Ofre du har gjort som stemor?

[Anonym bruker]

Ikke meningen å være negativ, men jeg vil gjerne ha tips om hvilke ofre du føler du har gjort ved å involvere deg med en mann som har barn fra før.

 

For mange av oss er jo det å ikke få velge hvor mange barn vi vil ha et sårt tema.

For meg har jeg heller ikke fått bo der jeg ønsker meg.

 

[-Hengebuksvinet-]

Eneste jeg har ofret må om mulig være hjertet mitt. Kommer "dessverre" ikke på en negativ ting rundt stesønnen min, bortsett fra at vi må dele han med moren.

[Anonym bruker]

Boplass, må nesten bo i nærheten av mora og hvor ungene går på skole, ellers hadde det blirr mye kjøring og slikt som også hadde vert litt dumt og stress igjen.

 

Ellers tror jeg ikke jeg kommer på så mye mer....

[Anonym bruker]

Trenger jo ikke være noe negativt med stebarna, er jo bare snakk om offer en må gjøre for familiesituasjonen.

Jeg for eksempel kunne gjerne fortsette å bo i leilighet. Men vi kan ikke få tak i stor nok leilighet. Vi har måttet kjøpe hus i dyrere strøk enn hva vi egentlig har råd. Vi bruker mer tid og penger på å holde denne eiendomen, enn vi egentlig har.

Vi har lite til overs til det livet jeg ønsker å leve, vi kan ikke gjøre tilsvarende som andre småbarnsfamilier, vi kan sammenligne oss med inntektsmessig. For vi har dette huset, 7-seter bil, og hans bidragsplikt. Samt å være syv i kosten ikke er billig.

[Anonym bruker]

Tja,man må svelge noen kameler. Kjøpe 7-seter, som egentlig aldri blir brukt som det, men vi må jo ha plass til alle... Ferier og høytider blir ikke alltid som jeg hadde ønsket. Og for ikke å snakke om alle utgiftene, til bidrag, mat mm. Heldigvis holder jeg på mitt og far får betale for sine og jeg betaler for mitt og vår(tjener litt mer).

Jeg høres sikkert kjip ut, men ja, det har vært rimelig kjipt og trøblete til tider. Ikke pga. barna, men mora, som er en særdeles lite fleksibel dame. Heldigvis bor vi på hevr vår kant av landet!!!

[Anonym bruker]

Enkelte dager føles det som om jeg har ofret "alt", men alt i alt er jeg veldig fornøyd med den tilværelsen jeg lever i.

 

Siden jeg er "stemor" på fulltid, så merker jeg det kanskje på litt andre måter enn de som bare har hans barn hos seg til samvær. Siden barnet flyttet til oss før vi fikk felles barn, endret hverdagen seg drastisk for meg da dette skjedde.

For det første ofret jeg alle sparepengene mine på rettsaken mellom foreldrene. Mannen min kunne selvfølgelig tatt opp et lån, men jeg hadde pengene og han hadde nok lån. Så jeg gikk fra å ha en velfyllt bankkonto og god råd, til å stå på bar bakke økonomisk igjen.

Siden mannen min har en jobb med en del skift på ettermiddag og kveld, har jeg gitt avkall på mye fritid. Når han jobber er det stort sett jeg som passer barnet.

Vi kjøpte hus i et område jeg ikke trives i, for å gi barnet mer stabilitet.

Jeg ser vennene mine mye sjeldnere, fordi jeg da ofte må ha med et barn som krever MYE oppmerksomhet, så får ikke snakket med de likevel. Kommer de på besøk er barnet på de fra første stund, maser og kaver. Ja, jeg gir beskjed til barnet om at det ikke er greit, men er ikke enkelt når det ikke går inn, og jeg til slutt må bli veldig streng og føler meg som den kjeftekjerringa. Føler liksom ikke jeg har lov siden jeg er stemor, og at barnet da blir sur på meg fordi jeg er stemor og ikke fordi jeg skjente...

Og mye mer...

 

Men stort sett er dette små ofre i forhold til den gleden og lettelsen det er å ha barnet her hos oss! Hadde vært mye verre å konstant gå og bekymre seg for barnets velvære, og å ha en nedbrutt mann.

[Anonym bruker]

At jeg aldri skal få mer enn ett barn er det største offeret.. lever fortsatt i håpet, med det ser meget svart ut.

Bor vel heller ikke der jeg kunne ønsket, men helt ok. Har vel også eneansvaret for vår felles sønn siden samboer på en måte har nok med de han har, og synes det er greit å bare være moro pappa, som kan leke og herje en gang i blant. Nå har vi barna hans annenhver uke, og tar seg mest av kjøring og henting etc. Så det er igrunn ganske delt. Han gledet seg vel heller ikke så mye til å bli pappa for 3 gang, det var jo litt trist. Så hadde jeg fått velge igjen, er det ikke tvil hva det hadde blitt.... en man uten barn fra før... Trives ikke alt for mye i stemor rollen nei... Føler jeg har ofret ganske mye.

[Anonym bruker]

føler ikke at jeg har ofret så mye, men heller gjort tilpasninger:) Men heller dette livet enn mitt tidligere med en ego mann som drev med psykisk vold. Stesønnen min er lutter glede for oss, og selv med irritasjon over teit ex og hennes mann, så er de egentlig veldig greie:))

Man ofrer jo litt frihet til å bestemme alt selv ang for eks ferie, men sånn er det bare!

[Anonym bruker]

En liten kommentar til det som har med mangel på frihet når det gjelder ferie. I begynnelsen tenkte jeg også at det ville bli mindre frihet med hesnyn til ferie, men etter hvert har jeg begynt å se litt annerledes på det for jeg har funnet ut at dersom samboer og jeg deler oss, kan jeg ta med meg vårt felles barn på ferie og dermed får jeg jo egentlig ganske frie tøyler. Ok, så får jeg ikke alltid feriere med samboeren min også, men jeg kan jo i større grad velge hvor jeg skal reise og siden jeg ikke bor på det stedet jeg er vokst opp få år jeg dessuten mer tid til å besøke venninner når jeg reiser med datteren min. og så blir det ekstra koselig å treffe samboeren min igjen når vi har vært på tur:-)

[Anonym bruker]

da har du vel bare et barn?

ikke så fryktelig stas å reise på tur alene med en baby og en 2 åring, eller en 4 åring og en 2 åring, eller en 3 åring og en 4 åring.

prøv deg alene på lang biltur, på fly, eller tog kanskje til og med en kombinasjon, der du skal dra med deg barnevogn, bilseter, en baby som henger i puppen og ikke kan holde eget hode og en som nettopp har lært seg å springe, som ikke hører. besjing og bleier, lekasjer, søling, skifte klær. jævlig ok å skifte besj inne på doen på et fly, når du har en to åring som skal klatre rundt i driten, ikke så fryktelig apetittlig inne på de doene, trøtt og sutrete lenge etter sengetid.

reis til mormor med hylende trøtte unger som skal sove på nytt sted, som er redd og sultne og ikke finner roen. ikke vil de til mormor og ikke til morfar, du har glemt kosedyret og kaos er et faktum.

har to små barn, og har reist alene min del, fordi pappan aldri kan bli med, med et barn var det en fornøyelse, med to små barn har det vært mer en pine!

nei det er ikke nødvendigvis drit gøy, men la oss ha litt humor :-) og det er tross alt bedre enn å bli nektet lykken ved å få oppleve å få to barn. og vi skal ha et barn til he he he he. men merker klart hvor fraværende faren er, hvor opptatt han er, og hvor alene jeg er om nesten alt. mere avlastning hadde vært gull!

[Anonym bruker]

Jeg glemte å skrive det i går. Hadde tenkt å avslutte med å si at nå har jeg bare et barn:-). Skjønner godt at det kan bli stressende med flere. Noen ganger er det jo slitsomt med bare ett.

[Anonym bruker]

Klart man gjør ofre som steforelder, det er det ingen tvil om. Selv synes jeg noen ganger det er kjedelig at vi har hans eks oppi ansiktet støtt, og må forholde oss til hennes nykker.

 

Men offer gjør man da både titt og ofte ellers også. Jeg ser det ikke som offer egentlig, jeg ser det som handlinger eller oppståtte situasjoner pga situasjonen vi/jeg er i.

 

Jeg ønsket meg 3 barn, og siden han har 1 fra før og vi 2, så fikk jeg tre. Det går ikke an å sørge over at jeg ikke har født 3 stk når jeg allerede visste at han hadde barn fra før. Valg får konsekvenser, good or bad!

 

Mer positivt er jo den dimensjonen det er å få dele livet sitt med en fantastisk mann og et barn man ikke har født selv også. Når jeg blir spurt sier jeg at jeg har 3 barn, for sånn føler jeg det, selv om jeg vet at jeg ikke er mamma til dette eldste barnet i flokken.

[Anonym bruker]

Pass deg! Det barnet har bare EN mamma, og sier du ungen er som en av dine, så sier du at du er mamma for han, og det vil ingen like!

Sier du at han er HANS unge, så distanserer du deg!