Følelsene sliter meg i to!!!

[Anonym bruker]

Er samboer med kjæresten min gjennom de siste 7 årene. Vi har ei datter på 3 år sammen. Har det helt greit, flest hverdager, men sånn er det vel kanskje for de fleste.

Før jeg møtte samboeren hadde jeg en ganske "annerledes" jobb, jobbet i utlandet i et veldig lite, mannsdominert miljø med høyt press og mye stress. Her hadde jeg en kollega som jeg ble veldig god venn med, vi var knyttet til hverandre (kanskje pga den spesielle situasjonen), og forelskelsen var nok litt tilstede hos oss begge den gangen, men situasjonen tillot oss ikke å la følelsene få fritt spillerom. Han dro til Norge etter avsluttet oppdrag, noen mnd før meg. Det var vanskelig å holde kontakten pga min arbeidssituasjon, og det skled ut i ingenting. Men jeg har tenkt på han jevnlig i alle de årene som har gått.

Har vært venner på facebook lenge, men har ikke vekslet mer enn det vanlige "hva gjør du nå, lenge siden sist, hyggelig å se deg" før i går. Da dukket han opp for å spørre meg om noe relatert til den jobben jeg har nå, og det førte til at vi hadde en lang brevveksling om alt mulig, også personlige ting. Han sa blandt annet at han hadde vært skikkelig forelska i meg den gangen...Han kommer til mitt område neste uke, vil gjerne treffe meg for å diskutere disse jobb-tingene. Jeg kjenner at jeg lett kan la meg falle for han igjen. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Gjøre meg utilgjengelig eller treffe han og se hva som skjer??

 

Hvor mye er det egentlig meningen at man skal følge sine følelser, og hvor mye skal man følge fornuften....???

[Anonym bruker]

Bare husk at gresset er ALDRI grønnere på den andre siden! Om du føler det slik så trenger nok bare gresset på din side litt mer pleie

 

Jeg snakker av erfaring..

[Anonym bruker]

Du er ikke pliktig til å møte ham for å diskutere jobbting. Det virker mest som et påskudd for å møte deg... Si heller at dere kan diskutere det over innboksen på Facebook.

[Anonym bruker]

Åh, takk! Var egentlig det jeg håpet at noen skulle si, tror jeg... Jeg vet jo egentlig det. Samtidig er det jo så fristende å treffe den spennende som får meg til å kjenne det krible i magen av forventning og spenning...

Jeg skal vanne gresset mitt. Starting tomorrow (siden han er borte i kveld). Jeg vil ha tilbake de følelsene jeg hadde for han som jeg nå finner frem til når jeg tenker på "den andre"....

 

HI

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke pliktig. Kan godt hende det er et påskudd, og innerst inne så syns jeg det er helt greit om det er sånn. Han søker hjelp på mitt spesialfelt, og det er mulig at jeg også kan bli en del av teamet som jobber med den saken han vil diskutere. Det lar seg ikke så lett diskutere over facebook, mail eller telefon fordi det innebærer endel dokumenter... Men jeg vet jo at det fins andre han kan spørre som innehar den samme eller bedre kompetanse enn det jeg har på området. Kanskje jeg skal foreslå en mannlig kollega. Men samtidig har jeg jo litt lyst. Kjenner at jeg vil ha både i pose og sekk. Det går jo ikke.

HI