Finnes det noen returstasjon for babyer man ikke orker mer av?

[Anonym bruker]

Gutten min på 11 mnd skriker fra han slår opp øynene om morgenen, og til han legger seg. Han sover godt om natta. Spiser ok. Er noenlunde fornøyd når vi leker, men sutrer så snart jeg prøver å f.eks ta av bordet.

 

Han blir rasende om noen andre enn jeg løfter han opp, og han blir hysterisk når jeg reiser ut en tur og mannen min skal ha han. Bare jeg går i dusjen blir han illsint.

 

Jeg kjenner at skuldrene begynner å komme opp under nakken, og noen ganger føler jeg bare for å gråte selv når han begynner på igjen for n`te gang.

 

Og for dere som begynner å skrike om barnevern, så var altså overskriften humoristisk ment.

[Anonym bruker]

Det kan høres ut som om gutten din har separasjons angst. Har dette pågått lenge?

Det er jo ganske utrolig at ikke engang pappaen får "passe" han. Tror du bare må komme deg ut innimellom, tilslutt vil vel gutten godta andre, i allefall pappaen også.

Han har forstått at om han bare hyler nok, så kommer du tilbake.

[Trollemor75]

Jeg fant ikke noe, men vurderte finn.no.

 

"Pent brukt liten gutt gis bort mot henting, fullt utstyrt..."

 

Hos oss var den "fæle perioden" mellom 7 og 9 mndr, da telte jeg timene til mannen kom hjem om kvelden og ville med stor glede ha gått tilbake i jobb. Nå er pjokken blitt til en 16 mndr gammel engel, så en ting kan jeg si deg: det vil endre seg, det blir bra til slutt!

 

Men ille er det når man er midt opp i det, og du har min full forståelse. Prøv å ta godt være på deg, om du kan det unn deg litt ekstra (massasje, kinokveld, hva som helst hvis det hjelper). Jeg stakk på en helgetur på spa, det gjorde så godt! Prøv gjerne å venne han til at du drar fra han, om han skal i barnehage til høsten må han uansett venne seg til det. La han finne selv ting å gjøre, han må lære å leke på egen hånd etterhvert.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to!

 

Han skal io barnehage ja, og jeg føler meg nesten fæl som gleder meg til det.

 

Når jeg reiser fra han kan han gråte ca en halvtime, men så er han bedre enn når jeg er i nærheten. Tror ikke det er seperasjonsangst, for han gråter ikke av redsel men av sinne. Han har et vanvittig temperament. Legger seg ned og sparker og hyler.

 

Sikkert straffen jeg får for å ha vært så heldig med førstemann. Hun var en liten engel, og er det fortsatt.

 

Nå sover han, og da er han litt enklere å elske:)

[Anonym bruker]

Kjenner meg SÅ UTROLIG godt igjen her.

Her er det sutring dagen lang og nåde meg om jeg skal lage middag som tar mer enn to minutter. (Det går mye i nudler;)

Jeg er stort sett så gåen i både kropp og ører at når klokka bikker halv 8 om kvelden og " lille spetakkelet" har roet seg for kvelden så synker jeg bare sammen i sofaen og bare nyyyyyyyter stillheten, og begynner å grue meg til morgendagen..

 

Første tanna kom i dag.. Håper det hjelper!

 

AArgh...

 

Snart mentalpasient.

 

 

[Anonym bruker]

Kjenner meg så godt igjen her HI.

 

"Galskap er arvelig, man får det fra sine barn" er et uttrykk som stemmer ganske bra i heimen her om dagen.

 

Har selv en på 11 mnd som skal ha oppmerksomhet HELE tiden. Hvis ikke blir det hyl. Er i tillegg litt kjipt at bf ikke gidder å stille opp (null samvær), slik at jeg er alene med han 24/7.

Men er heldigvis en engel om natta, sover fra 19-06.

 

Trøster meg med at det snart går over. Og til høsten begynner han i bhg, så da får vi jo litt tid fra hverandre også. Ikke misforstå; elsker å være sammen med han, men tror vi har godt av å være litt fra hverandre også.

 

Og i tillegg så trøster jeg meg med at jeg er ikke den eneste som har det slik:-)

[Anonym bruker]

Jeg var veldig deprimert hele det første året.var så møkk lei.men det blir bedre:)elsker gutten min veldi nå.1,5 år..syns det første året var et helvete..bitt tennene sammen.det blir bedre..

[Trollemor75]

Jeg må pent innrømme at jeg trives mye bedre med gutten min etter at jeg begynte å jobbe. Man føler seg som en dårlig mor, men på en annen side, sammenlignet med min mor som fikk masse hjelp og støtte fra nærfamilien når jeg ble født, måtte jeg klare det meste på egen hånd det 1. året, med begrenset nettverk der vi bodde, og med mine foreldre i utlandet og svigers over 5 timer unna med bil.

 

Kan muligens forklare en del.

 

Godt er det å se at jeg ikke var alene som syntes det var vanskelig.