spøk at jeg gjerne kan gå kvalm i 9 mnd om jeg blir belønnet med en slik unge

 

Lykke til og husk at dette kommer til å gå over... fortsett og tell ned og ta en dag om gangen

[Anonym bruker]

Jeg har i det minste sluppet unna kvalmen jeg da