Når du ikke lenger finner glede ved barna dine

[Anonym bruker]

Dette ene trygge. Dette som du hele veien har vært sikker på. At å glede seg over barna sine det vil jeg ihvertfall alltid.

 

Men hva når de vonde tankene er så sterke at de klarer å overkygge denne gleden. Hva da?

 

Hva når du føler at barna vil ha det bedre uten deg, hva da?

 

Når døden om natten føles mer tiltrekkende enn livet.

[Anonym bruker]

Da bruker du hodet og tenker på at barna faktsik har det bedre med deg i verden. Er man deppa e.l. så oppsøker man hjelp. Du kan spørre hvilket som helst barn i hele verden som har det godt med mor og far, at de ønsker ikke å leve uten dem! Hvor dum går det ann å bli???? Selvmord er egosime. Sorry at jeg snakker fra levra!! Oppsøk hjelp. Snakk med noen. Slutt og være så selvsentrert!!!!! Skam deg. Smikk på lanken osv.

 

Jeg er grusom slem nå, men oppsøk hjelp!!!

[Julelita]

Får hjelp - med en gang!!!

Dette er en forbigående tilstand, du vet at du har gledet deg over livet før, og om du får hjelp til å komme gjennom det mørke og vonde som du nå opplever, vil du oppleve det igjen. Livet har så utrolig mange gleder i vente for deg. Ikke gå glipp av dem. Og jeg kan love deg at barna dine ikke kommer til å få det bedre uten deg, og de kommer alltid til å lure på hvorfor mamma forlot dem om du gjennomfører det du nå tenker på.

[Anonym bruker]

Jeg har heletiden tenkt at jeg vil bli frisk. Dette er en krise, som jeg kommer ut av, sterkere. Men hva om jeg ikke gjør det, hva om jeg bare blir sjukere og sjukere og sjukere..... hva om jeg fulstendig ødelegger barna mine? Hva om de faktisk på sikt vil ha det bedre uten meg som mor?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke suicidal. Dette er ikke noe jeg seriøst vurderer. Jeg bare oppdaget at jeg i stedet for å føle glede over tanken på barna, som jeg alltid pleier. Så følte jeg sorg. Eller redsel kanskje. For at jeg ikke skal bli frisk, og hvordan det vil påvirke dem. Og i et øyeblikk så tenkte jeg. Hva om de faktisk har det bedre uten meg. De er små, og vil knappest huske meg, kanskje er det bedre sånn enn alternativet. Jeg merket plutselig hvor tiltalende tanken var. Hvor skjønt det hadde vært å slippe alt sammen. Og det skremmer meg. frodi jeg er redd for at ja... nei, jeg vet ikke.

[Julelita]

Godt å høre at du ikke seriøst vurderer å ta livet av deg enda. Men det virker på det du sier som om du flørter ved tanken, og det er ikke bra.

Det at du ikke lenger finner glede ved ting som gav deg glede før er faktisk et klassisk tegn på depresjon, og jeg tror at du er ganske langt nede for tiden. Eller kanskje redd for å bli verre? Redd for å ikke klare å komme tilbake der du var før? Uansett er tiden inne for å søke hjelp. For det er nemlig en vei ut, men det kan være vanskelig å finne den alene. Ta kontakt med fastlegen din på mandag, og be om henvisning til nærmeste vop. Det er det beste du kan gjøre for deg selv og for barna dine.

[lady2011]

har det akkuratt på samme måte noen ganger, jeg er gravid for første gang og tenker det, mest lyst til å grave ett stort hull og hoppe ned i....har en samboer som ikke støtter meg, han har nå låst seg inn på ett annet rom og gjort det slutt sier han. men uansett, mørke tanker er jeg kjent med, fikk hjelp for det å var hos psykolog i 3-4 år, med på følgende medisiner, men det hjalp faktisk. jeg kom meg hvertfall på beina, både etter voldtekt og utkastelse. se på barna dine, vet alt er mørkt, men vil du virkelig ikke se på de igjen??

det fins mye hjelp for de som søker og vil ha, jenta mi. kontakt distriskts psykriatisk der du er, de har ikke så lang vente tid, å de er der for å lytte.

 

jeg håper virkelig du får det bedre med deg selv!!

 

go klem

[Anonym bruker]

Jeg har "flørtet" mye med tanken. Men for min egen del. Hvor enkelt det på sett og vis hadde vært for MEG om jeg bare kunne ende alt sammen. Og at dersom jeg ikke hadde hatt barn, så hadde valget vært "enkelt". Men så er det jo disse skjønne barna da. Tanken på dem har liksom alltid hanket meg tilbake til relaitetene. Og realitetene er at jeg ikke kan ta det valget. Tanken på barna er på sett og vis min reddning. Derfor ble jeg så skrmet av mine egne tanker. Hvor er det jeg er på vei hen liksom? Tenk om jeg er på vei til et sted der det rasjonelle ikke vinner.

 

Jeg får hjelp. Men jeg har ikke sagt noe om akkurat disse tankene. De er så store og skumle på en måte...

[Anonym bruker]

Om du ikke lengre finner glede med barna dine så har du ett stort problem! Og jeg håper du får hjelpen du trenger.

Klem

[Anonym bruker]

Det er det som er greien når du er syk. Tankene dine lurer deg! Du dikter opp egne svar på dine egne spørsmål, og du ender opp med å faktisk tro at det er slik. Men i virkeligheten, i andres øyner, hoder og hjerter, så er svaret et helt annet!

 

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har vært der selv.

Dette var for noen år tilbake, og jeg hadde ingen barn. Det jeg hadde var selvmordstanker.

 

Jeg følte det gikk for langt, selvom jeg skjulte det. Følte at det ikke spilte noen rolle hva andre måtte mene om meg, da jeg hadde overbevist meg selv om at ingen brydde seg. Jeg var "ingen" for alle..

 

En dag tok jeg det opp med bestevenninnen min. Jeg begynte forsiktig å si at "jeg tror jeg kan ha en depresjon", og før jeg visste ordet av det, fortalte jeg henne alle måtene jeg hadde sett for meg at jeg kunne ta mitt eget liv, og hvorfor jeg ville dø.

 

Hun reagerte både med sinne og sorg. Hun var sint for at jeg kunne tenke de tankene, at jeg ikke stolte på at jeg var hennes beste venninne og at både hun og mine nærmeste var fryktelig glad i meg osv. Men også sorg for at hun forsto at jeg var syk, og at jeg hadde gått å tenkt i de baner..

Når samtalen den dagen var over, og jeg fikk en klem- forsto jeg at de tankene jeg hadde hatt om andres kjærlighet til meg, var fullstendig forvridde og helt feil. Da var det akkurat som at depresjonen gikk over på 1 minutt.. Jeg var heldig!! Jeg vet det ikke er sånn for alle. Men jeg er også heldig som hadde den bestevenninnen jeg hadde, og fortsatt har. Hun er den viktigste personen i mitt liv, uten tvil. Jeg tenker av og til på at hun har reddet livet mitt. Bare ved å lytte, trøste og ikke minst å få meg til å innse at jeg var syk.

 

Jeg har aldri snakket med psykolog, aldri tatt en "lykkepille". Det holdt for meg å åpne meg for den jeg var mest glad i, og å høre de tingene hun sa

.

Jeg håper at dere som ikke har fått den "åpenbaringen" på samme måte som meg, virkelig søker hjelp på det profesjonelle plan.

 

Det er en sykdom! Ikke gi opp!!!!

Slutt å fokusere på det negative! Høres håpløst ut, men det er det eneste som hjelper. Ta tak i ditt eget liv.. Ingen i verden ønsker deg død. Og det er flere som elsker deg! Spesielt barna dine!!!

[Anonym bruker]

Jeg vil også si at jeg fortalte det til 3 andre nære venninner, kort tid etterpå.

Jeg sa at jeg følte de trengte en forklaring på hvorfor jeg hadde trekt meg litt unna, og vært litt "sur".

De fantastiske venninnene mine sa akkurat det samme som bestevenninnen min sa. De var sjokkert, de hadde ingen anelse, og de sa jeg tok fullstendig feil, og at de var veldig glad i meg.

 

Alle fire har gitt meg en enorm støtte. Jeg er så glad for at jeg fortalte dette til de, ellers hadde jeg gjort verdens største tabbe!

 

04:34