Nå er jeg lei meg...

[Anonym bruker]

Hele graviditeten har jeg vært ganske heldig med humøret. Bortsett fra at jeg har følt meg litt hoggorm inn i mellom, men det må omgivelsene takle til en viss grad.

 

Men nå siste måneden(er i 3. trimester) har jeg merka at humøret ligger lavt. Er ikke sint, men er lei meg. Føler meg nesten deprimert. Merker at sambo ikke er så interessert i meg nå som jeg er gravid. Har hatt sex kanskje 3-4 ganger i løpet av HELE graviditeten. Jeg bor langt fra min familie og gamle venner. Han har alle rundt seg og har bodd her i hele sitt liv. Føler meg alene og alt for avhengig av han. Har noen få venner, men kan ikke bare svippe meg i bilen og føle meg så fri som han gjør.

 

Er redd for at det ikke bare er hormoner som forårsaker dette. Hva om det er min livssituasjon som ikke er bra?

 

Tenker på at nå etter hvert når jeg skal ut i permisjon så blir jeg gående bare hjemme og stulle med babyen som jeg selvsagt vil elske. Men hva med resten da? Skal jeg bare gå her med knapt noen andre å treffe enn sambo i løpet av dagen? Hans venner har trukket seg et godt stykke unna etter det ble offentlig at vi venter barn.

 

Føler bare for å å gå å legge meg.

[Anonym bruker]

Kanskje du bør skaffe deg et nettverk Bor du i by? Er jo mange andre gravide du kan bli kjent med, så har du noen venninner under barseltiden også. Evt er det jo også barselgruppe på helsestasjon, så du blir nok sikkert kjent med noen.

[Anonym bruker]

Ja håper på å bli kjent med flere på barselgruppe. Trenger ikke mange bestevenninner liksom... Men det er greit å ha litt flere å kunne ringe bare for å ta en trilletur eller en skravlings på kafe osv.

 

Men jeg har gjort meg en erfaring at det kan være vanskelig som innflytter å bli kjent med folk som har bodd her hele livet. Folk har liksom sine nettverk og er fornøyde med antallet venner og bekjente som er i nettverket. Bor i en by ja. Føler til og med at i nettverket til sambo var de avvisende mot meg fordi jeg var en "inntrenger". Dette var lenge før de var kjent med meg(og de kjenner meg fremdeles ikke), så det kan ikke ha noe med at de bare ikke liker personligheten min om du forstår. De spurte ikke om noen ting for å bli kjent. I løpet av 2,5 år som kjærester har vennene hans kanskje vært på besøk til sammen 5-6 ganger. Og da gjelder dette 4-5 nære venner han hadde før.

 

Takk for oppmuntring. Klem og god sommer til deg.

[Anonym bruker]

Har de ikke bim-grupper der du bor? Det er en fantastisk mulighet til å bli kjent med noen før babyene har kommet. Forhør deg litt med jordmor, hun vet som regel av slike treff

[Anonym bruker]

Kjenner meg forresten litt igjen det du skriver. Min samboer trakk seg unna meg mtp sex ol mens jeg gikk gravid. Der og da tok jeg meg veldig nær av det, men skjønner jo at jeg kanskje ikke var spesielt sexy med den store magen, hehe. Det er helt normalt! Mange menn er tom "redd" for å skade babyen under sex.

Det med venner av samboer kjenner jeg meg og igjen i. For 4 år siden bodde vi på hans hjemplass. Vi hadde i starten et avstandsforhold og flyttet sammen etter bare 4-5 mnd sammen. Tok en stor risk der. Jeg kjente ingen der, forutenom andre enn de jeg gikk på skole med. Vennene hans og jeg har aldri "klikket" sammen, og de 2-3 jentene i vennegjengen hans har ikke vært svært imøtekommende føler jeg..

Heldigvis bodde vi nært min hjemplass når jeg ble gravid for 2 år siden.

Tok aldri iniativ til å bli kjent med noen under barseltiden, noe jeg angrer på. I barselgruppen klikket jeg ikke inn der heller. Store deler av permisjonstiden min følte jeg meg alene, noe jeg ville endret på om jeg kunne! Nå går datteren min på 1,5 i barnehage, og jeg har prater litt med andre voksne der som jeg er blitt kjent med, det er veldig koslig

Er egentlig veldig lett å bli kjent med noen når man har en så stor ting til felles..

Skjønner det er vanskelig å være innflytter, men du klarer helt sikkert å skaffe deg flere venninner om du går inn for det! Lykke til.. Klem fra første anonym.