Vurderer å gå ifra barnefaren =(

[Anonym bruker]

Det siste hall åre har ikke vert ett bra år for oss. Vi får ikke det beste fram i verandre lenger.. Vi krangler mye, og voldsomt. Eg har ikke lyst på å ha sex med han, eller noen form for kjærlig kontakt. Så han maser og maser om sex, eller om eg bare kan danse litt for han.

 

Lurer av og til på om eg har mista helt følelsene for han. Eg har heller ikke lyst til dra alene på en tur med han f.eks, fordi eg rett og slett ikke ser for meg at vi kan ha det noe gøy.

Vi har vokst hverandre etter 5 år ser det ut som. vi er fortsatt unge da.

 

Eg suns så sunn på sønnen vårs på 17 mnd, han er det eneste som holder meg igjen. Når eg er lei meg for å kanskje flytte ifra bf, så griner eg kun for at sønnen vårs ikke kommer til å ha foreldre som ikke er i sammen. Eg har heller ikke lyst til at han skal begynne i en ny bhg i byen, der eg kommer til å flytte viss til. Har tenkt litt på parterapi, men da kan vell ikke sønnen vårs være med, så noen på passe på han..

Eg vet med meg selv at vi ikke passer i sammen lenger, og at eg ikke er lykkelig i sammen med han, men eg klarer liksom ikke å dra ifra han, fordi han er faren til sønnen min..

 

Vi hadde en stor drøm om at vi skulle få oss eget hus og større familie om få år. Akurat nå ser det mørkt ut, igjen..

 

Dette var en liten begynnelse. Noen som har noe å si?

Vi har foresten nettop kranglet nå, så eg er litt ekstra opprørt.

Før idag og igår kvell hadde vi det kjekt, nå er antageligvis helga ødelagt, og eg må tilbringe hele helgen(ivertfall dagen) alene inne med sønnen vårs.

Det går veldig opp og ned. vi kan f.eks ikvel også ha det kjekt igjen, men ikke noe sex da.. Huff

[Anonym bruker]

hva vil du, at sønnen deres skal ha en glad mor i et hus, og en glad far i ett hus, eller en mor og en far i samme huse som ikke fungerer??

[Anonym bruker]

Synes dere i første omgang skal gå i terapi/samtale.

 

Utifra det du skriver går sønnen deres i barnehage, så går vel an å få time på dagtid?!

[Anonym bruker]

Eg har ingen råd til deg, men eg har det akkorat likens som deg.. Eg ane ikke heller ka eg ska gjøre.

 

Følelsene e der ikke lengere, veit ikke kor de har tatt veien hen. Tror ikke terapi e noe alternativ for oss..

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg Hi, men vi har to barn og har vært sammen i fem år. Følelsene er fullstendig blåst av veien, ikke er jeg spesielt interresert i å gjøre noe emd det heller. Tror ikke dette er mannen for meg og har på en måte godtatt det, men det er utrolig vanskelig å gå. Har hatt disse tankene i 1-2 år av og på men nå har jeg bestemt meg. Det bør ikke komme som en overreskelse for ham, tror han har skjønt det samme...

[Anonym bruker]

Hvordan klarte du å bestemme deg?

 

Vi nevner det ofte når vi krangler at det hadde vert best å flytte fra hverandre, men det blir liksom ikke. eg har vert på finn for å finne utav pris på leilighet, og vore på nav og sitt hva stønader eg kan få.. Var faktisk en gang at alt såg så positivt ut når eg tenke at nå skal vi flytte, men så tenker eg på sønnen vårs, og da blir eg plutselig ikke så sikker lenger.

Men eg tenker også at det er bedre å dra ifra bf nå når gutten vårs er så liten og ikke forstår så mye av det, enn å vente til han blir større.

Men eg klarer det liksom ikke.

Vi bur i kjellerleigheten til sviges, så blir litt flaut at de antageligvis kommer til å se på når vi pakker ut tingene mine..

 

Hi

[Anonym bruker]

Hei! Veldig gammel tråd dette, men er nysgjerrig på å vite hvordan ting gikk? Da jeg er i samme situasjon nå..

Anonymkode: ee761...5c2