Jeg er så lei av alt nå...

[Anonym bruker]

Lei av å være samboer, lei av å være mamma, lei av å jobbe....

Det har virkelig hopet seg opp, med en samboer som det siste året har ukependlet, og to barn som krever MYE, spesielt den minste.

 

Når sambo er hjemme er han 100% pappa, men samtidig har han aldri klart å gjøre to ting samtidig. F eks både se etter ungene, og klippe plenen. Neida - det går ikke.

Enten klipper han plenen, eller så leker han med barna. Sånn er det med alt.

Og han blir sur om jeg begynner å gjøre litt småting mens han er dedikert til et sesielt gjøremål - for ungene løper jo litt rundt. Da tar jeg meg nemlig ikke av dem....

 

Siden jeg er aleine med dem hele uka, må jeg selvfølgelig gjøre flere ting samtidig, og legger ikke opp et slikt servicenivå for ungene at jeg gir dem oppmerksmhet og leker med dem hele tida, slik han gjør. Problemet er bare at de ikke klarer omstille seg, og det blir som regel at de henger rundt meg fra vi kommer hjem til de leggger seg - og sutrer og hyler om de ikke får viljen sin. Masmasmas. Hele tida- og ja. Jeg gleder meg til leggetid hver kveld.

 

Det er ikke bare nå som sambo har pendlet det har vært sånn, han har alltid gjort det. Jeg har snakket med han flere ganger- og det har hans mor også , at barn må lære å leke litt aleine - men han klarer ikke overgangen. Når han prøver å si nei til dem, blir det et himla liv.

 

I tillegg gjør han ikke noe etter at de har lagt seg heller, for da er det jo kveld. Han er sliten og må slappe av...Jeg har flere kvelder klipt plenen halv ti, fordi da er det endelig tid til det.

Husvask, handling og hagearbeid faller på meg, i tillegg til full jobb og unger som gjerne ikke sovner før halv ni om kvelden.

 

Jeg er rett og slett fryktelig sliten og lei. Og jeg kunne tenkt meg å bo aleine en stund.

 

Flere ganger har jeg forklart han at jeg trenger å ha litt alenetid hjemme, at han f eks tar initiativet til å ta med ungene ut eller bort et sted. Men nei, de går heller på rommet og leker der...Det blir jo ikke det samme.

De eneste ganene han tar med ungene på hytta aleine, er når jeg har jobbehelg. Da gleder jeg meg skikkelig til den helga, selv om jeg blir sliten etter jobb både lørdag og søndag. Nettop fordi da kan jeg komme hjem til tomt og stille hus - og få ta unna en del ting som helger rundtomkring. Bare noe så enkelt som å rydde i et skap f eks.

 

Det er jo litt drastisk å gå fra hverandre også, for vi er jo ikke uvenner på noen måte - det er bare at jeg lengter så fryktelig etter å bare være3 meg selv litt. To timer en vanlig lørdag hadde gjort underverker - men det skjer jo ikke uten at jeg må hive dem ut. Og da blir han dritsur - og hele stemningen blir feil.

 

Forrige helg kom han ikke hjem oga eksamen, og denne lørdagen (som er min jobbelørdag) hadde han avtalt å gå ut med en kompis han treffer veldig sjelden. Greit nok - men det medfører at jeg ikke får sovet lenger enn til klokka seks 20 dager i strekk nå - og samtidig sliter med å sovne om kvelden....Kjenner jeg er helt på randen.

 

HVA skal jeg gjøre ??? Det blir pendling et helt år til...

 

 

[Anonym bruker]

Det virker faktisk forlokkende å gå fra han , og ha ihvertfall annenhver uke FRI fra ungene - og bare være i fred.

Samtidig som jeg da ikke trenger irritere meg over alt osm ikke blir gjort...

 

Jeg høres ut som verdens værste mamma, jeg vet det. Og jeg har alltid vært helt imot en 50/50 løsning ved samlivsbrudd på grun av barna. Men nå føler jeg det går på helsa løs.

 

All ære til alenemødre !

 

 

 

HI