Dette er så utrolig vanskelig..

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke såre pappa'n til jenten min, men det ser ut som jeg må. Vi har kranglet veldig mye en periode før.. Hele forholdet har vært en berg og dalbane. For en mnd tid siden fikk jeg nok! Sa opp leiligheten og jobben, klar til å flytte vekk herfra, tenkte tidligst fra neste uke..

Har ikke greid å si dette til samboeren! To ganger har jeg prøvd å forklare han at jeg trenger å bo alene, jeg fikser ikke å ha han her i hus lengre. Han gråt begge gangene.. Tviholdt på meg, sa han ville være en familie. En laaaang periode har han bare driti i oss. Ikke giddet å stå opp med 1,5 åringen, hjelpe til i hus osv, vært sykelig sjalu og mange lignende ting. Hverdaglige ting. I tillegg har vi så godt som aldri barnevakt, fordi vi ikke har noen her som kan passe. Vi har ikke kranglet på en stund, men allikevel. Han tviholder på meg, og jeg føler meg helt jævlig råtten som tenker sånn. Følelsene er borte.. Når han prøver å kysse meg vil jeg helst bare vri meg unna, selv om han egentlig ikke har gjort noe "galt", jeg finner han bare ikke attraktiv lengre. Vi har ikke sex eller noe lengre, fordi jeg ikke vil. Og han bare fortsetter å mase. Jeg føler meg klar til å gå videre, men vet ikke hvordan jeg skal forklare dette til han. Hjelp? Hvordan forklare han dette? Han har blitt like lei seg hver gang jeg har forklart han hva jeg føler, mens like etterpå tror han at alt er greit og sier " Lov meg at du ikke flytter fra meg". Jeg synes synd på han, derfor er jeg her enda Leiligheten er som sagt oppsagt så iløpet av to mnd må vi ut herfra uansett.. Parterapi er ingen vits i tror jeg, siden jeg vet at jeg har vennskapelige følelser for han, ikke romantiske..