1 uke igjen og gruer meg til fødselen, hjelp!

[TillaMaria81]

Huff, jeg er førstegangs og har egentlig ikke tenkt så mye på fødselen før nå den siste uken. Håper jo på en måte at det skal skje noe hver dag, men har samtidig begynt få litt angst for å føde. Klarer liksom ikke holde fokuset på det bra som skal komme etterpå (siden jeg er førstegangs), og har hengt meg litt opp i den smerten man skal igjennom, og spesielt selve trykkingen ut har jeg fått helt panikk for de siste dagene. Skjønner ikke hvordan det skal gå an få en baby ut der... hjelp! Redd jeg skal få helt panikk hvis riene starter/vannet går eller hvordan det nå begynner, det er jo liksom ingen vei tilbake... klarer ta meg sammen innimellom og tenke at det skal gå fint, men får noen sånne øyeblikk innimellom der jeg føler skikkelig angst for det å føde...

[bitthen]

Vet hvordan du har det. Nå er det litt lenger til jeg har termin, men jeg har hatt mye av de samme følelsene. Men det er jo naturlig at det ukjente skremmer en.

 

Har slått meg litt til ro med at det faktisk som du sier ikke er noen vei tilbake - ut må h*n uansett samme hva. Prøver å tenke på at det fødes barn hele tiden og har blitt født barn til alle tider.

 

Så må du huske på at det finnes god smertelindring, og at der er mange dyktige jordmødre og leger :-)

Stol på kroppen din, vi er skapt for å føre verden videre. Tenk på hvilket fortrinn vi kvinner har fremfor menn på dette området :-)

 

Det blir helt sikkert vondt, både for deg og meg. Kanskje blir det komplikasjoner også. Det vet man aldri. Men vi lever i 2010 i et vestlig land så vi er uansett heldige.

 

Har ei venninne som hadde sinnykt til fødselsangst, hun gikk i månedsvis til psykolog osv. Da det kom til fødselen gikk det kjempefint, hun hadde en flott fødsel uten smertelindring. Hun hadde i forkant gått å brukt masse energi på å bekymre seg, og det ødela deler av svagnerskapet- og så gikk det så fint :-)

 

Prøv å glede deg over det underet du skal utføre. Det er jo et dagligdags mirakel, og det største som har skjedd i livet ditt (mitt og når det er min tur). Fødselen må ta slutt en gang, det vil bli tøft og man vil nok ha lyst til å gi opp, men babyen skal ut enten man vil eller ikke. Det er utenfor din makt å gjøre noe fra eller til med det. Er det ikke litt spennende å få lov til å oppleve dette da? Det er mange rundt omkring som ville gitt ALT for å få være i din situasjon men som aldri får oppleve gleden av å få barn.

 

Jeg skjønner heller ikke hvordan det går an å få ut en baby på den måten, men skulle det ikke være slik, hadde ikke naturen ordnet det på denne måten ;-) Tror uansett det viktigste er at du stoler på kroppen din og lar denne gjøre arbeidet. Så glemmer du nok rimelig fort smertene når lille tass er trugt plassert i armene dine. <3

 

Er litt redd jeg og, men det hjelper ingen... Det må gå sin gang uansett ;-)

 

[Bellbaby]

Hei :-)

 

Dette er som å lese om meg selv første gangen jeg skulle føde. Hadde helt lik angst og det var helt forferdelig!

 

Vi opplever fødsler forskjellig, men for min del ble det en tankevekker at selve det å trykke ut babyen ikke var det vonde. Det har jeg overhodet ikke angst for denne gangen! Jeg har idag 8 dager igjen til termin, så vi ligger gangske så likt an :-)

 

Min opplevelse av fødsel ble på en måte positiv i og med at jeg hadde så utrolig skrekk at jeg trodde jeg nærmest skulle dø. Og det jeg trodde skulle bli det verste viste seg å bli det beste. Det verste var riene. Jeg klarte fint å puste meg godt igjennom til et visst punkt, men mot slutten følte jeg det ble veldig intenst. Men den "uutholdelige" perioden varte ikke så lenge, og da jeg endelig hadde full åpning og kunne presse var det den beste følelsen i verden! Det var skikkelig digg å endelig kunne presse, å jobbe med smertene istedenfor å bare måtte ta imot og føle seg hjelpesløs. Jeg presset i over 1 time, men lillegutt kom skjevt ned og hodet stanget til ene siden. De bestemte seg for å klippe, noe som jeg også var veeeldig bekymret for. Jeg ble overrasket da jeg ikke kjente noenting til klippingen, var så hoven der nede at det ikke merktes. Sekunder etter kom han ut og det var verdens beste følelse - helt ubeskrivelig. Der og da kunne jeg gjort det hele om igjen bare for å oppleve det igjen! Etter jeg fikk han på brystet kunne de gjøre hva de ville med meg, jeg var helt i ekstase. Ble sydd og alt mulig uten å bry meg.

 

Det er den følelsen jeg lever på nå som det nærmer seg fødsel igjen. Jeg gruer meg til de vonde riene, men gleder meg så enormt til å kjenne den følelsen jeg hadde etter fødsel :-) Og denne gangen vet jeg at det ikke er det å presse ut babyen eller bli klippet som er det vonde, men det i forkant.

 

Sist fikk jeg kun akupunktur og syntes det var bra! Denne gangen ønsker jeg det samme, men gjerne sammen med badekar og evt lystgass (det hadde de ikke sist). Man kan gjøre seg opp tanker om hva man ønsker, men kan hende man ender opp med noe helt annet. Prøv å tenke positivt og at "dette skal jeg klare", for som du skriver så er det ingen vei tilbake.

 

Ønsker deg masse lykke til!!