Min flotte fødsel :-)

[2010 Mammaen]

Vil dele min drømmefødsel med dere - og spesielt alle førstegangsfødende her inne :-)

 

Historien kommer sent, med forklaring om hvorfor på slutten av innlegget.

 

 

Fredag 21. mai var dagen det hele startet, og jeg var da 4 dager over termin. De siste dagene før fødsel hadde jeg ikke merket noe spesielt, med unntak av at jeg sov urolig de siste tre nettene. Hadde sovet godt og var i god form helt frem til slutten, selv om magen selvsagt var ganske stor etterhvert. Kvelden før fødselen var vi ute og spiste middag med familien for å feire en bursdag, men det var ingen tegn til at det skulle skje noe det kommende døgnet. Sov urolig den natten og hadde som vanlig litt kynnere/menssmerter, men i tillegg hadde jeg et press i nedre del av magen som var konstant. Tenkte ikke at dette var den spede begynnelse på noe som helst Nesten som jeg hadde fått meg et slag der nede og det var en smerte som følge av det. Våknet og sovnet flere ganger. I halv seks tiden sto jeg opp for å gå på do, og oppdaget en liten blødning. Bittelitt blodblandet utflod – såkalt tegningsblødning. Det var mindre blod enn jeg hadde forestilt meg det er ved tegningsblødning – men da tenkte jeg at «jaja – nå er det noe på gang i alle fall» og synes det var veldig bra, ettersom jeg hadde begynt å bli litt lei av ventingen på gutten vår. Fikk ikke sove igjen etter dette, og skrev noen innlegg på bim, og slappet av med pcen. Hadde noen regelmessige tak, men det var ikke så vondt så jeg tenkte ikke at dette var «ordentlige» rier. Var som menssmerter og kynnere om hverandre. Sendte mannen på jobb rundt klokken 9, uten å si altfor mye. Jeg tenkte at dette kan godt bare stoppe opp også, så det er ikke noe vits i å holde han hjemme uansett og jeg klarer meg jo alene hjemme. Takene tok seg opp, og rundt 10 skrev jeg et innlegg på bim om at jeg trodde jeg hadde rier. Dette varte en times tid og jeg skrev en sms til mannen om at han måtte passe på telefonen sin, for det kunne skje noe i løpet av dagen. Etterhvert dabbet det av igjen og jeg gikk og la meg ettersom jeg ikke hadde sovet så godt. Avtalte å gå en tur i det nydelige været med en venninne kl 14, så ville slappe av litt før det. Lå og slumret litt, og fikk slappe godt av. Dette satte i gang takene igjen og da klokken var 13.30 og jeg skulle ut og gå tur hadde jeg regelmessige rier igjen. Jeg var nå helt sikker på at dette var rier, selv om de fremdeles ikke var grusomt vondt. Jeg gikk ut og snakket litt med søsteren min på telefonen på veien til venninnen min og tok en hvit løgn om at jeg hadde «litt vondt» og var enig med henne om at det kanskje skjer noe i løpet av helgen ;.) Ville ikke at hun skulle vite for mye om hva som var i gjære. Kl 14 traff jeg venninnen min og gikk en lang tur. Riene økte på gjennom hele turen, og jeg prøvde å undertrykke det så godt jeg kunne, så det var først helt på slutten hun merket at jeg hadde vondt. Hun spurte om hun skulle kjøre meg hjem, noe jeg takket ja til (nå var det begynt å gjøre ganske vondt) og hun spurte om hun skulle følge meg inn siden mannen var på jobb. Jeg sa at det ikke var nødvendig – og at det gikk fint. Da jeg kom inn var klokken blitt 15.50 og jeg ringte mannen og sa at det var på tide å komme hjem. Han hadde det ikke travelt, så han «skulle bare fikse noen småting» og jeg gikk i gang med å registrere riene. Det var ca 3 min mellom hver rie og de var vonde! Jeg begynte å tenke på sykehusbagen og tok den frem. Riene kom tettere og ble vondere, så etter 20 min ringte jeg mannen igjen og sa at «nå kommer du med EN gang» det er 2 minutter mellom riene! Han fikk farten opp, men siden det var fredag før pinsehelgen og mye trafikk sa han at det kunne ta litt tid å komme hjem. Jeg ringte føden da jeg la på med han og fortalte at det nå var to minutter mellom riene, men at de kun varte i overkant av 30 sekunder. Damen på telefonen ba meg vente hjemme, og ringe igjen når de varte i 1 min. Jeg hang over kjøkkenbenken ved hver rie som nå var rimelig vond. Fikk begynt å bytte klær mellom riene, men pausene var korte, så det gikk sent. Mannen kom etter ca 30 minutter, og vi fikk da pakket resten av bagen og jeg fikk spist mellom riene og hang over mannen ved hver rie. Det var en lettelse å ha han der når smertene ble så sterke. Jeg klarte bare å stå og henge over mannen, kunne ikke sette meg ned eller ligge. Da vi var ferdig å pakke varte riene i 1 minutt og kom med knappe 2 minutter mellom, og jeg ringte igjen til sykehuset. Fikk da beskjed av koordinatoren der om at «du får komme inn da, så får vi se hvor langt du har kommet». Må si jeg følte at hun ikke trodde meg, og at dette ville ende med hjemsending – en skikkelig kalddusj! Men da fikk jeg store problemer med å skjønne hvordan i huleste jeg kunne komme meg ned i bilen og sitte der på vei til sykehuset – siden jeg bare kunne stå! Det var litt av en utfordring. Heldigvis dabbet riene litt av når vi gikk til bilen, og jeg klarte å sitte greit i bilen. Fikk til og med stoppet på veien og kjøpt litt drikke på veien ;-) Med meg på parkeringsplassen i bilen med rier var nok sikkert litt av et syn. Men men... Da vi kom inn på føden kom koordinatoren fra telefonen og sa at jeg kunne gå inn på fødestuen. Jeg la meg ned på sengen, og hun sjekket åpning. 5 cm! Det var bare å bli på fødestuen, så ville det komme en jordmor snart og hjelpe oss. Jess tenkte jeg! Det var virkelig en lettelse at jeg var kommet så langt allerede, og mannen ble også veldig glad for at det ikke ble noen bomtur og for at vi nå skulle få ut gullet vårt. Klokken var nå blitt ca. 18. Inn kom verdens mest fantastiske jordmor som sjkket hjertelyden til babyen med en doppler (han hadde det supert!) og så tilbød hun meg akupunktur. Jeg takket ja, og fikk satt noen nåler mens jeg hang over prekestolen. Om det virket vet jeg ikke, men jeg ville uansett prøve. Mannen holdt meg i hendene hele tiden, og var i umiddelbar nærhet hvert eneste sekund hele tiden. Noe som var helt nødvendig og betryggende. Stemingen var rolig og avslappende og jeg følte meg helt trygg på at dette ville gå bra. Sa at jeg ville prøve badekaret, så når akupunkturen var ferdig tappet hun i vann. Fikk satt et klyster, men klarte ikke ligge så lenge å vente på virkningen for riene kom nå så tett og jeg synes det var vondt å ligge. Kom meg ut på toalettet og da kom slimproppen sammen med det andre som skulle ut. Herlig! Kom meg opp i karet, og det var deilig! Tror ikke smertene ble så mye svakere, men fikk virkelig slappet av og fant roen oppi der. Etter en times tid i karet, ca kl 20 sjekket hun åpningen igjen og det var da nesten 8 cm! Hun sa at nå er det ingen i verden som ville gitt deg epidural, så nå klarer vi oss uten. Noe jeg var helt innstilt på og ikke hadde bedt om heller. Det var nå veldig vondt og jeg var helt i mon egen verden. Ble virkelig selvsentrert i smerten. Glemte babyen, selv om hun med jevne mellomrom sjekket hjertelyden hans for å sikre seg om at han hadde det bra. Jeg hadde sagt at jeg ville prøve å føde i vann hvis det gikk, noe hun synes var helt flott. Men etter 2 timer i karet dabbet riene litt av, og en sjekk viste at åpningen ikke var blitt så mye større. JM ville derfor ha meg opp av karet og inn i sengen igjen. Prøvde der å ligge over saccosekken på magen en stund, noe som var skikkelig ubehagelig, men som var effektivt. Riene kom kastet på meg igjen og plutselig var det så og si full åpning – kun en liten kant igjen. Hun ville ikke ta vannet, fordi det beskytter babyen inni der, og hun ville heller at det skulle gå av seg selv. Klokken var nå blitt 22 og det var vaktskifte. Fikk en ny jordmor som jeg ikke stolte så på, og som fikk høre noen sannhetens ord når hun hele tiden skulle plukke på/kjenne på magen min ved rier, og presse mot endetarmen ved rier. Hun skulle også sjekke åpning flere ganger, noe jeg ikke ville. Jeg hadde jo full åpning. Sa jeg kunne begynne å presse litt hvis jeg ville – noe jeg ikke følte for å gjøre. Riene dabbet litt av igjen (tror ikke jeg fikk slappet skikkelig av med den nye jordmoren) så hun valgte å ta vannet. Så på neste rie ville hun stikke hull på vannblæren. Hun så gjorde, noe som heller ikke førte til mer rier/pressrier – kun en grusom lukt av fostervannet. Synes det var skikkelig ekkelt! Jeg hadde MASSE fostervann (som jeg var klar over) så det piplet og piplet og tøt ut ved hver rie resten av fødselen. Klokken var nå ca 23. Jeg kom meg over fra magen til ryggen over saccosekken med mannen bak meg. Jeg fikk beskjed om å presse, noe som var helt umulig og desidert det verste ved fødselen. Jeg hadde ikke pressrier, og kroppen nektet å presse fordi det var så vondt. Det strittet bare helt i mot å presse. Etter en stund klarte jeg likevel å presse, og babyen beveget seg veeeldig sakte nedover i bekkenet. Etter en stund kom pressriene, og da fikk kroppen den ekstra hjelpen den trengte, og pressingen ble effektiv, samtidig som det ikke var så vondt å presse lengre. Det var som om pressingen utlignet riene. Virkelig motiverende! Samtidig hadde jeg nok også nå fått bedre teknikk på pressingen. Babyen kom derfor frem i åpningen etterhvert, og jordmoren lovet «masse svart hår» noe som var helt uvirkelig beskjed å få (både fordi jeg skjønte at det var en baby der som snart kom ut – og fordi jeg forventet en baby med lite, blondt hår). Jordmor nummer 2 (i mangel på barnepleier) kom nå inn for å være der når babyen kom ut. Etter nye minutter med pressing kom gutten var ut i en fart! Jordmor rakk ikke å ta han i mot, men han landet på sengen. Han gråt bittelitt da han kom ut, men rakk ikke så mye for da jeg fikk han på brystet roet han seg med en gang. Far fikk klippet navlestrengen og vi fikk nyte synet av vår perfekte gutt! Han var virkelig helt fantastisk nydelig, og kom på helt perfekt vis med hodet ned og navlestrengen langt unna halsen hans. Morkaken kom etterpå ved et lite ekstra press. Klokken hadde nå passert midnatt, og jeg hadde som førstegangsfødende født på 6 timer uten smertelindring! Det synes jeg var helt fantastisk og en virkelig seier! En helt utrolig opplevelse. Jeg hadde babyen på brystet hele tiden, også når jeg skulle sys sammen etterpå. Jeg hadde hørt at syingen ikke var noe ille, for man er så øm fra før at det ikke kjennes så godt – men det stemte ikke for meg! Det var virkelig vondt å bli sydd, og det var virkelig, virkelig vonde etterrier når man lå der også. Dette var jeg ikke forberedt på, og synes det var virkelig ille og meningsløse smerter.

 

Etter syingen fikk vi komme opp i sengen igjen og babyen fikk prøve å suge ved brystet. Vi fikk tilbringe natten sammen alle tre. Etterpå kom jm med mat til oss, og vi fikk spist litt før vi slappet av litt. Dvs baby og pappa sov, mens mor var så våken at hun ikke fikk sove.

 

Resultatet var verdens nydeligste baby, vår etterlengtede gullskatt! Han var 3750gram og 52 cm lang. Helt frisk og perfekt!

 

Etter et fantastisk svangerskap og en drømmefødsel måtte jo jeg også få litt vansker... Etter fødselen har vi slitt med ammingen, og tette melkeganger. Det utviklet seg til brystbetennelse med godt over 40 i feber og jeg har vært skikkelig dårlig. Brukt mye tid hos lege, på sykehuset og mye penger på apoteket! Mannen har overtatt min permisjon og er nå hjemme på 4 uken. Ikke akkurat sånn jeg trodde det skulle bli... Men det går bedre nå med amming og antibiotika har tatt brystbetennelse og en skikkelig uvi jeg fikk på kjøpet. Håper det holder seg unna, at energien kommer tilbake og at vi bare kan nyte tiden med verden herligste lille gutt! Han er snill som dagen er lang, stille og rolig og vi kunne ikke bedt om noe bedre.

 

Lykke til til alle som venter! Ventingen er kjedelig, men plutselig er den over :-)

[ma♥med 2 små jenter♥]

Gratulerer så mye med prinsen! Takk for en flott historie! Du h¨ores ut som en rolig person som greier å bevare kontrollen, og det kom du nok langt med under födsel. Godt å lese for en med litt födselsangst (venter nr. 2).

 

Håper virkelig du er helt kvitt brystbetennelse og UVI nå! Kos dere så masse :-)

[Mammaønske]

Gratulerer! og tusen takk for at du delte historien din :-)

Håper brystbetennelsen gir seg og at du får skikkelig nyte tiden sammen med guttene dine. Kjenne eg verkeleg gler meg til å føde no!

[katta76.med 2 store og 2 små.]

Så flink du har vært til å formulere deg! Gratulerer så masse med gutten. Håper du kommer deg litt snart. hadde 2 gng etterhverandre m brystbetennelse selv med 41 i feber, heeelt grusomt! God bedring.

[magnolia78]

Flott historie! Ville bare si, som de andre her, at det er veldig fint å lese slike historier for oss andre førstegangsfødende, det er så utrolig mange historier å høre om vanskelige fødsler så da er det bra at noen formidler "mer positive" historier også.

 

God bedring og kos dere masse med den lille:)

[DollyD ♥ Vida & Mikkel]

Gratulerer så mye til dere alle sammen!

Og for en flott fødselshistorie :=)

Jeg er 2.gangs - men satt veldig pris på å lese allikevel!

Lykke til da, klem meg

[Pikenurk nr 2ღFødt 17.juli:)]

Gratulerer:-)

[Rottisjenta]

Gratulerer så mye og tusen, tusen takk for at du ville dele dette med oss. Sitter her med tårene rennende jeg da, så fint synes jeg det var

[*rottiemama*endeligmamma]

Gratulere masse med gutten )

[2010 Mammaen]

Takk alle sammen :-) Veldig hyggelig med positive tilbakemeldinger! Glad for at dere setter pris på historien min, og kan jeg få noen til å glede seg til egen fødsel er det jo fantastisk.

 

Her går det bedre og bedre for hver dag, og vi koser oss masse sammen. Dere som venter har mye å se frem til!

[Vimse + gullene]

heisann!! flott historie:) bra med alle detaljene. er også 1 gangs og hadde en flott fødsel sist lørdag, om enn heftig mend 3,5 t på sykehuset uten bedøvelse. Jeg er så enig, så enig med deg når det kommer til sying og etterrier, det var så fælt atte! måtte puste meg igjennom dem! men NÅ er alt glemt, så det kose deg med gullet ditt!

[Dragen...]

Jeg også synes du har formulert deg kjempebra!

Jeg er 3.gangs og fortsatt er det godt å bli litt beroliget før fødselen:)

 

Håper du blir helt frisk snart så du virkelig kan kose deg med nurket ditt!

BRA JOBBA!!

[minimimmi]

Det var utrolig bra skrevet, det må jeg si meg enig i! :-) Ble litt letta selv nå, er også førstegangs, og ønsker også minimalt med smertelindring, så godt å se du klarte det så fint! :-)

 

Håper alle andre plager har gitt seg, snakk om uflaks, skjønner at dere ikke hadde tenkt at det kunne skje.... Ble overraska selv av lesninga på slutten der. Det ene etter det andre... Huff, håper du er bedre nå :-)

 

Gratulerer så mye med gutten og ønsker dere en kjempefin sommer sammen! :-)