Noen som er/har vært selvskadere her?

[Anonym bruker]

Hva sier dere til barna når de spør?

Hvordan skal man forklare arrene?

 

Trenger tips siden min 3-åring har begynt å bli veldig nysgjerrig på armene og beina mine...=/

[.Ann.]

jeg forstår at det er vanskelig å vite hva en skal si, jeg vet jammen ikke noe konkret, men jeg tror kanskje at han ikke trenger så kompliserte forklaringer når han er så liten. gjøre det så enkelt som mulig, kankje bare si at du har arrene fordi du skadet deg, uten å utbrodere, men at de har grodd og arrene ikke gjør vondt lenger, de er der bare.

( om det ikke er nå nylig de har kommet til da)

det kommer jo litt an på hvordan historien din har vært, men jeg tror det kan være greit å avdramatisere litt i forhold til småbarn, slik at de ikke blir så skremt. når de får en forklaring så er de ofte fornøyd med det og lurer ikke på det lenger.

 

så kan du heller forlelle mer når barnet er større og klarer å forstå.

 

jeg har noen arr selv, heldigvis bare fra en kort periode i tenårene, så de viser ikke så mye lenger. jeg kommer antagligvis å snakke med henne om det senere når hun blir større likevel.

forklare at av og til når en er veldig lei seg, og har vondt inni seg, så kan det en liten stund føles bedre når en har vondt utenpå, og da kan en gjøre slike slemme ting mot seg selv.

 

eller noe i den dur.

 

 

[Anonym bruker]

Ærlig talt....sånt driver man bare ikke på når man har barn...!

Regner med at du fortsatt driver på, og at problemet er å forklare nye arr som dukker opp?

Fy søren, det må gå an å ta seg sammen for ungenes del!

[Anonym bruker]

Vel, man røyker også når man har barn - svært mange!

Skading kan faktisk være like avhengigskapende som røyk!

Om jeg ikke skader, får jeg abstinenser og blir ekstremt dårlig psykisk.

 

Det er ikke bare-bare å ta seg sammen. Hvertfall ikke med stemmer i hodet og en psyke på bunn.

 

Arrene er gamle - nye arr er på steder som er skjult. Uansett, så er det vel en del som har arr fra før de ble gravid som de må forklare? Man må få lov til å få barn selvom man har vært selvskadere!

 

Uvitende vesen...!

[Anonym bruker]

Så trangsynt du er!

[Anonym bruker]

selvskading er ikke noe man vil, men noe man føler man må for å få det bedre en stund. jeg er selv skader, sminker arrene bort hvis jeg skal noe, men ellers bryr jeg meg svært lite. jeg sa til mine stebarn når de spurte, at jeg skadet meg for en stund siden, men at det var ikke noe å bry seg om, det er bare arr. etter det har de ikke sagt noe. og til voksne som spørr, sier jeg på en humoristisk måte "jeg har slåsst med en tiger, dessverre tapte jeg" da er det ikke noen fler spm nei =)

 

trangsynt er de som sier skjerp dere.....så enkelt er det F... ikke...skam dere, dere som lever i deres egen perfekte verden og tror alt er forbanna enkelt, du skulle ha fått levd i en selvskaders sko, da hadde pipa de fått en annen lyd!!!

[malingus]

Jeg er selvskader og skammer meg overhodet ikke!

Har begge armer fulle av store, lange, stygge arr.

Ja tenk jeg har skadet meg etter at jeg fikk barn! Fy skam meg...

Fy skam alle syke mennesker. Alle som ikke greier helbrede seg selv eller bli helbredet av barnet sitt! Fyttirakkern altså...

 

Vet du HI, jeg har tenkt mye på dette og også pratet mye med min blivende samboer om det. Han har en datter på 6, jeg en på 2,5.

Og vi må jo være enige i hva vi skal si.

Jeg tenkte vel før at jeg ville være ærlig på en eller annen måte. Ihvertfall ikke lyve. Og at jeg ihvertfall skulle si noe sånt som swinging sally skrev ("noen ganger når man har det veldig vondt inni seg..."). Men vet du, jeg har revurdert det. Barn skal bli rimelig store, voksne kanskje, før de virkelig kan forstå det. Jeg vil ikke lære datteren min at dette er en metode som kan lindre smerte. For det gjør den ikke.

Barn gjør ikke som du sier, men som du gjør.

Så selv om jeg sier til henne/dem at dette ikke er lurt, så har jeg da lært dem det. Og jeg tør ikke ta sjansen på at de prøver det noengang.

Det kan være livsfarlig pg er svært avhengighetsskapende!

Mange mennesker som ikke skjønner noe av dette. Trangsynte mennesker som ikke skjønner hva det vil si å slite. Å ikke greie være sterk.

 

Vel uansett, det vi har blitt enige om er å bare lyve.

Kommer ikke til å finne opp en fantastisk historie om hva som skjedde. Bare si at det skjedde en ulykke, men at det er lenge siden og at det nå bare er merker.

Nabojenta på 6 spurte her forleden og ville ikke helt gi seg. Jeg ble litt satt ut og visste ikke helt hva jeg skulle si. Så jeg sa at det er ikke noe å prate om. Sa det til kjæresten min etterpå, og han sa noe som er både riktig og viktig: det er helt ok å si til barn at man ikke vil prate om enkelte ting. Man behøver ikke alltid svare og fortelle. Barn må lære seg å respektere andres grenser for hva de vil prate om.

 

Hva du skal si får være opp til deg, men jeg mener det er en risiko å ta å begynne å forklare hvordan det virkelig henger sammen.

[Anonym bruker]

Tusen takk for seriøse svar fra enkelte av dere:)

 

Jeg har prøvd å sminke bort arrene, men siden de er store og lillafargen ikke går vekk, ser man de altfor godt, i tillegg til at armen min er så vanvittig "bulkete"... Går uansett stort sett med langarmet genser da - men skal til syden i sommer - og VET jeg skal tørre å gå i bikini.

 

Legger og lår er jo også dekket, men... På lårene ser de "heldigvis" ut som strekkmerker.

 

Har veldig lyst å lyve til 3-åringen. Vil ikke at så små skal face realiteten så altfor tidlig. Kanskje en idè å si at vi ikke snakker om det - men jeg er så redd spørsmålet går på repeat.

 

Jeg vet jo at dem EN dag finner ut av sannheten - men ved 3-årsalderen? Huff, angrer hver gang jeg er sammen med disse små. Selvom jeg vet jeg ikke styrer selvskadingen min selv. '

 

Man lyver vel strengt tatt ikke om man sier ulykke likevel? Det er jo en/mange ulykke®.

 

 

[Anonym bruker]

er selv selvskader å har ikke tenkt så mye på det ang når barnet vårt begynnet å spørre. de på armene mine ser man ikke så godt å de på lårene ser jo ut som strekkmerker så jeg holder meg til at det er strekkmerker helt til barnet vårt er voksent, som hun ene over sier, jeg vil ikke lære mine barn at dette er en måte å takle at man har det vondt på, for egentlig hjelper det jo ikke, det hjelper kun der å da. de på armen kommer jeg til å si at jeg har skadet meg(uten å utdype hvordan) men det er lenge siden å det går hilt fint nå. datteren min er foresten straks 3år.

[malingus]

Nei man lyver ikke når man sier det. Bare en forenkling av sannheten.

Det er en ulykke at man behøver å gjøre noe sånt mot seg selv.

I mange tilfeller er det en eller flere ulykker som ligger til grunn for at man gjør det.

Spnn i det daglige er jeg opptatt av å være ærlig mot både min og kjærestens datter. Men noenganger tror jeg faktisk det beste er å lyve.

For å skåne barna. Det er en hensikt med løgnen.

 

Ta på deg både bikini, t-skjorte og skjørt!

Det er virkelig virkelig ingenting å skamme seg over.

Jeg har aldri skjult arrene mine.

Har svart litt forskjellig når folk har spurt, avhengig av hvem det har vært.

Til folk jeg kjenner eller liker sier jeg sannheten. Til de fleste sier jeg sannheten forresten. Men hender jo at man har dårlige dager eller at man ikke vil at akkurat denne personen skal vite, og da bare sier jeg at det er gamle arr og ingenting å bry seg med.

[Anonym bruker]

ærlig talt, slike kommentarer kan du holde deg for god for. du forstår kasnkje ikke at selvskading er en sykdom og en kan ikke bare ta seg sammen.