Dere med tre barn (eller flere)

[Gjest]

Synes dere at dere får tid til å følge opp alle sånn som man vil? Jeg har to nå og vurderer frem og tilbake, med to ser jeg for meg at det er litt enklere, men mulig jeg tar feil? Hadde jo vært fint med en til også, men...så usikker.

 

Jobbmessig er det vel også en fordel å jobbe mindre med tre barn? Eller er det det samme som med to? Har ennå ikke hatt minste i barnehage, så har ikke erfaring ennå med henting og levering av to.

 

Noen som kan fortelle meg litt om det å ha tre barn?

[attpåklatt 75]

Gubben og jeg har tilsammen 5 barn.... (to mine, to hans og en sammen) Alle bor hos oss. Hender en skulle ønske at en kunne dele seg litt, spesielt i sånne avslutningstider som nå.. Men vanligvis så går det greit. Kan være litt lurt å "dytte" ungene inn på litt samme fritidsspor da.. (som her går to i samme korps, og to på fotball. Da har en unga på samme sted) Nå er vi litt "uheldige" med at de to minste er i to forskjellige bhg'er, men jeg rekker alikevel på jobb til klokka åtte. Bare ha alt pakket og klart hver kveld, så fungerer det. Ellers så går de to eldste på to forskjellige skoler (barne og ungdomsskole), så de ordner seg sjøl om mårran. Mamma må bare kontrollsjekke at de har stått opp.....

Har ikke hatt noen problemer i forhold til jobben etter at vi ble flere.

[Fire småtroll]

Jeg har fire stykker og det aller viktigste i hverdagen er gode rutiner. Jeg synes ikke hverdagen er noe problem, vi gjør ferdig mest mulig om kvelden så vi slipper stresse om morgenen, og har vært nøye mer gode rutiner på legging osv om kvelden.

 

Noen ganger kan det bli litt stress, særlig hvis en er bedt i bursdag samtidig som en annen skal på fotball og det er akkurat på den tiden minste pleier legge seg osv

Men vi er ikke redd for å spørre om hjelp, og tilby hjelp når vi kan. Samkjøring er en fin ting, vi tar gjerne en unge eller to ekstra i bilen vår når vi skal til fotball eller barneselskap, på den måten er det lett å spørre andre om hjelp når det kræsjer fullstendig for oss.

 

Problematikken med tid til hvert enkelt barn har jeg aldri forstått meg på, har heller aldri hørt om den andre steder enn her inn på bim/dib. Jeg har selv vokst opp med tre søsken og har aldri følt meg tilsidesatt eller "ikke sett". Barna mine har utrolig stor glede av hverandre, 3-åringen trenger ikke å sitte i min armkrok å se på barne-tv når storebror på 9 år synes det er koselig å sitte sammen med henne. Prøver av og til å ta med bare ett barn på noe, men de spør alltid om å få ha med søsken. Tror de fleste barn synes det er morsommere å gjøre ting sammen med andre barn, de vil dele opplevelsene med hverandre.

 

Vi tar oss god tid ved legging da, så alle barna får en pratestund med mamma eller pappa på sengekanten før vi slukker lyset. De legger seg med 15-30 minutters mellomrom så det gjennomfører vi uansett om vi er hjemme begge to eller om det er bare en av oss som legger alle sammen. Her er gjerne alle i pysjen omtrent samtidig, også får de sitte og se litt på TV mens vi følger en og en i seng og har en enesamtale på sengekanten. Er helt sikker på at alle ungene føler seg både elsket og sett, men det er jo en livsstil å ha såpass mange små barn, det blir ikke mye egentid på oss voksne

[attpåklatt 75]

Samkjøring har reddet oss mange ggr også

Men det er like ofte vi som kjører andres unger også.

 

Men rutiner er det viktigste!!

 

Greit, jeg får ikke med meg en fotballkamp i dag, fordi det er avslutning til minsten i bhg. Men neste gang er både jeg og minsten med på kamp istedet. Dobbelt så stas

 

Trur ikke du kommer til å merke så stor forskjell på to og tre. Da er du allerede vant til å måtte dele oppmerksomheten mellom to. Største forskjellen kom mellom nr en og to, synes jeg. (en er som ingen, to er som ti sies det)

 

Nå har vi ett relativt lite hus, men unga har ofte overnattingsbesøk også. Blir det alt for fullt, så camperer de i hagen

[lucky_mom]

Synes dere at dere får tid til å følge opp alle sånn som man vil?

 

Svaret mitt her er nei. Jeg føler ikke at jeg følger opp alle tre barna like mye som jeg skulle ønsket. Faktisk føler jeg ganske mye på det. Jeg skulle gjerne hatt mer tid til å hjelpe størstemann med leksene. Eller bygget lego med minstemann. Eller lest en bok for mellomsta.

 

Barna føler nok ikke på det. Jeg er ganske så sikker på at de alle føler seg elsket og verdsatt. Men JEG har mange ganger dårlig samvittighet. Jeg jobber fullt, og skulle nok helst gått ned i stilling.

[Gjest]

Å, det høres ut som dere tar dette på strak arm, det er inspirerende å høre hvordan dere løser ting. Får absolutt lyst på en til når jeg leser dette, men det er avhengig av dagsformen hva jeg føler for :-)

[Gjest]

...og nå leste jeg svaret ditt LilleWirre, forstår deg veldig godt. Det er vel også det jeg mener ang. jobb, tror for min del jeg er avhengig av å jobbe mindre for å klare å være den moren jeg vil.

 

[lucky_mom]

Ja hvordan man klarer seg som et-barns eller fem-barns mor avhenger helt av hvordan man er som person. Hvor stort kapasitet man har. Hva slags forventninger man har til hverdagen osv osv.

 

Men uansett gir jo barna en utrolig glede. Og sånn sett er det jo bare jo flere jo bedre

 

 

[År og dag]

Jeg har tre barn i barnehagealder, og trives veldig godt som småbarnsmamma. Jobber 80%.

 

Synes Kristin 1974 beskrev livet som småbarnsmor veldig bra! Tror ikke barna lider noen nød når de må dele foreldrenes oppmerksomhet, tvert i mot tror jeg de blir selvstendige, hjelpsomme og ansvarlige. Mannen min og jeg er mye sammen med barna, men vi er mennesker som trives godt i eget hjem, så det går helt fint. Prøver å fordele oppmerksomheten så godt vi kan. Barna har masse glede av hverandre.