Har et dårlig forhold til samboreren min?? Noen som kan gi noen gode tips?

[Anonym bruker]

 

Jeg vet han er gla i meg,jeg vet at han vil gjøre alt for å beholde familien sin, men det i seg selv er ikke nok...

 

Han er sint,oppfarende og irritabel. Kommunikasjon har sviktet for lenge siden og ting som burde bety noe for han driter han en lang masj i. F.eks å gjøre seg pen for meg eller at babyen vår på to mnd trenger kokte flasker og smokker (han mener det er tull og overhysteri). Vi er ikke kjærester. Han begynte å snuse for 2 år siden. Han visste da at jeg HATER snus og dermed har vi sluttet å kysse ( fordi han får sånn vanvittig dårlig ånde av snusen også har han den i munnen 24/7). Noe jeg har prøvd å forklare han er en viktig av et forhold for min del.

 

Vi har prøvd terapi uten at det har hjulpet. Jeg har prøvd å dra uten at jeg har klart. Dette fordi at han klarer å lure meg eller overtale meg til å prøve på nytt. Vi har hatt utallige oppvasker hvor han lover "bot og bedring", men skjønner jo at det er for min del og ikke for hans del at dette skjer, og da er ikke de riktige betingelsene til stede for at det skal fungere. Det holder som oftes bare en uke eller to.

 

Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg er sammen med han. Er kommet til et punk hvor jeg ikke finner han tiltrekkende, er mye sint og irritert på han. På samme tid har en noen egenskaper som jeg verdsetter høyt. Han er trofast og veldig glad i vår eldste jente (han sier han ikke får så mye ut av vår minste enda...er vel bare slik han er. Var slik med hun eldste til å begynne med også. )

 

Det kjennes ut som det har gått så lang tid og så mange år at dette er et problem som ikke kan løses(vi har vært sammen i 8 år). Vi har ikke respekt for hverandre lengre... Og vi har pratet "hull" i problemene. Hvorfor klarer jeg ikke å dra?? Er det på grunn av ungene eller er det pga livsituasjonen (begge enda studenter)? Jeg skjønner ikke hvorfor..

 

Håper noen har noen hjelpende og trøstende ord.

[Anonym bruker]

Ikke en god situasjon nei..., og egentlig så er det bare du som kan kjenne etter hva som er rett...

 

MÅ jeg gi et råd, så ville det være FLYTT !! Høres ut som du har prøvd det meste, uten nytte.

 

Flytt og vær borte MINST et halvt år, da først får han rekke å kjenne på hvordan det faktisk er å være alene. Og han vil skjønne at han må gjøre forandringer. Kan hende dine følelser vil blusse opp igjen også..

 

Skjønner han det fortsatt ikke, vel, da er det bare over...

 

Vær sterk, ting kan bare bli bedre !! )

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hvordan du har det!

 

Kunne nesten skrevet dette selv..Og jeg klarer heller ikke gå, selvom jeg innerst inne vet at jeg burde.

 

Er lei av å kaste bort tid på en gutt som kun lever fra dag til dag, og som setter seg selv først. Ikke gidder han å prøve engang å ordne opp i ting som han har gjort mot meg..

 

Jeg kan desverre ikke gi deg noen trøstende ord, for jeg er like "dum" selv som enda er sammen med en slik mann.

[Anonym bruker]

Huff, er en sjikkelig vanskelig situasjon du har havnet i her

 

Mitt råd er det samme som jeg vet du synes er det rette. Å dra!

Ser jo som du skriver at du ikke vil dette mere, da du har prøvd alt å det ikke funker mere.

Jeg opplevde samme situasjonen med min eks, som også er pappan til min datter på 1 år. Han bare brydde seg rett og slett ikke.

Han brydde seg om meg og jenta vår, men brydde seg bare ikke nok til å opprettholde forholdet. Han brydde oss ikke om oss, og tok meg for gitt! Vi gjorde det samme som dere..snakket så mye om problemene våre at det tilslutt ikke var mere å snakke om.

Nå ser han hva han har gjort feil! Å det er alt for sent. Jeg har en ny kjæreste som gir meg alt det jeg vil ha og det jeg alltid har sett etter , men som han som "brydde seg så mye" ikke var interisert i å gi.

Du sier han vil gjøre alt for dere. Tydeligvis ikke nok!

 

Det er to typer mennesker. De som fatter det, og de som ikke fatter det.

Første gruppen ser problemet, og lover å endre det. De prøver å endre seg, kansje de klarer det kansje ikke men fortsatt kommer man lengre.

 

Den andre gruppen er de som ikke ser hovedproblemet! De ser ikke at det er en enkel ting som utløser en hel del andre småproblemer. De forstår ikke at om de tar tak i hovedproblemet og gjør noe med det vil alle de andre problemene mer eller mindre bli borte. De menneskene lover at alt skal bli bedre, men det skjer ikke noe for de forstår rett og slett ikke hva de kan gjøre. Disse menneskene skjerper seg aldri!

 

Det er alltid vanskelig å forlate. Ikke fordi det trenger være følelser eller at man ikke vil leve uten den andre, men fordi man kansje er redd for å bli alene? Man er redd man skal føle man har gjort en feil? Man er redd dette blir å påvirke barna negativt? Eller kansje at man skal såre den andre så mye at samvittigheten ikke vil la deg dra?

 

Alle vil få det bedre av å ikke være innblandet i et negativt forhold. Alt tar tid å venne seg til, men ting blir bedre!

 

Mange av hovedgrunnen til å ha en kjæreste er jo basert på kjærlighet, tillit, forståelse og respekt! Hvor alle delene skal være gjensidig!

 

Hvorfor være sammen med noen som ikke gir deg noe av disse tingen?

Tenk på hva du får ut av dette!

 

Å vær egoistisk når du finner ut av dette! Barna deres vil få det bra uansett! Omså bedre om de lever i et hjem med mye negative følelser.

 

Lykke til! Sender en klem C

 

 

[Anonym bruker]

 

Er så synd at det har blitt slik. Vil jo så gjerne at det skal fungere,men vet at følelsene mine er borte.. Må nok prøve å stålsette meg og få det gjort. Er jo ikke bra for ungene mine heller...

 

Takk for alle svar!

 

Hi