Krevende/"vanskelige" barn, foreldrene sine "feil"?

[Lovemelikeyoudo]

Hva tenker dere om dette?

[Gjest irismor]

Kommer helt an på.

 

"fri barneoppdragelse"

Bortskjemte barn

Uengasjerte foreldre

 

Men så er det slik at man kan være så engasjert, streng og rettferdig man bare kan og det ikke har det dugg å si for hvordan barnet er.

 

 

Ingenting er helt svart og hvitt :-)

 

[Fire småtroll]

I noen tilfeller kan det kanskje være sånn, men ikke i alle tilfeller.

 

Det blir jo like svart/hvitt som å si at alle narkomane har hatt en vond oppvekst.

 

Alltid mange faktorer som spiller inn.

[Gjest]

Det kommer an på hva som gjør dem krevende det ...

Om det er babyer/barn som er krevende pga kolikk, vanskelig for å sove / nattskrekk osv er det såklart ikke foreldrenes "feil".

 

Men dårlig oppførsel tror jeg oftest er et resultat av at noe har sviktet hos foreldre, barnehage, andre omsorgspersoner eller i samspillet mellom disse. Det trenger ikke nødvendigvis være foreldrene, men at noe er "galt" i omgivelsene til endel "vanskelige" barn er vel den vanligste årsaken, ja.

 

Eksempler på dette ser man jo på "barneoppdragelse" på TV, i nanny 911 og lignende serier viser det seg alltid at det er foreldrene som må endre seg og at endringen i barnas oppførsel følger endringen i de voksnes handlemåter. Så hvordan vi som voksne oppfører oss (både overfor hverandre, andre og ungene) og hvordan vi håndhever regler, rutiner osv er med på å prege oppførselen til ungene.

 

Jeg tror ikke det er slik at absolutt alle unger med dårlig oppførsel har foreldre som "stryker" i oppdragelse, men at foreldrene har mest av alt å si for barnas oppførsel det vil jeg påstå. Men det er også viktig å tenke på at i endel tilfeller bunner "vanskelig" oppførsel i sykdommer og plager hos barna. Endel tilstander er vanskelige å oppdage og dersom barnet går med plager uten riktig behandling vil vel den frustrasjonen over smerter, misforståtthet osv kunne gi seg utslag i vanskelig atferd. Så det er en veldig sammensatt problemstilling du tar opp her.

 

Så svaret må vel bli at i de fleste tilfeller tror jeg foreldre kunne bidratt / gjort endringer som ville resultert i bedre oppførsel hos barna. I noen tilfeller er det skole/barnehage som burde gjennomført endringer, og i noen tilfeller er det riktig medisinsk utredning og behandling som ville vært løsningen.

[Villa Perlesukker]

Enig med kloke irismor herover:)

 

Jeg vet om en gutt som slår og er aggressiv til tider. Dette er et resultat av en voldelig pappa. Så ja det kan være foreldrenes skyld.

 

Men det er jo ikke alltid slik heller.

 

 

[Gjest irismor]

Takk takk =o)

 

En flott start på dagen å bli kalt klok :-)

[___]

Noen ganger kommer nok dårlig oppførsek l av foreldrenes oppførsel, eller i det minste forsterkes av den. Noen ganger er det også unger som i seg selv er så sære og vnsklige at de aller aller fleste foreldre ville slite med dem. Det betyr ikke at barna trenger å ha noen spessiel diagnose eller liknende. Noen er bare vansklige. Jeg har en kusine og en niese som er slik. Jeg er veldig glad i dem, men i perioder har de vært utållige, spessielt for jevnldrende. Søknene har ikke vært noe i nærheten så problematiske og begge har hva jeg vil si er veldig gode og oppegående foreldre som tar godt tak i alle problemer, søker profesjonel hjelp når det blir for tøft osv.

[erteposen + 4]

Om vi snakker barn, og ikke baby, tror jeg nok at det ofte er foreldrenes "feil". Jeg ser i alle fall at unoter hos våre barn stort sett kan spores tibake til mine reaksjoner eller væremåte, og jeg tror nok at mange som jobber i bhg/skole ser en god sammenheng der.

[Ugl@]

Ingenting er svart hvitt. Noe kan sikkert foreldrene gjøre anneledes, men enkelte barn er mer stri av natur enn andre.

Vet selv alt for godt at det ikke alltid er like lett, og at man ikke alltid kan styre et barns oppførsel i alle sammenhenger.

Mine unger er greie unger og oppfører seg stort sett bra, men hender de har gått i vranglås de også. Eldstemann på 12år er og har alltid vært en tøysekopp og ramp, uten at han er slem, men han er bare sånn som person. Mye latter og greier ikke slutte å le når han først er i gang, og ikke alltid det passer heeeelt med å flire da..kremt...

 

[lille sprelle]

Det er som regel et både og. Noen barn er rett og slett mer krevende, men så er det da hvordan foreldrene og omgivelsene forøvrig takler dette som gir resultatet på sikt.

 

Det er jo faktisk noen barn som blir født inn i feil familie for å sette det på spissen....

 

MEN igjen - hvordan foreldrene takler det barnet de har fått spiller en svært stor rolle.

[Mandalas]

Jeg r ganske tvert imot de fleste her.

 

Jeg tror det oftest ikke er foreldrenes feil. Vi har selv et superkrevende barn og trodde i fem år at vi gjorde noe virkelig galt. Så viste det seg at barnet har autisme, men i mild grad. Hadde vi ikke gått videre til bup, så hadde han fortsatt ikke fått utredning for alle rundt oss mente selvsagt at vi bare kunne bli strengere eller gjøre si eller så. Veldig mange barn med mild autisme og adhd, får diagnose veldig sent. Vår gutt fikk diagnose tidlig. Og gjennom alle de årene barnet ikke har diagnose går både foreldre og andre rundt og tror at foreldrene svikter eller burde endre sin væremåte.

 

Det finnes også alle de barna som ikke oppfyller kriterier for diagnose, men som likevel er ekstremt krevende. Det er sinnsykt tøft å være forelder til krevende barn, både pga påkjenningen hjemme og fordi man vet hva de aller fleste rundt tenker.

 

Og ang Supernanny o.l. så har jeg mange ganger lurt på om de faktisk først sjekker at det ikke er noe annet med barnet.

 

Og hva mener man med foreldrenes feil?

[Lektor Doppler med tillegg]

Som mor til et krevende barn så tenker jeg at dere kan nå bare ryke og reise inntil dere har gått en dag i mine sko. Og så kan vi snakkes igjen.

 

Men joda, noe tjener man på å være konsekvent, involverende og på å lære ungen å ta ansvar. Ser noen refererer til supernanny. De foreldrene er ute å kjøre og ungene har fått kontroll. Det er direkte barnemishandling å la en unge gjøre som han vill. Feks en 8. klassing som får være oppe til kl 4 om natta uten at noen bryr seg.

 

Ser også at noen snakker om fri barneoppdragelse. Det er min store kampsak. Fri barneoppdragelse betyr ikke at ungen gjør som han vil og ingen reagerer. Det betyr at ungen gjør sine valg, og så må tåle om noen blir sinte. Feks klær. Jeg slutta å krangle om klær med min sønn. Han gikk i det han ville. Ble han kald lærte han at mammas tips om jakke var lurt osv. Det tok ikke lang tid før han spurte meg om hva han burde ha på, i stedet for at jeg kranglet med han hver morgen.

[Lemonia]

Jeg tror det er en blanding av oppdragelse og gener rett og slett. Jeg synes det blir for lettvint å si at det på ingen måte er foreldrenes skyld (det sier vel som oftest de med vanskelige barn) og like lettvint å si at det er bare foreldrenes skyld (det sier vel de med enkle barn). Det er nok ikke slik at vi med enkle barn kan tromme oss på brystet og ta ære for dette, like lite som foreldre med barn som spiser godt, sover mye osv kan ta den fulle og hele æren for det. Barn er menneske med svært ulik personlighet, akkurat som voksne. Jeg er helt sikker på at dårlig oppdragelse kan være med på å forsterke en allerede underliggende "vanskelighet", men noen barn er bare enklere og vanskeligere enn andre fra naturens side.

[Ugl@]

Jeg velger også mine kamper, har gitt opp å tvinge på eldstemann klær han ikke liker, så han får selv kjenne etter. Råd av meg får han, men styrer mye selv og det virker.

Har en 12åring som står opp selv en time tidligere enn han må om morran, som ordner både matpakke og sekken selv og har gjort det sia han var 10år.

Frihet under ansvar og mulighet til å bestemme noe selv er viktig for at de skal lære å ta ansvar for seg selv, så må man som foreldre kjenne sine barn og finne ut hvor mye de kan ta ansvar for i forhold til det som er forsvarlig.

Nå tok han bussen i lag med en kompis for å dra på bowling, helt greit, men jeg skal hente dem så jeg holder litt styr på at de faktisk har vært der de sier de skulle.

 

[Piken på landet]

Hm, vet ikke helt jeg... Kommer jo ann på hva alder en snakker om også her da, og på hvilken måte en tenker krevende/vanskelig.... Når det dreier seg om uforskammede frekke barn med et forferdelig språk, så tenker jeg jo at her praktiseres det visst fri barneoppdragelse. Når barn som er over 4 år slår, tar ting i fra andre barn osv, tenker jeg vel også mitt. Når jeg ser på de to i avdelingen til snuppa mi som er "vanskelige", så er det jo rimelig grenseløst hjemme. Kjenner foreldrene godt, det er bare sløvt desverre. Kanskje de har gitt litt opp, eller "velger sine kamper", men når de f.eks syns det er helt greit at ungene deres hamrer løs på gipsveggen med en lekeslegge av tre hjemme hos andre, så blir det for dumt. Og bare ser dumt på meg når jeg tar sleggen i fra de. Det var bare et eks. Jeg tror nok egentlig at mye er medfødt når det gjelder temperement, motorisk uro og stor grad av oppfinnsomhet, så jeg tror jo at barn kan var krevende selv om foreldre gjør en kjempejobb.

 

Nå har ikke jeg vanskelige barn så det er lett for meg å si. Men har et vennepar som hadde et vanskelig barn. Det var hyppige utageringer/raserianfall, hyyyyyling, kloring, slåing, biting helt uforskyldt på både voksne og barn. Jeg kan med hånden på hjertet si at ingenting av dette skyldtes foreldrene. Han er født med en god dose temperement, og hadde i tillegg sen språkutvikling. Han var godt over tre før han begynnte å forstå beskjeder, og å kunne gjøre seg forstått selv. Når dette løsnet ble han en ny gutt.

[Mandalas]

Hva tenker du selv hi?